Kommentar til kommentarer til innlegget «Prester bør ta avstand fra ekstremister» på Nye meninger.

Kan vi forlange det samme av både imamer og prester? Og hvorfor blir noen ekstremister?

Samfunnsansvar

Ad kommentar # 1: Det er ikke noe veldig spesielt ved det å være prest eller imam. Det er ikke noe guddommelig ved det. Noen få av dem som innehar slike roller er nok selv ekstreme, men de fleste av dem er gode mennesker som vil sin neste godt. I Norge har vi hatt en protestantisk kirke i snart 500 år, med det det innebærer av individualisme og eget ansvar for egen frelse. Dette til forskjell fra den katolske kirke, som er et kirkesamfunn i alle betydninger av ordet samfunn. Der er det det kollektive som gjelder. Islam minner mer om den katolske kirke enn den protestantiske; de fleste muslimske retninger vektlegger samfunnsansvar, ansvaret for våre medmennesker, som en sentral verdi.

Er jeg min brors vokter?

Etter at Kain hadde drept sin bror, ble han stilt et spørsmål av Gud, i følge Bibelen/Tanach: «Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?»» (1. Mos 4,9) Svaret fra katolikker vil her utvilsomt være «ja, jeg er min brors vokter», jeg har et ansvar for mine medmennesker. For protestanter, også for ikke-religiøse som har vokst opp i en protestantisk kultur, er ikke svaret like opplagt. Da blir det noe paradoksalt at «vi», som PST-sjefen, til stadighet er ute og forlanger at enhver imam skal ta ansvar for alt galt enkelte ekstreme muslimer måtte finne på å mene eller gjøre.

Imamer og prester må gis det samme ansvaret

Vi er helt på linje Edgren og jeg, når han uttrykker skepsis til dette at religiøse ledere skal ha et særlig ansvar for å ordne opp i det gale noen i deres religiøse flokk måtte finne på, eller til stadighet måtte uttale seg om det til utrettelige journalister som synes det er stas å henge ut alle muslimer når en muslim har gjort noe galt, men ikke ser noen grunn til å henge ut alle kristne når en kristen har gjort noe galt.

Mitt poeng er at om «vi» forlanger at imamer skal ta ansvar for det alle i deres menighet, eller nabomenigheten for den sakens skyld, måtte finne på, så er det ikke mer enn rimelig at «vi» også må stille det samme kravet til «våre» prester. Skal imamene gis ansvar for alt som skjer i deres menigheter, så skal prestene også gis det samme ansvaret for sin kirkelyd.

I sin kommentar # 3 synes Edgren å mene at det finnes et rom for religiøse ledere hinsides samfunnet, hinsides politikken. For meg er det intet mystisk i verden eller i den rollen religiøse ledere fyller. Derfor er det ingen grunn til at disse skal være mer eller mindre politisk aktive eller politisk interesserte enn folk flest, nettopp fordi de også er folk flest.

Ekstreme løsninger på ekstreme forhold

Ad kommentar # 5: Nei, det er slett ikke alle som opplever at de blir utstøtt av samfunnet ved at de mister jobb, bolig og overlevelsesmuligheter, som søker ekstreme politiske løsninger, langt derifra. De færreste reagerer med ekstremisme på ekstreme forhold, men noen gjør det.

Lederskikkelsene innen de høyreekstreme miljøene er jevnt over sosialt vellykkede personer, ofte med store formuer, slike som dem som i dag finansierer bevegelser som er underlagt EDL. Henry Ford var ledende innen det høyreekstreme miljøet i USA på begynnelsen av forrige århundre. Han investerte tungt i tysk militær opprustning. Hitler sørget for motorveier i Tyskland; Ford sørget for lastebiler egnet til troppetransport. Hitler beundret Ford; Ford beundret Hitler. Ford finansierte også høyreekstreme bevegelser og tilsvarende publikasjoner i USA. Han var en uttalt antisemitt. Ekstremisme dukker opp i alle samfunnslag, og det kan til tider være uforståelig hvorfor den dukker opp hos enkelte som profitterer på det bestående systemet. Og kanskje hvorfor den ikke dukker opp hos andre som taper på det samme systemet.

Når det demokratiske, kapitalistiske samfunnet blir ekstremt, ved at det fratar mennesker overlevelsesmuligheter, så er det forståelig om de samme menneskene vender det samme samfunnet ryggen – og søker alternative løsninger. Da er det trist om de ender opp med å støtte ekstreme bevegelser, til høyre, til venstre, religiøse eller ikke-religiøse, bevegelser som har vist at de ikke har noe positivt å tilby, men det er til en viss grad forståelig. Det er også trist om de finner seg i det som har rammet dem, og ikke søker etter løsninger på sin egen og andres elendighet.

SAM_0397