Kommentar til kommentarer til artikkelen «KRLE» på nye meninger.no.

I kommentar # 8 hevder Bjørn Ditlef Nistad at «undervisningen i norsk skole er styrt av læreplanen og lærebøkene». Det er direkte feil. Undervisningen skal ikke styres av lærebøkene; lærebøkene er ikke pensum. Det er pensum som er pensum. Pensum i norsk skole defineres utelukkende av kompetansemålene i læreplanene og ikke av tilfeldige lærebøker laget av ulike bokforlag. For KRL/RLE/KRLE, som for øvrige fag, er kompetansemålene nedfelt i fagets konkrete læreplaner og i læreplanens generelle del. Lærere som underviser etter lærebøkene, uten å kjenne kompetansemålene i læreplanene, gjør ikke jobben sin.

Vår kristne forståelseshorisont

Nistad ser ikke ut til å ha oppfattet at det at vi lever i en kristen kultur, der kristendommen naturlig nok er den dominerende religionen, gjør at vi naturlig relaterer all undervisning om andre religioner, i likhet med mye annen undervisning, til kristendommen. Kristendommen er, på godt og vondt, en del av vår forståelseshorisont, den er en del av den balasten vi har som vi forstår verden gjennom. Det betyr at det knapt er mulig å gi «ren» undervisning om andre religioner, som eksempelvis jødedommen eller hinduismen. Vår kristne kulturarv vil automatisk bli en del av all religionsundervisning i norske skoler. Det betyr at det i praksis er umulig å kvantifisere hvor mye undervisning som gis om hver enkelt religion. Kristendommen vil man, i et fag som KRL/RLE/KRLE, stort sett til en hver tid undervise i, uavhengig av hva som rent faktisk er tema.

For å forstå vår egen kultur og historie må vi erkjenne at forståelsen av kristendommen i vår kristne kultur, paradoksalt nok, er for overflatisk til at folk flest rent faktisk kjenner de grunnleggende trosforestillingene i den. Derfor bør kristendomsundervisningen i norsk skole styrkes, om ikke kirken selv tar grep og hever kvaliteten på sin trosopplæring, hvilket jo hadde vært det beste. Kristen forkynning bør ikke bare handle om å fremprovosere en emosjonell frelsesopplevelse, den bør også sikte mot å gi den troende reell innsikt i kristendommens trosgrunnlag.

Mer enn to milliarder mennesker er kristne

Nistad er redd for «at alle lokale verdier og kulturer blir brutt ned» i Norge. I hans bekymring blir ordet «lokale» det vesentlige. I det ordet ligger forestillingen om at det finnes noe særskilt norsk ved den kristne kulturen, noe vi ikke deler med andre land. Han må åpenbart være innforstått med at kristendommen ikke er et lokalt norsk fenomen. Kristendommen er en religion som vi deler med hele Europa, Nord-Amerika, Mellom-Amerika, Latin-Amerika, Australia, store deler av Afrika og mer til. Det er med andre ord ikke mye spesifikt norsk ved kristendommen. Rundt en tredjedel av verdens befolkning regner seg som kristne. I tillegg er han formodentlig kjent med at vi skylder blant annet jødedommen, zoroasterismen og flere andre religioner stor takk for flere av kristendommens trosforestillinger, for ikke å glemme greske filosofer som Platon og Aristoteles.

Kan man redde norsk kultur ved å ødelegge den?

I sin kommentar # 9 tar Nistad skrittet over i det direkte fjollete. Han vil kaste menneskerettighetene, som er en like vesentlig del av norsk kultur som kristendommen, på «historiens skraphaug». I vår kultur går tanken om universelle menneskerettigheter tilbake til 1700-tallet. Ansatsene til systematisk trosopplæring her til lands kom på 1600-tallet. Før den tid hadde folk flest enda mindre innsikt i kristne trosforestillinger enn i dag. Nistad vil med andre ord forkaste noen av de norske verdiene, som også er forholdsvis universelle, for å redde andre. Han er ikke den eneste nasjonalisten i vår tid som tar lett på humanistiske verdier, på norske verdier. Humanistiske verdier står ikke nødvendigvis i motsetning til kristne verdier; mange humanister er kristenhumanister.

«Hvordan vi skal innrette oss her i landet» er det foreløpig ikke fordomsfulle nasjonalister som avgjør. Takk Gud!