Gjennom historien har flere ærlige politikere blitt mistrodd. De skrev bøker og avisartikler der de nøyaktig beskrev sine hensikter. Mange mistok ærligheten deres og trodde den var uttrykk for politikervrøvl. I den nye regjeringen er det mange ærlige politikere. Vi bør tro dem på deres ord og på deres handlinger. Før det er for sent.

Etter 22. juli 2011 har vi i Norge fått flere nye tabuer. Mange av disse er rettet mot hva det er politisk korrekt å si og ikke si om Fremskrittspartiet. Samtidig ser det ut til at tabuområdene for politikerne i Frp, og for partiets politiske omland, ikke bare har blitt færre, de ser ut til å ha fordampet helt. Så lenge de ytrer sine ytterliggående meninger i «moderate» ordelag, så synes det øvrige politiske establishment tilsynelatende å være beroliget. La oss bryte noen tabuer mens det ennå er mulig.

Knebling av aviser

Fremskrittspartiet har allerede planene klare for hvordan partiet skal møte aviser som våger å uttrykke seg kritisk til partiet. De har allerede bekjentgjort hvilke aviser og andre medier Frp vil forsøke å stoppe først. Dagsavisen står øverst på partiets liste over massemedia partiet ikke bare vil kneble, men rett og slett fjerne fra jordens overflate. Andre media, som har våget å kritisere Frp opp gjennom årene, står for tur. NRK vil ventelig bli forsøkt forvandlet til en ny propagandakanal for partiet, slik TV2 langt på vei allerede er.

Knebling av forskning og etterforskning

Tidligere har blant annet forhenværende partieier Carl I. Hagen truet med at partiet ikke vil bevilge penger til forskning som kommer opp med resultater som på noe område motsier Frps virkelighetsbilde. Etter terroren i 2011, ville den samme Hagen at politiet skulle avslutte sin etterforskning av terrorhandlingene, angivelig fordi saken var oppklart, men reelt sett trolig fordi man i partiet var engstelige for hva som kunne komme frem av koblinger mellom drapsmannen og partiet. Per Sandberg gikk kvelden 22. juli 2011 ut med et innlegg som skal ha hatt brodd mot islam, på Adresseavisas nettside. I sammenhengen ble innlegget mildt sagt politisk problematisk. Etter krav fra forfatteren selv, erstattet nettredaktøren senere innlegget med et moderert innlegg, som fremsto som heller forvirret. Men heller forvirret enn tatt med buksene nede.

Knebling av kritikk mot partiet

Da koblingene mellom Fremskrittspartiet og terroristen var klarlagt, gikk partiets formann Siv Jensen ut og hevdet at det å koble partiet til terroristen var avskyelig og en større forbrytelse enn selve terrorhandlingene. Per Sandberg fulgte som kjent senere opp og hevdet at Arbeiderpartiet «spilte en offerrolle» etter terroren. Han skal ha vært edru ved anledningen.

Senere har et hvert forsøk på å påpeke koblingen mellom Fremskrittspartiet og massemorderen, blitt høvlet ned, og erklært som forkastelig, som ikke politisk korrekt. Valgforsker Frank Aarebrot har vært ute i pressen og kategorisk erklært at en hver kobling mellom partiet og partimedlemmet gjennom mange år, er bare tull, hvilket skal være noe «alle vet». Mener man noe annet, så er man altså uvitende, kanskje til og med dum, i følge den saklige forskeren. Ikke den mest modne argumentasjonen fra en forsker, men neppe helt virkningsløs. Aarebrot uttaler at terroristen «meldte seg inn og ut av» Fremskrittspartiet. Andre har vært ute og hevdet at drapsmannen bare var medlem av partiet i kort tid. Det blir å bagatellisere terroristens forhold til partiet. Og partiets forhold til terroristen.

Det blir som å hevde at en mann knapt kan sies å ha bodd i et hus, fordi han bare åpnet og lukket døren til huset. At det gikk ti år mellom at mannen åpnet døren, og gikk inn, for så å gå ut og lukke den igjen bak seg, blir tydeligvis en bagatell i denne sammenhengen. Og vi må for all del anta at mannen ikke satte spor i «huset» og at «huset» ikke innvirket på ham.

Den som utfører en handling har selv ansvar for handlingen. Å ytre seg i skrift eller tale er også en handling, en handling som kan få konsekvenser, konsekvenser man bør ta ansvar for.

Knebling av en livshistorie

Realiteten er at terroristen var medlem av partiet i det meste av sitt voksne liv, fra han var 18 til han ble 28 år. Da drapene skjedde, var han 33 år. Det betyr at han var med i partiet i alle årene som normalt er mest formative i et menneskes liv. Han ble nødvendigvis formet politisk gjennom sitt medlemskap og sin aktive virksomhet i partiet. Gjennom Fremskrittspartiets paranoide propaganda om blant annet at partiet ble systematisk fortiet av presse og kringkasting i Arbeiderparti-staten, mens realiteten var at Carl I. Hagen var den mest intervjuede og mest omtalte av alle norske politikere, med unntak av landets statsminister, i en årrekke, lærte han å hate sosialdemokratiet.

Også partiets rasistiske, unnskyld: «innvandringsskeptiske» og «islamkritiske», propaganda, satte sine spor hos ham, som i en rekke andre høyreekstremister. At han gjennom sitt medlemskap i partiet ble så radikalisert, at han etter hvert fant at Frp ikke var ekstremt nok for ham, endrer ikke på at hans ideologi tok form under påvirkning fra partiet.

Knebling av verdenspressen

Utenlandsk presse har skrevet analyser av forholdet mellom Fremskrittspartiet og den norske massemorderen, som går på tvers av den offisielle norske fortellingen. Mange toneangivende samfunnsaktører er enige med partiet om at de utenlandske journalistenes fremstilling er gal. Verden tar feil, den borgerlige offentlighet i Norge har ikke bare rett, den har helt rett. Slik jeg ser det, er det ikke de politisk korrekte i vårt eget land som har forstått sammenhengen rett.

Det blir relativt patetisk når Fremskrittspartiet forlanger at norske skattepenger skal gå til å finansiere partiets feilinformasjon i utlandet. Partiet står selvfølgelig fritt til å spre sin propaganda og sin skrudde virkelighetsoppfatning, også i utlandet, men det er en virksomhet de får stå for selv. Det er ikke noe verken norske diplomater bør sysselsette seg med, eller norske skattebetaleres penger bør gå til. Det er helt naturlig at utenlandsk presse ser en sammenheng mellom et ytterliggående parti som Frp, og en mangeårig aktivist i partiet, og hans ideologi som har hentet dype inntrykk fra Fremskrittspartiets retorikk.

Knebling av alle norske media

Etter at  listen over Høyres og Fremskrittspartiets regjeringsmedlemmer ble offentliggjort, har pressen presentert disse medlemmene og deres meninger. En del av meningene ville for de fleste vært pinlige å bli minnet om, så også for enkelte av de nye ministrene og statsrådene. Carl I. Hagen har ikke lært noe av de skadelige virkningene hans voldsomme retorikk, med påstander om at hans parti er en forfulgt uskyldighet, har hatt og har på ubefestede sinn, sinn som kan påvirkes i ytterliggående retning. Han har nå gått til frontalangrep på den samlede norske presse fordi de fortsatt (?) driver kritisk journalistikk, ikke bare mot Høyre, men også mot Fremskrittspartiet. Det siste vil han ha seg frabedt, det første kan han nok leve med. Han krever ganske enkelt at partiet hans, nå som de har kommet i maktposisjon, rett og slett skal fredes, skal heves over kritikk. Frp ser nå ut til å ville tåkelegge fordums ærlighet og erstatte den med en fordekt og snikete tåkelegging av egen politikk.

Under president George W. Bush mente republikanerne at kritikk av presidenten og hans politikk var unasjonal, grensende til landssvik.  Skal vi tro at Fremskrittspartiet, som jo henter betydelig inspirasjon fra sine venner i GOP, og da særlig fra den ekstreme Tea Party-fløyen i partiet, går i samme retning, og vil søke å regulere eller kriminalisere kritikk av partiet? Totaliteten av Frps intervensjoner mot ytringsfriheten tegner et entydig og skremmende bilde.

Knebling av lokalavis

Med usedvanlig liten politisk musikalitet når det gjelder politiske virkemidler, symbolikk og historiske referanser, har Norges nye justisminister, kort tid før han ble justisminister, den gangen han «bare» var en vanlig folkevalgt og leder for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Fremskrittspartiets Anders Anundsen, brent Tønsberg Blad på peisen, som en politisk handling, lagt ut bilder av sin aksjon på Facebook og oppfordret alle andre til å slutte seg til hans aksjon mot den omtalte avisen. Grunnen for aksjonen var at avisen hadde våget å ytre seg kritisk om Anundsen og hans parti, Frp.

Norsk Presseforbund uttaler at «det er problematisk å ha en justisminister som boikotter et medium». Å ha en justisminister som aktivt vil hindre kritikk av eget parti, og dermed kneble ytringsfriheten i et demokrati, er ikke bare problematisk, det er farlig.

-o0o-

Jeg antar at jeg ovenfor kan ha kommet i skade for å overtre et og annet tabu i den borgerlige offentligheten. Det er jeg den første til å beklage. Og da tenker jeg ikke på overtredelsene, men på eksistensen av tabuene.