Debatten på Nye meninger om Snowden og ymist anna, går videre.

Noen kommentarer til Leos kommentar # 38. Jeg antar at hverken han eller jeg er primært interessert i å overbevise den andre om eget verdensbilde. Selv om ingen av oss er politikere, så antar jeg at vi begge er såpass mye av «politikere» at vi i første rekke har eventuelle lesere i tankene, når vi skriver det vi skriver. Det er leserne, og ikke hverandre, vi bør være interessert i å skrive for.

Jeg ser at Leo velger ikke å forholde seg til det jeg faktisk skriver i mine innlegg, men i stedet til dels forholder seg til sin egen frie fantasi. Det er han selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre, men jeg tviler på at det er særlig befordrende i forhold til eventuelle lesere. Nå har denne tråden etter hvert blitt såpass lang, at det vel ikke er så mange igjen av dem uansett, men likevel.

Mitt hjerte banker varmt for amerikanerne

Nei da, jeg har ingenting i mot amerikanere, slik Leo vil ha det til. Jeg har ingen fordommer mot hverken syd-, midt- eller nordamerikanere. Jeg føler den største sympati med alle dem som lever under regimet i USA. Uavhengig av om det til en hver tid er demokratisk eller republikansk president i landet, så er det et regime som tar lite eller ingen hensyn til de brede lag av den amerikanske befolkningen, men som i det store og hele er opptatt av å ivareta interessene til landets herskende klasse. USAs herskende elite har jeg derimot lite til overs for.

Sosiale motsetninger

På samme måte som Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle hevder at landene ikke er «venner», men konkurrenter, kan vi også si at de ulike folkegrupper i et land ikke er «venner», de er konkurrenter. De konkurrerer om de samme ressursene. De som har fremgang i konkurransen i USA, er i stadig større grad den rikeste 0,1 prosentene. De viser en sjokkerende grådighet og hensynsløshet i bruken av den politiske makten i landet. Dette er i ferd med å undergrave hele det amerikanske samfunnet og den amerikanske økonomien. Vi kunne tenke at det ikke er vårt problem, men faller USA vil også vi få betydelige problemer, og da ikke bare økonomiske problemer.

Forsvarsevnen

Hadde Leo tatt seg tid til å lese min foregående kommentar i sin helhet, ville han kunnet lese blant annet følgende:

«(…) Norge brenner av store summer på et amerikansk krigsfly som overhodet ikke er et jagerfly som vil kunne fungere i henhold til Norges forsvarsbehov? Kjøpet av dette flyet kan vanskelig tolkes som annet enn norsk subsidiering av amerikansk militærindustri.

At investeringen kommer til å tappe det norske forsvaret for store ressurser og svekke landets forsvarsevne de kommende tiårene, er underordnet for norske politikere. Det vesentlige er å tilfredsstille den naive viljen til å tekkes våre «venner» (les konkurrenter) i USA. Eller tenker han på at Norges forsvar til dels har blitt omstrukturert til deltakelse i USAs kriger rundt om i verden, noe som øker krigsfaren for Norge, fra å være et forsvar av landet og landets grenser? Om det er disse to tingene han tenker på, så deler vi den samme bekymringen.»

Her uttrykker jeg en tydelig bekymring for to faktorer som har svekket Norges forsvarsevne i betydelig grad, i løpet av de siste årene. Leo må gjerne fortsette å skrive som om vi er uenige på dette punktet. For min del finner jeg det lite interessant å «diskutere» tema som det tilsynelatende hersker enighet om.

Han får ellers ha meg unnskyldt for min historiske interesse, det være seg om mellomkrigstiden i Norge, eller enda eldre tider. Jeg tilhører dem som mener at det å ha historiske kunnskaper gjør oss bedre i stand til å forstå vår samtid, og kanskje gi oss enkelte mulige scenarioer om hva som kan inntreffe i fremtiden.

Forut for 9. april 1940 stirret norske politikere, norske journalister og norske militære stivt mot øst. Den reelle trusselen kom fra syd. Også i vår tid har vi en tendens til å glo monomant mot en fare, reell eller fiktiv, og kan fort igjen komme til å overse det som til syvende og sist rammer oss.

Atomtrusselen

Det er riktig at Reagan og Gorbatsjov bidro til reduksjon av atomvåpenarsenalet. Her var det riktignok Gorbatsjov, og ikke Reagan som var pådriveren. Verden kunne puste lettet ut etter de avtaler som til slutt ble gjort, avtaler som ble gjort etter en prosess der Gorbatsjov var villig til å gå mye lengre enn Reagan. De to atommaktene kunne ikke lenger utslette alt liv på Jorden like mange ganger som før. I alle fall ikke på papiret.

Bare hyggelig å kunne berolige mennesker som bekymrer seg for ikke-eksisterende trusler. I stedet for å bekymre seg over Iran og Nord-Korea, og deres skrøpelige atomkapasitet, kan man bekymre seg over dem som har en slik kapasitet. Aktuelt for Norge er dette først og fremst Russland, USA, Storbritannia og Frankrike. Til sammen hadde disse landene over 23 000 atomvåpen i 2009. Et lite trykk på atomknappen i et av disse landene, og Norge finnes ikke lenger. Man kan også bekymre seg over konvensjonelle våpen. I den forbindelse er det verdt å huske på at USAs militærutgifter er like store som resten av verdens samlede utgifter til våpen.

Til trøst kan man tenke på at amerikansk administrasjon er lite effektiv og kostbar, korrupsjonen er høy, profittratene til amerikansk våpenindustri er enda høyere, så utgiftsbildet betyr ikke uten videre at USAs militære slagkraft er på høyde med resten av verdens, samlet sett, men det er ikke langt i fra. Selv er jeg mer bekymret for USAs høyst eksisterende atomvåpen, enn for Irans ikke-eksisterende atomvåpen.

Både USA og Russland har i løpet av etterkrigstiden flere ganger vært en hårsbredd fra å starte en altødeleggende atomkrig.

Flid

De interne stridighetene i Den norske halvstatlige kirken, ser jeg ingen grunn til å legge meg bort i. Hvilke gjenvordigheter den ene eller andre organisasjonen som jeg hverken er medlem av, eller sympatiserer med, har, er ikke mitt anliggende. Men lykke til med den interne maktkampen!

Ellers synes jeg absolutt Leos siste kommentar var bedre strukturert enn foregående. Jobb videre med tekstflyten og strukturen. Husk at det er leserne vi skriver for! Gir vi leserne en brukbar leseopplevelse, er sannsynligheten større for at de leser oss igjen også i fremtiden, enn om de opplever det vi skriver som slurvete laget. Vi må gjøre oss flid med skrivingen!

Om man bruker slips eller ikke, kommer vel helst an på sammenhengen man opptrer i og inntrykket man vil gjøre på forsamlingen. Eller leserne.