Bradley Manning, Wikileaks og Edward Snowden sjokkerer den frie verden ved å avsløre ubehagelige bekreftelser på det de fleste allerede har forstått. Avsløringene er pinlige og de avføder lite takknemlighet fra Europas regjeringer.

Edward Snowden har offentliggjort dokumentasjon på at regimet i USA blant annet driver omfattende overvåkning av datatrafikk også i Europa. Nå er han siktet for spionasje og har blitt gjenstand for en omfattende menneskejakt fra amerikansk etterretnings side.

At USAs regjeringer systematisk begår krigsforbrytelser, undergraver ytringsfriheten og begår utallige andre brudd på elementære menneskerettigheter, vet europeiske ledere fra før, men de vil helst ikke lese eller høre om det. Til tross for den heltemodige innsatsen varslerne gjør for å forsvare grunnleggende demokratiske rettigheter, kvier de fleste lands regjeringer seg for å gi dem uforbeholden og praktisk støtte. Det er fordi de kjenner konsekvensene av å opponere mot verdens eneste supermakt.

Norge er ikke et trygt oppholdssted for Snowden

Det er prisverdig av Norsk PEN å ta initiativ til at Edward Snowden, tidligere amerikansk statsborger, nå statsløs, kan få asyl i Norge. Institusjonen har en naiv tro på at Norge er et selvstendig og uavhengig land, men ser dermed bort fra at landet er et av NATOs mest USA-servile stater. Norges regjeringer motsetter seg ikke amerikansk utenrikspolitikk, med mindre den formelle opposisjonen først er godkjent av den amerikanske regjeringen. En slik godkjenning vil i denne sammenhengen neppe komme, med mindre den er en del av et spill med sikte på å bringe Snowden til USA. Norges nåværende og kommende regjering, vil ikke se seg tjent med å legge seg ut med amerikanske myndigheter. Det vil trolig være lettere for amerikanske myndigheter å få Snowden til USA fra Norge, enn fra Russland. Da et opphold i Norge sannsynligvis bare vil være et opphold i transitt, vil det på sikt ikke være et trygt oppholdssted for varslere som avslører kritikkverdig amerikansk virksomhet.

Økonomiske represalier

Da regimet i USA ville ha godkjennelse fra FN for sin første krig mot sin tidligere allierte Irak, under Saddam Hussein, truet det amerikanske regimet med økonomisk krigføring mot de land som måtte velge å stemme imot FN-resolusjonen som ga støtte til krig mot Irak. I tillegg til Cuba, som makthaverne i USA lenge hadde drevet økonomisk krigføring mot, valgte også Jemen å trosse den amerikanske regjeringen. Jemen stemte imot FN-resolusjonen. Det fattige landets økonomi ble deretter etter kort tid lagt i ruiner som en konsekvens av det amerikanske regimets målrettede arbeid for å undergrave den. Verdensbanken og IMF, som begge blir styrt av USAs regjering. fulgte opp fiendtlighetene, Saudi-Arabias despoter utviste 800 000 jemenittiske arbeidere. Saudi-Arabia er en nær alliert av USA.

Amerikansk økonomisk krigføring bidro sterkt til Sovjetunionens sammenbrudd. Sovjetisk økonomi tålte ikke langvarig og unaturlig lav oljepris på verdensmarkedet. Kan USA bringe en stormakt i kne, er det selvfølgelig ingenting et lite land kan stille opp med når det kjenner den fulle vekten av amerikanske regjeringers vrede. Noe slikt vil hverken Norge eller andre land risikere å bli utsatt for.

Fra Norge vil turen snart gå videre til USA

Om Norge mot formodning slipper Snowden inn i landet, vil det bare skje i samforståelse med makthaverne i USA. Han vil etter kortere eller lengre tid, bli utlevert til USA. Til tross for at USA praktiserer både tortur og dødsstraff. Hvordan det rent praktisk vil bli gjennomført, er et åpent spørsmål. Enten vil han sendes videre etter «garantier» om human og rettferdig behandling i rettssystemet i USA, garantier som vil bli brutt, eller man vil samarbeide om en bortføring fra Norge til USA, i regi av amerikansk etterretning. Det vil da trolig dreie seg om militær etterretningstjeneste, ettersom amerikansk etterretningsvirksomhet i det store og hele i vår tid er overlatt det militære og private kontraktører.

At Frankrike og Portugal, trolig etter ordre fra USAs regjering, gikk til det uhørte skrittet å tvinge flyet til Bolivias president til å nødlande i Østerrike, er nok et eksempel på serviliteten til europeiske regjeringer i forhold til regimet i USA. De kan spille sjokkerte over graden av amerikansk overvåkning av både sivile og av myndighetene i europeiske land, men noen motstand med substans mot virksomheten, viser de ikke. Heller tvert i mot. Øyensynlig støtter de opp om den. Frankrike og Portugal er to land til Snowden kan stryke fra listen over land å søke asyl i.

Venezuela kan bli et midlertidig tilfluktssted

Etter at USA har truet Ecuador med nådeløs økonomisk krigføring, har landet trukket seg som mulig kandidat som tilfluktssted for våre tids frihetshelter. Da seiler Venezuela, som USA i flere år har forsøkt å knekke økonomisk, opp som en mer trolig frihavn. Landet har ingenting å tape, i motsetning til Ecuador og Norge. Rett nok vil den høyreorienterte liberalisten Snowden neppe føle seg helt til pass i det venstreorienterte Venezuela. Og et eventuelt opphold i landet vil kunne bli kortvarig. Amerikansk etterretning har lenge drevet undergravende virksomhet mot Venezuelas regjering. Oppholdet kan få en brå slutt den dagen en høyreorientert, USA-støttet, regjering kommer til makten i landet.

Nobels fredspris

Edward Snowden vil, slik den russiske politikeren Aleksandr Sidjakin har foreslått, være en verdig kandidat til Nobels fredspris. Langt mer verdig enn Henry Kissinger og Barack Obama som begge har skrevet seg inn i historiebøkene som krigsforbrytere og for sine krenkelser av elementære menneskerettigheter, den første før han fikk fredsprisen, den andre etter at han fikk den. Snowden vil være en verdig, men uantakelig kandidat for den norske nobelkomiteen.

-oOo-

Ovenstående artikkel ble også publisert på Nye meninger.no. Der fikk det tilsvar. Her er mine svar på tilsvarene (04.07.13):

I glasskulen

Magnus Edgren har helt rett i at fremtiden sannsynligvis har overraskelser på lager. Imidlertid gjetter man oftest rett om fremtiden om man antar at de utviklingslinjer en ser i fortid og samtid vil fortsette relativt ubrutt inn i fremtiden. De vil ikke alltid gjøre det, men som oftest. Samtidig vet vi også at enkelte spådommer om radikale endringer av dette eller hint, før eller siden, vil slå til.

Venezuela er et demokrati med frie valg, rett ikke noe perfekt demokrati, det er et indirekte demokrati, akkurat slik som Norge. Det var ikke mye som skilte mellom høyre- og venstresiden ved det siste valget. De fikk henholdsvis 49,1 % og 50,7 % av stemmene. Et hvert regjeringsparti vil lide av regjeringsslitasje, det må blant annet ta ansvaret for tingenes tilstand i landet, uansett om det har ansvaret for utviklingen eller ikke. Følgelig er det ingen dristig spådom å hevde at regjeringsmakten i et hvilket som helst demokrati før eller siden vil skifte.

Min spådom om at en høyreorientert regjering før eller siden vil komme til makten i Venezuela, er ikke spesielt dristig. Dristig ville det være å spå at landet i de neste tiårene vil ha den samme regjeringen ved makten hele tiden. At USAs regjering og etterretningstjeneste jobber for regimeskifte i landet både via åpne og skjulte kanaler, vil neppe gjøre et slikt skifte mindre sannsynlig. Selv om amerikansk etterretningstjeneste ikke er noen entydig suksesshistorie, langt derifra, så har den likevel fått til en del råttenskap rundt om i verden i årenes løp. Å støtte et annet lands politiske opposisjon, eller posisjon, om det er mer i den amerikanske elitens interesse, med penger, råd og dåd, er av de mer uskyldige ting de amerikanske regimene har stått bak.

Samtidig kan jeg driste meg til å spå at vi i Norge, før eller siden, vil få en høyreorientert regjering. Det vil kanskje ikke skje allerede etter neste valg, men på et eller annet tidspunkt vil regjeringsmakten i Norge, som i Venezuela, skifte.

Selvfølgelig har Edgren helt rett i at det er prinsipielt riktig å støtte Edward Snowden ved å kreve at han må få asyl i et hvilket som helst land han måtte ønske. Hvor godt informert han måtte være i forhold til de ulike lands lydighet mot regimet i USA, vet jeg ikke, men et godt råd til ham vil nok være å ikke velge Norge. Skulle han mot formodning få opphold i Norge, og kommer hit, så skal jeg være den første til å ønske ham velkommen, men jeg ville gjøre det med bange anelser. Oppholdet hans her i landet ville trolig bli et kort opphold i transitt. Det er i alle fall det jeg mener å se i min glasskule.

-oOo-

Oss spåmenn imellom

Nå føler at jeg posisjonene til Edgren og undertegnede brått skiftet. Spådommer av typen kapitalismens mer eller mindre snarlige fall eller USAs fall har jeg hørt en del ganger gjennom de siste 40 årene.

For all del, det er godt mulig at både kapitalismen og USA faller, men akkurat det vil jeg ikke spå om, men jeg håper det ikke skjer i min levetid. Store omveltninger er alltid ubehagelige å oppleve.

Få spådde sovjetsosialismens fall. Man trodde lenge på et militært oppgjør mellom Øst og Vest, der de to ville gjensidig utslette hverandre og resten av verden, men det var Sovjetunionens svake økonomi og USAs økonomiske krigføring som til syvende og sist tok knekken på Østblokken. Fallet var lenge spådd av mange, men ikke måten det skjedde på.

Al-Qaida har lært av det hele og driver i dag først og fremst økonomisk krigføring mot USA og Europa. De vil provosere regjeringene i landene til å involvere seg militært flest mulig steder i verden, og på den måten undergrave økonomien, krig er kostbart. Al-Qaidas strategi har så langt vært vellykket. Vesten er i økonomisk krise, selv om det ikke bare skyldes al-Qaidas bestrebelser.

På sett og vis kan man i dag si at kapitalismen og sosialismen har det til felles at ingen av de økonomiske systemene de representerer virker spesielt godt. At et system ikke fungerer så godt, er ingen garanti for at det vil bryte sammen.

Når det gjelder Norges nåværende regjering, oppfatter jeg den ikke som høyreorientert, men som sentrumsorientert. Hvordan man oppfatter dens plassering på den politiske skalaen vil ventelig avhenge av eget ståsted. Her er ikke bare alle oppfatninger like gode eller like dårlige, de er like subjektive.

Når det gjelder de to amerikanske partiene, GOP og Demokratene, så er de, som Noam Chomsky aldri blir trett av å påpeke, å oppfatte som to fraksjoner av det samme høyreorienterte partiet. Derfor er det ikke å forundre seg over at det ikke er så stor forskjell på Bush og Obama når det kommer til praktisk politikk. Den største forskjellen ligger vel i at den ene har store retoriske talegaver, mens den andre ikke har det, for å si det mildt.

Ja, demokratiet forvitrer i USA og Europa i dag. Den herskende klasse karrer hemningsløst og vettløst til seg enorme rikdommer. Samfunnene struktureres i stadig sterkere grad slik at verdiene havner hos de ultra rike og stadig mindre havner hos folk flest. Til og med middelklassen, som styrende i et demokrati er avhengig av for å kunne regjere, utarmes i stadig sterkere grad. Dette trenger ikke medføre at det kapitalistiske systemet vil bryte sammen, men en justering av de samfunnsmessige og økonomiske strukturene er tvingende nødvendig.

Jeg deler bekymringene om demokratienes forvitring i Europa og USA. Dette må møtes med et kompromissløst arbeid for å styrke demokratiet. Et demokrati vil aldri være perfekt demokratisk, graden av demokrati i et demokrati vil variere. Å bevege et demokrati i mer demokratisk retning, er et helt nødvendig, endeløst, sisyfosarbeid. Der vil jeg bidra.

-oOo-

Radikalt demokrati

Når det gjelder sosialismen som styreform og økonomisk system, så har den i leninistisk og maoistisk tapning klart og tydelig vist at den ikke duger i praksis. Hverken som et sosialt utjevnende system eller som økonomisk system. Det er min vurdering. Andre sosialistiske retninger, som rådskommunisme og kommunistisk anarkisme, eller «frihetlig sosialisme», har ikke fått vist hva «de duger» til. Selv tenker jeg at det er like godt, for jeg tviler på at disse tankeretningene vil fungere, omsatt til praktisk politikk.

Ellers har markedsliberalismen i praksis vist at den fungerer best i diktatur, det være seg i det kommunistiske Kina eller i Chile under Pinochets fascistiske samfunnssystem. Dermed bør også den ideologiske/økonomiske retningen kasseres. Under demokratiske forhold virker markedsliberalismen undergravende, både på samfunnet og på demokratiet.

Demokratiet kan selvfølgelig møte tilbakeslag, men jeg kan ikke se at det skulle være nødvendig med noen midlertidig tilbakegang for det demokratiske «eksperimentet». Samfunnsdemokratiet bør og må utvikles videre, henimot et demokrati med sterkere «brukermedvirkning», det såkalte deliberative demokratiet, og enda sterkere beskyttelse av minoritetenes interesser.

Og der trenger vi flere som Bradley Manning, Edward Snowden og Julian Assange, folk som er villige til å ta belastningene det kan medføre å gå i bresjen mot statlige og private overvåkere og andre av demokratiets fiender. Vi trenger en radikal styrking av demokratiet.

-oOo-

05.07.13:

Makt og motstand

Kommentartråder til artikler på nettsider har det med å leve sitt eget liv. Mitt opprinnelige innlegg handler om varsleren og demokratiforkjemperen Edward Snowden, tråden handler etter hvert delvis om ham og delvis om partiet Rødt.

Rødt

Rødt har et betydelig imageproblem i og med at det har vokst opp på ruinene av AKP (m-l). Dermed bærer det, frivillig eller ufrivillig, med seg arven fra en av de norske avartene av leninismen og maoismen. Rettferdig eller urettferdig, slik er det nå en gang.

I fremstillingen til Edgren blir Rødt, som et sosialistisk parti, å regne til den sosialdemokratiske retningen av den sosialistiske ideologien. Av hensyn til troverdigheten som et sosialdemokratisk parti, ville det vært en fordel om partiet hadde hatt sitt utspring i Arbeiderpartiet eller SV.

Karl Marx og Friedrich Engels sin «vitenskapelige sosialisme», som Edgren refererer til, ligger til grunn for teorien om at kapitalismen på sikt vil være selvødeleggende. Når produksjonsmidlene som utvikles under kapitalismen møter begrensninger i strukturene til det kapitalistiske samfunnet, i produksjonsforholdene, vil produksjonsmidlene sprenge kapitalismens rammer og tvinge frem det sosialistiske samfunnet med nye og tjenlige rammer for produksjonen. For sosialistene vil det da bare være å lene seg tilbake og la produksjonsmidlene så å si gjøre jobben for dem.

Paradis

Marxismen ble til i et kristent samfunn med tilhørende kristne forestillinger. Jesus og Paulus trodde begge på en snarlig komme for Guds rike. De mente å se tydelige endetidstegn i sin samtid. Marxister synes også å se endetidstegn, denne gangen for kapitalismen, og venter på det jordiske paradis, sosialismen, sitt komme. Det er alltid von i hengande snøre, men det er lite som tyder på at det ene eller andre paradiset sitt komme står umiddelbart for døren. Hverken som følge av revolusjon, reformasjon eller guddommelig inngripen.

I første halvdel av 1800-tallet vokste de politiske ideologiene som vi i dag kjenner som liberalismen og sosialismen, frem. De var begge i opposisjon til de rådende halvføydale forholdene i deler av Europa. For mange var det den gangen vanskelig å se forskjeller på de to tankeretningene. De ble mer eller mindre oppfattet som tvillingideologier. Begrepet «kommunisme» kom etter hvert mer og mer i bruk. Det ble til å begynne med brukt som synonymt med «sosialisme». Man begynte å tenke seg at et sosialistisk samfunn skulle være et overgangssamfunn på vei mot det klasseløse samfunnet, det kommunistiske samfunnet. I teorien ble det sosialistiske samfunnet av en del oppfattet som et proletariatets diktatur, et diktatur som skulle ende opp i det perfekte demokratiet, det kommunistiske samfunnet. I dag vet vi at et hvert samfunnssystem har en sterk selvopprettholdende drivkraft. Et diktatur har ikke demokrati som et naturlig eller uunngåelig sluttpunkt.

Veien

Den reformistiske sosialisten Eduard Bernstein definerte «veien som målet». Ingen kommunisme, men en adstadig og endeløs reformasjon av samfunnet i sosialistisk retning, var hans tro. Det er dette som opprinnelig var innholdet i den sosialdemokratiske sosialismen. Etter Edgrens fremstilling av Rødt sin politikk, er det dette som i dag er det partiets prosjekt; å gjenopprette den opprinnelige sosialdemokratiske bevegelsen. Arbeiderpartiet og SV blir i det bildet eksempler på sosialdemokratiske partier som har «forfalt» til rene administrasjonsorgan for kapitalismen. Gjerne det.

Imidlertid bygger denne teorien på en del utopiske forestillinger som like gjerne kan føre galt av sted som å føre til paradisiske tilstander. Historien synes å indikere at slike utopier ikke nødvendigvis bidrar til å gjøre verden til et bedre sted. Som alternativ til det rødgrønne prosjektet, fremstår MDG som et mer trolig alternativ. I tillegg til en ansvarlig miljøpolitikk, har det også markert en liberal holdning til innvandring og asylsøkere, og de tegner til å få en ansvarlig sosialpolitikk, og innfrir dermed tre av mine sentrale kriterier når jeg vurderer hvilket parti jeg skal støtte. Så langt avsporingen fra det opprinnelige temaet. Til saken.

Obama, Jokeren og Snowden

Det siste påfunnet fra amerikanske myndigheter i kampen mot demokratiforkjempere, er den såkalte Jokeren. Han skal være en mystisk og reaksjonær hacker som ingen vet hvem er. Han skal tidligere ha gått til angrep på Wikileaks. Nå har USAs regjering, ved deres hemmelige tjenester, i større grad brukt private kontraktører til å utføre de mest tvilsomme sidene ved sin virksomhet. Hadde det eksistert en superhacker som amerikanske myndigheter hadde hatt et ønske om å stoppe, så ville en skikkelse som Jokeren vært stoppet og fengslet for lenge siden. Det betyr at hans nett-terrorvirksomhet mot stater og enkeltpersoner som kan tenkes å støtte Snowden, er initiert og godkjent av den amerikanske staten.

Fra før vet vi at betalingstjenester som PayPal, Visa og MasterCard driver økonomisk krigføring mot Wikileaks ved å nekte å utføre betalingsoverføringer for dem. Snowden er i dag i transitt i Russland. Han er statsløs, har neppe adgang til virtuelle penger og er under konstant overvåkning. Den eneste måten han kan betale for seg på flyplassen, er nødvendigvis gjennom støttespillere som bringer ham analoge betalingsmidler. Ingen stater ser ut til å våge å støtte ham og dermed bringe Obama-administrasjonens fulle vrede over seg. Denne saken handler om flere ting. Den handler blant annet om hvilket jerngrep USAs herskende klasse har over verden i dag.

Og den handler om enkeltmennesker som tør å stå opp mot den stadig mer autoritære herskende klassen i USA og deres medløpere ellers i verden.