Debatten som egentlig handler om Edward Snowden, ruller videre.

Min bekymring for at Edgren og undertegnede er for enige til å kunne debattere ved hjelp av spissede formuleringer, blir gjort til skamme av min meddebattant i hans siste innlegg.

Hva historien viser eller ikke viser, skal jeg være forsiktig med å si noe entydig om. Det eneste historien entydig viser, etter min vurdering, er at den aldri tar slutt så lenge det finnes mennesker til.

Det er mange måter å tolke de sosialistiske «eksperimentene» på. En er å tolke dem alle sammen som varianter av et kapitalistisk system, med noenlunde de samme undertrykkende klassestrukturer som vi finner i ordinære kapitalistiske samfunn. Det er min tolkning.

Kapitalisme er korrupsjon

Alle politiske partier i dagens verden befinner seg innen rammen av kapitalistiske økonomier, og vil, i det minste i de tilfeller hvor de har noe som ligner på makt og innflytelse, fungere i henhold til kapitalismens «tyngdelover». Det spiller ingen rolle om et parti er islamistisk, kristent, konservativt, sosialdemokratisk, eller kommunistisk for den sakens skyld, de vil tendere mot den korrupsjon som ser ut til å være et uunngåelig resultat av tilgang til makt, og dermed til samfunnets verdiskapning, i et kapitalistisk samfunn.

I Egypt har det nettopp vært et militært statskupp, som ikke skal kalles for et militært statskupp, fordi USA og Europa synes å støtte kuppet. Det som den herskende amerikanske og europeiske klasse støtter, skal ikke omtales med ord som gir negative konnotasjoner. Dette vet vi fra før ved bruk av begrep som «fredsbevarende operasjoner», som er det samme som krig.

Det muslimske brorskap, som har mistet makten, har i sin korte stund ved makten i Egypt, vist seg mer interessert i å ivareta de ledende medlemmenes økonomiske interesser, enn folkets interesser. De militære, som har tatt makten, har i tiår mest av alt vært å regne som et forretningsimperium, også de er mest opptatt av egne økonomiske interesser. Det samme vil være tilfelle med de sekulære partiene, uansett hvilke de måtte være, som eventuelt kommer til makten. Ulike deler av den herskende klasse i Egypt kjemper om å karre til seg sin del av kaka. Også i Tyrkia, med det muslimske AKP, foregår den samme kampen. Både AKP og militæret har hver sine økonomiske interesser å ivareta. Parallelt skjer dette i en rekke andre land, om enn ikke nødvendigvis med muslimer involvert. Vi har Hellas, Spania, Italia, USA, Brasil – og stadig flere.

Men for all del, det handler ikke bare om krusninger, eller flodbølger, på toppen av samfunnet. Innslaget av folkelig engasjement er markert over alt, men erfaringen tilsier at folket blir utmanøvrert gang etter gang. Folk kan velge å gjøre opprør mot eliten, eller de kan la det være. Det er opp til enhver. Å gjøre opprør er i seg selv hverken rett eller galt.

Rødt, MDG og Norge

I Norge, som i andre sosialdemokratiske samfunn, enten det er med høyre-, sentrum- eller venstreorienterte sosialdemokratiske partier ved roret, handler det også om det samme. Om makt og penger. Korrupsjonen er ikke like skamløs og åpenlys i Norge som i mange andre land, og de brede lag av befolkningens behov blir langt på vei tilgodesett. Landet ligner nærmest på et kapitalistisk paradis. Det forhindrer ikke at også Norge er et land som er strukturert slik at brorparten av verdiene og privilegiene vil havne i de rikes og allerede privilegertes lommer.

«Rødt vil aldri si seg fornøyd,» skriver Edgren. Det tror jeg på. Om Rødt skulle komme til makten i Norge, vil ventelig også dette partiets ledere la seg korrumpere av tilgangen til rikdommer og privilegier, enten dette skjer innen tradisjonelle kapitalistiske og demokratiske rammer, eller innen et autoritært leninistisk, unnskyld: marxistisk, samfunn. Og de brede lag av befolkningen? De vil nok en gang bli tatt ved nesen.

MDG er et parti som tydeligvis vil redde kapitalismen fra seg selv, eller oss alle fra en miljøkatastrofe. Begge deler oppfatter jeg som prisverdige målsettinger som jeg støtter fullt ut. Kapitalismen vil ventelig bare kunne overleve om dens kurs fra tid til annen blir justert. Og selvfølgelig, skulle menneskeheten gå under i en uavvendelig miljøkatastrofe, vil heller ikke kapitalismen være liv laga. Da vil alle spådommene om kapitalismens undergang på en måte bli innfridd, men kanskje ikke helt slik spåmennene og spåkonene så det for seg.

Støtte til NATO er forkastelig

Ingen er perfekte, heller ikke partier. Og MDG, som mest av alt er et utydelig skjelett av et parti, er langt fra perfekt. Det fremstår i Norge som et «få-sakers-parti». Det er greit nok. At de støtter NATO, og dermed godtar Norges posisjon som lydig redskap for den amerikanske elitens terrorvirksomhet rundt om på kloden, er selvfølgelig forkastelig. Jeg antar denne støtten er uttrykk for manglende innsikt i hvordan verden av i dag fungerer, og et ønske om ikke å være kontroversiell når det gjelder saker som ikke er deres hovedsatsingsområder. En ting er at det amerikanske militæret i seg selv er verdens største forurenser, en annen ting er at det er en entydig destruktiv kraft som maltrakterer store deler av verdens befolkning.

Hva USAs militære gjorde under George W. Bush, Donald Rumsfeld og Dick Chenney, som bare kan oppfattes som en gjeng krigsforbrytere og forbrytere mot menneskeheten, er en ting, grusomhetene begått av amerikanske militære eskalerte til det vanvittige under dem, en annen ting er at det amerikanske militæret har hatt denne negative rollen fra Truman og frem til i dag. Alt i alt bør MDG, som et hvert annet parti, ta avstand fra NATO som redskap for USAs grusomheter rundt om på vår lille klode.

Ideologi og annen opium for folket

Karl Marx sa at «religion er opium for folket». Opium kan brukes til å sløve ned mennesker. Det er negativt. Opium kan også brukes til å døyve smerte, få folk til å holde ut tilværelsen. Det er positivt. I sitatet fra Marx kan man bytte ut ordet «religion» med ordet «ideologi». For Marx var ordet «ideologi» ensbetydende med «falsk bevissthet». Og det er stort sett det ideologier, inkludert marxismen, handler om. Våre tankesystemer klarer ikke å fange inn en korrekt forståelse av virkeligheten. De er bare mer eller mindre feilaktige; virkeligheten unnslipper dem. Partiet Rødt baserer seg også på falsk bevissthet. Også partiet Rødt har et undertrykkende klassesamfunn som et uavvendelig sluttresultat om det, mot formodning, noen gang skulle få makt og innflytelse. Når det gjelder dårlig samvittighet, som Edgren tematiserer, så er det ikke vanskelig å få den norske befolkningen til å ha dårlig samvittighet. Vi lever i et protestantisk samfunn. Den dårlige samvittigheten sitter i ryggmargen vår. Den er en del av vår identitet. Den er bærebjelken i vår norskhet.

Politisk fritenker

Alle ideologier er forfeilede. Derfor er jeg en politisk fritenker. Derfor har jeg ingen storslagne utopier som mål, men nøyer meg med å støtte opp om etisk basert reformasjon av kapitalismen, for å gjøre det beste ut av den reelt eksisterende verden vi lever i. I likhet med Mani leter jeg etter det gode i verden.

Og ja, det var sant!

Til den egentlige debatten! Det at Snowden har blitt tilbudt asyl i tre modige latinamerikanske land er svært positivt. Måtte han bare klare å komme seg til et av dem og bli noenlunde lykkelig der. Og måtte amerikanske statsterrorister aldri få tak i ham!

-oOo-

Nye kommentarer 08.07.13.

Høyre, venstre eller rett frem?

I kommentar # 1 skrev Edgren: «Kanskje jeg ikke har samme evner til å se inn i fremtiden som Fleischer». I kommentar # 15 skriver han: «Fredsfløyen i AP gikk ut av AP som en følge av partiets ja til NATO, det samme vil vi nå se med MDG, som europeiske søsterpartier vil MDG komme lenger og lenger ut på krigs- og høyresiden.» (Min kursivering.) Om han med dette mener å ha utviklet sine evner som sannsiger radikalt, skal jeg ikke ha sagt noe om, men en viss utvikling av evnene synes å ha funnet sted.

Edgren er opptatt av et vannskille mellom den politiske høyre- og venstresiden. For ham blir det dermed viktig å insistere på at SV og MDG befinner seg på høyresiden, mens den politiske venstresiden i Norge utgjøres av partiet Rødt. Gjerne for meg, men det synes nå som en heller stusselig og ensomt forblåst venstreside. En prosent av Norges befolkning sympatiserer med venstresiden og 99 prosent med høyresiden? Da må løpet være kjørt for «venstresiden» for evig og alltid skulle en tro, uten å ty til alt for dristige spådomskunster.

Skal begrepene sentrum, høyre- og venstreside ha noen mening, så bør man vel oppfatte det politiske midtpunktet som sentrum, og med en noenlunde likelig fordeling med partier til høyre og venstre for sentrum? Om man mener at noe kan fastslås «objektivt sett», så kan den refererte skeivfordelingen ha en form for fornuft i seg. Om man i stedet har en slags tro på Jürgen Habermas sin intersubjektivitet, en flytende virkelighetsoppfatning som endres etter hva folk flest oppfatter som riktig, så vil man trolig heller satse på en likelig fordeling av venstre- og høyresiden på hver sin side av det politiske sentrum. Det politiske sentrum vil dermed også forflytte seg med velgernes preferanser, og da ikke bare slik som det tidligere sentrumspartiet Venstre, tidligere sosialliberalistisk, nå markedsfundamentalistisk, som i dag, etter min vurdering, fremstår som en sivilisert, men likevel uspiselig, utgave av Fremskrittspartiet.

Hvor andre vil plassere undertegnede på den ene eller andre politiske skalaen, er meg likegyldig. Noen uttalt sympati for den lille (etter Edgrens definisjon) eller store (etter vanlig definisjon) venstresiden har jeg ikke.

Varsleren

Ellers ser jeg at USAs dominerende media og landets regime er i full gang med sin vanlige desinformasjons- og avsporingskampanje i forhold til Edward Snowden og de land som måtte finne på å støtte ham. Bolivia har av dem blitt plassert på listen over udemokratiske regimer, som en del av en ny «axis of evil», på linje med Russland og Kina, til tross for at ytringsfriheten har langt bedre kår i Bolivia enn i USA. Takk og pris for at jeg nå har fått tilgang til The Nation og Al Jazeera og dermed en større bredde i vinklingen av nyhetene!

La oss ikke glemme at denne saken ikke først og fremst handler om Snowdens skjebne, som er viktig nok, den handler om nok en masse avsløringer av det nordamerikanske regimes misgjerninger over alt på vår lille forurensede klode.

-oOo-

Hinsides virkeligheten

Så langt synes jeg det har vært rimelig greit å følge logikken i Edgrens kommentarer, men et par setninger i kommentar # 19 blir jeg ikke riktig klok på. Det er disse setningene: «Slik jeg ser det handler venstresiden om å forandre vanlig praksis i samfunnet. Venstresiden handler ikke om å utgå fra dagens kapitalistiske samfunn, men fra livet.» Er det bare jeg som oppfatter dette som noe pseudokonkret og religiøst? Hvilken «vanlig praksis» sikter han til? All praksis? Hva er det «livet» han skiller fra «dagens kapitalistiske samfunn»?

Så langt jeg kan forstå har vi ikke noe annet liv enn vårt ordinære liv innen rammene av dagens kapitalistiske samfunn, så dette bli uforståelig for meg, med mindre han her vil skille mellom et rent biologisk forstått liv og vårt liv som samfunnsvesener. I så fall har han rett, men da rett i en triviell forstand.

Vi kan lovprise eller forbanne kapitalismen, uansett utgjør den rammene for vårt liv her i vår tid, alt vi er glade for og alt vi ser med vemmelse på; alt er produkter av det kapitalistiske samfunnet, med unntak av det vi kan redusere til ren natur. Da kapitalismen er utgangspunktet for alt i dagens samfunn, er det intet annet den videre samfunnsutviklingen kan vokse ut fra enn nettopp den samme kapitalismen. Eller finnes det et gnostisk sosialistisk samfunn ved siden av det kapitalistiske samfunnet som jeg ikke er oppmerksom på?

Gi meg et fast punkt hinsides virkeligheten, og jeg skal utrette oppsiktsvekkende ting!

-oOo-

Nye kommentarer 10.07.13:

Slutt

Da er vi ved debattens ende, ja. En av de største forskjellene mellom min motdebattant og undertegnede, er trolig at jeg ikke har sans for mystikk. Hverken religiøs eller politisk mystikk har noen plass i min virkelighetsforståelse.

-oOo-

Som det er

Plutselig ser det ut som det finnes et aldri så lite ståsted der jeg betrakter Edgren (og Rødt?) fra venstre kant. For å si det med Rudolf Nilsen:

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.

Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,

men dristig vil skape en himmel her efter sin egen skikk.

I denne sammenheng tolker jeg «gudløsheten» både som en manglende hang til religiøsitet og en avvisning av politiske ideologier…

At vi aldri vil forstå alt, er ikke mystiskt. Det er bare uttrykk for menneskets begrensede evner.

Det vi forstår, forstår vi. Det som er, er. Mer er det ikke.

-oOo-

Ta vare på flokken din!

På meg virker det som Edgren i kommentar # 25 tar et langt skritt inn i den markedsliberalistiske hedonismen og forveksler den med et solidarisk sosialistisk samfunn. Er ikke den sosialistiske drømmen noe annet enn en individualistisk selvrealisering, en selvrealisering som skal drives til det ekstreme, og det på lik linje med dagens ideal der samfunnet fragmenteres og erstattes av et kvasiindividualistisk, hysterisk markedsdiktatur; «Jeg kjøper masse unyttig skrot, derfor er jeg!»?

En vedvarende kretsing om sin egen navle, er det alt? Å realisere seg selv, er greit nok, men det gir ingen mening om ikke det egentlige, det store målet er å realisere det best mulige samfunnet for alle.

Filosofen Immanuel Kant fremmet det å ta vare på seg selv og sørge for at en selv har det bra, som en plikt. Denne plikten skal ha et videre mål enn den rene selvnytelsen. Målet ligger i det å ta vare på andre. Det er først når du har sørget for at du selv har det bra og fungerer godt, at du har overskudd og mulighet for å ta vare på og være noe for andre. Det å ta vare på seg selv, blir et middel til å kunne gjøre, og være, noe for andre. Du er både et mål i deg selv, et noe som har verdi, men du er også et middel til å realisere andre som mål, å bidra til å realisere et best mulig liv for andre.

Den protestantiske kristendommen, med sin forestilling om at den enkelte står ansikt til ansikt med sin gud, og har ansvaret alene for sitt forhold til guden, for sin dyrking av det guddommelige, for sin forståelse av det religiøse, har glemt noe vesentlig; religion handler om fellesskap. Er du alene med din gud, så er du alene, ikke noe annet. Den fullstendig individualiserte religionen har ateismen som sitt logiske sluttpunkt. Protestantismen peker i retning av ateismen. Om det religiøse bare er et sammensurium av tankespinn den enkelte er alene om, så er religionen død. Gjerne for meg, det religiøse kommer meg ikke ved.

Opp gjennom historien har religiøse grublere trukket seg tilbake fra samfunnet og søkt inn i seg selv. Det de har funnet der har ikke vært annet enn tankens stagnasjon og intellektets undergang. Er du ikke noe for andre, så er du ikke.

Om samfunnets fremste plikt skulle være å legge til rette for den enkeltes permanente egotripp, det være seg i religiøs, kunstnerisk, karrieremessig, sportslig eller i annen forstand, så vil også samfunnet være dødt. Det kan jeg ikke se som et positivt mål. Samfunnet er det ypperste menneskene skaper. Samfunnet skaper og definerer vi sammen, ikke hver for oss. Demokrati ligger i det å skape og styre samfunnet sammen, til beste for oss alle.

Som en politisk fritenker med visse stirneristiske tilbøyeligheter, blir jeg litt svimmel når jeg oppdager at jeg forsvarer samfunnet overfor en sosialist. Det er et paradoks, men det bekymrer meg ikke.

Sånn går nå dagene.