Opphavsrettighetstyranniet truer med å skape en kulturell ørken. For å fremme kulturell nyskaping, trenger vi en generell svekkelse av opphavsrettigheter, ikke en styrkelse.

Om ikke alle europeerne hadde forstått hva kristendommen gikk ut på, og hvordan kunne de det, det var i århundrer forbudt for legfolk å lese Bibelen og prekenene ble normalt holdt på latin, så levde folk i middelalderen under kirkens vaktsomme og sjalu øyne.

Utviklingen av teknologi, medisin og vitenskap generelt, ble systematisk hemmet av de rammer kirken satte. Intet skulle stride med kirkens lære. De arabiske tallene fra India var forbudt å bruke i Europa helt frem til 1600-tallet. Kirken fant dem diabolske, særlig 0. Null symboliserer ingenting; ingenting representerte kaoskreftene, mente kirken. Handelsfolk flest brukte de arabiske tallene, fra India, likevel, i skjul. De var ulike enklere å regne med enn romertallene. De mest pessimistiske hevder at kirken hemmet den vitenskapelige utviklingen så mye, at de satte den mer enn 1000 år tilbake.

Mammon er vår gud; markedsliberalismen er vår religion

I vår tid dyrker vi en annen gud enn guden Gud, og vi tror på en ny religion. Vi dyrker den gamle gud Mammon og vår religion er markedsliberalismen. Vår tro er blind, slik en tro skal være. Vi tror på markedsliberalismen – fordi den er absurd. Også vår nye religion hemmer vår kreativitet og vår skaperevne, slik kirken tidligere har gjort.

Et av vår nye guds bud sier at vi ikke skal krenke opphavsrettighetene: «Du skal ikke krenke opphavsrettighetene men holde dem hellige, slik at det går deg godt og du får leve lenge i markedet!» På samme måte som kristendommen tidligere, hemmer den hellige markedsliberalismen i dag menneskehetens samlede kreativitet. Intet skal stride mot børsens lære.

Kreativitetens død

Multinasjonale selskap med tilnærmet monopol over deler av markedet, tiltusker seg rettighetene til å bruke innovasjoner skapt av andre, ofte av næringsdrivende med små foretak. Små foretak der takhøyden og friheten er stor. De store selskapene selv skaper lite nytt. De har bare til funksjon å skape mest mulig profitt til aksjonærene ut av en hver liten og stor rettighet de måtte besitte. I de multinasjonale selskapene er det ingen kreativ frihet, eller frihet overhodet. Om et storkonsern hadde vært et land, ville det hatt et regime som vi ikke ville likt å sammenligne oss med.

Opphavsrettigheter med døden til følge

Utviklingen av gode kopimedisiner hemmes fordi konsernene finner opp stadig nye måter å forlenge varigheten av sine rettigheter på, samtidig som de ikke utvikler produktene videre. Syke mennesker får ikke den behandlingen de kunne ha fått, medisinene blir for dyre, mange av dem dør. De dør av de store selskapenes grådighet. Og vi anklager staten for ikke å bevilge nok til helsevesenet. Ikke er vi fornøyd med skolen heller.

Skoler i fattige land får ikke tilgang til billige datamaskiner, fordi store teknologibedrifter ruger på sine rettigheter og er uinteressert i å bidra til skolegangen til den oppvoksende generasjon, om de ikke samtidig kan tjene store penger på det.

Kultur i forfall

Musikkselskap og forlag ruger på sine opphavsrettigheter, så til de grader at de kan finne på å saksøke forfattere eller musikere, om disse skulle finne på å skape noe som minner om noe de selv tidligere har forfattet eller komponert, og som de formelle opphavsrettighetshaverne fortsatt tjener store penger på. Og forfatterne og komponistene, som selv har blitt inspirert av andres verk, er ofte like sjalu som opphavsrettighetshaverne, til å vokte sine (solgte) rettigheter. Det blir ikke mye kulturell innovasjon av slikt.

Kreative kopister

Et konsept er et utkast til noe nytt, noe nytt som bygger på noe gammelt, til et nytt kulturelt uttrykk. All nyskaping har i seg et utkast. Intet produkt er et sluttprodukt. Konseptualismen la mer vekt på ideen bak et verk, enn verket selv. Nykonseptualismen er opptatt av antiestetikk og institusjonskritikk. Den reviderte nykonseptualismen har større ambisjoner. Den retter seg kritisk mot rettighetstyranniets lammende virkninger på all nyskaping, en «nyskaping» som ikke er annet enn bearbeidelse av noe allerede foreliggende, og som i sin kjerne ikke kan være annet enn plagiat.

Vi er alle kopister. Dette har de nye nykonseptualistene forstått. Ingen kulturell nyskapning oppstår av intet, alt vi skaper bygger på noe andre allerede har skapt. Derfor kan ingen av oss hevde absolutt rett til noe av det vi skaper. I det vi sjalu vokter våre produkter mot andres innovasjoner, viser vi utakknemlighet mot dem som kom før oss, dem vi har lånt inspirasjon fra. Vi har blitt en kreativitetshemmende propp i systemet. Vi unner ikke andre romslige kreative rammer. Er vi redde for å bli overgått?

De krenkede

I dag ser vi en voldsom offensiv mot «krenkelser» av de multinasjonale selskapenes opphavsrettigheter. De mest aktive for å verne de hellige opphavsrettighetene, er selskap med base i USA, som i samarbeid med den amerikanske regjeringen står for en offensiv for å bringe Internett, men også alle andre arenaer, inn under profittmaskinenes ufaderlige kontroll. Deres legitimering, deres ideologi eller religion, er markedsliberalismen. Deres eneste gud er Mammon. I deres fotspor vokser det lite; i deres fotspor finnes det bare en kulturell ørken.

Vi trenger frihet til å skape.

SAM_0484