I vår tid er det i større grad ideologiene, og da først og fremst markedsliberalismen, som tåkelegger vår virkelighetsoppfattelse, og ikke religionene. Derfor blir Rudi Kessels religionskritikk relativt uinteressant.

Vi lever i en kristen kultur, derfor er vi preget av vår kristne kulturarv, enten vi er troende eller ikke. Når ikke-troende, som er kristne i kulturell forstand, skal ta et oppgjør med religioner over hodet, blir de gjerne uklare, eller feiger helt ut, når de skal filleriste kristendommen, sin egen kulturs religion.

I sitt debattinnlegg i Dagsavisen 19. august 2013, under tittelen «Gud vil det!», søker Rudi Kessel å ta et oppgjør med religioner som sådan, men det viser seg at han kun retter skytset mot de monoteistiske, og det er i grunn greit nok.

Muslimske terrorister, jødiske steinkastere og døde kristne menn

Som eksempler på eksempler på skumle uttrykk for religion, nevner han først Boko Haram, en muslimsk nigeriansk bevegelse, gjerne omtalt som en terroristorganisasjon, så nevner han ultraortodokse jøder, som kaster stein på biler (!), begge to samtidige fenomen. Når han skal ta sitt oppgjør med kristendommen, må han 1000 år tilbake i tid; han tar seg en tur til korsfarertiden. En ganske drøy ekskursjon, i alle fall i tid.

Man trenger ikke ta tilflukt til middelalderen for å finne noe oppsiktsvekkende å anklage de kristne for. Når vi sammenligner eksemplene han bruker, fremstår det hele som mer enn søkt. Muslimene representeres av terrorister, jødene av steinkastende menn med skjegg og sorte klær, og de kristne av noen slemminger som har vært døde og begravde i snart tusen år, folk vi knapt kan assosiere med vår tids kristne.

Korsfarere og andre ideologer

I løpet av de siste tiårene har kristne korsfarere, under amerikansk ledelse, angrepet en rekke muslimske land. Det er naturlig å peke på invasjonene i de muslimske landene Irak og Afghanistan, og de pågående droneangrepene på, for det meste, sivile i blant annet Pakistan og Jemen, to andre muslimske land. Da den kristne presidenten sa han ville starte et nytt korstog, ordla han seg presist.

At forfatteren ser ut til å la seg styre av sin kristne kulturarv når det gjelder sin kritikk av kristendommen, er pussig nok. Når jeg leser argumentasjonen hans mot religionene, ser jeg at han like gjerne kunne ha byttet ut begrepet ‘religion’ med begrepet ‘ideologi’, da helst forstått som politisk ideologi. Å ta et oppgjør med dominerende ideologier i vår tid, fremstår som mer presserende enn et oppgjør med religioner. Dette blir hovedtemaet videre i denne artikkelen.

Radbrekking av forfatteren

Jeg tar meg den frihet å radbrekke Kessels debattinnlegg:

Hva «er misbruk av en» ideologi? «Dette er et definisjonsspørsmål, og svaret avhenger av ståstedet til den som svarer.»

«Spør du et medlem av» et kommunistisk parti om stalinismen ikke er et uttrykk for hva som vil skje i et land under et kommunistisk styre, «vil han protestere høylytt:» stalinismen var et avvik, en feil, i forhold til den korrekte politiske linjen, vil han si. Sosialismen er noe som vil vokse frem av utviklingen av produksjonsmidlene, ut av verdenshistorien selv. «Spør du en ultraortodoks» liberalist «i Jerusalem» eller hvor som helst ellers i verden, «om de misbruker sin» ideologi til å skaffe seg uærlige strukturelle fordeler i konkurransen på markedet, «vil han bli indignert, for ikke å si provosert. «Vi – i motsetning til mange andre – tar vår» ideologi «på alvor», vil de kanskje si.»

Kritikk av markedsliberalismen oppfattes gjerne som blasfemi

«Tenk om vi kunne spurt en korsfarer» fra Bush-administrasjonen «om det samme.» De sendte soldater til Irak og Afghanistan for å fremme markedsliberalismen i landene. De «ville kanskje svare det som ble korsfarernes krigsrop: «Dieu le veult!»» – Markedet «vil det! Dette krigsropet ble velsignet av» Donald Rumsfeld og Dick Cheney.

«Spør du meg om dette, kan jeg bare si at» ideologier «baserer seg på dogmer – uforanderlige påstander som noen har funnet på og som massene skal underkaste seg. Dogmene blir gjerne sydd sammen til et dogmesett, et helhetlig system, en» ideologi. «Her skal det ikke tenkes, her skal det adlydes. Å stille grunnleggende spørsmål har en eim av blasfemi i seg.»

Den hellige markedsliberalismen

Passer godt også på ideologier, dette. Markedsliberalismen blir i vår tid, som i tidligere tider, fremstilt som en slags naturkraft som det er en helligbrøde å forsynde seg mot. Markedet kan ordne opp i alle verdens problemer, tror de troende, og er villige til å ofre millioner på millioner av mennesker på markedets alter. Til tross for at de samme troende liberalistene hevder at ingen har rett til å ofre ett eneste menneske for et annet eller for samfunnet. I realiteten er liberalistene ikke særlig opptatt av annet enn rettighetene til de rikeste av de rike.

Ideologienes tanketyranni

«Hadde slike» ideologiske «tankesett bare dreid seg om rent teoretiske ting (…) hadde det ikke vært så farlig. Men» ideologiene «dikterer gjerne i detalj hvordan man skal omgås sine medmennesker, hvordan man skal forholde seg til fellesskapet man er en del av. I denne konteksten er lydighet ingen dyd, tvert om: Lydighet uten den kritiske tankens korrektive kraft er farlig, og kan føre til blind fanatisme.» Man kan for eksempel godta at arbeidere lever under slavelignende forhold i giftig damp i fabrikker som når som helst kan rase sammen. For dette er jo et nødvendig (!) stadium i retning av det virkeliggjorte, markedsliberalistiske, paradiset på jord.

Heller ikke i Norge er ideologiene «fortrengt til periferien.» Beklageligvis! Der hvor en ideologi er mer eller mindre enerådende, fins det også «misbruk» av den i overflod.

Religion AS og Ideologi AS

Jeg ville satt umåtelig pris på om Rudi Kessel gjorde et nytt utfall mot religionene, men da håper jeg han vil våge å behandle alle de tre monoteistiske religionene like tøft, også kristendommen, den som har preget vår kultur i noen hundre år. Enda bedre ville det være om han, i sitt generaloppgjør med religionene, også rettet skytset mot ideologiene, og da særlig vår tids dominerende ideologi, markedsliberalismen, og deres fanatiske forsvarere. Mange forferdelige hendelser i vår tid blir tilslørt for å verne om den reelt eksisterende markedsliberalismens herjinger med vår verden.

Eksempelet Egypt

Mange tror det muslimske brorskapets misbruk av sin makt, militærkuppet mot den lovlig valgte regjeringen og det at Mubaraks gamle kampfeller, i samarbeid med den sekulære opposisjonen, har kommet til makten i Egypt, bare handler om religion kontra sekularisme. Det handler nok om det også, for noen.

Først og fremst handler det om kamp om økonomiske fordeler, om størst mulig økonomisk gevinst. Det er først og fremst en kamp mellom Det muslimske brorskapet AS, Det militære AS, Mubarakvennene AS og De sekulære AS. Det er en kamp om penger og marked, og hvem som skal motta bestikkelser fra den amerikanske regjeringen, en regjering som gjør sitt beste for å ivareta sitt næringslivs interesser i landet og i regionen, ved å øse skattebetalernes penger ut over sine allierte. Og da ikke bare våpenindustriens interesser i å opprettholde etterspørselen etter egne varer – ved et fortsatt høyt forbruk gjennom krig og krigslignende tilstander.

SAM_0554