Ikke rent sjelden endrer betydningen av en mening innhold om ord utelates når den aktuelle meningen tematiseres. Stian Bromark utelater ordet ‘bare’ fra en gjengivelse av et utsagn fra Immanuel Kant, og det er ikke bare bare.

I sin kommentar i Dagsavisen 31. desember 2013, med tittelen «En moralist bekjenner», skriver Stian Bromark at «Immanuel Kant lærte oss at mennesker ikke skal brukes som et middel, men behandles som et mål og en verdi i seg selv». Å gjengi Kants mening på denne måten er ikke uvanlig. Imidlertid var det nok ikke noe slikt den aktuelle tyske filosofen mente. Han skrev: «Mennesket, og ethvert fornuftig vesen overhode, eksisterer som formål i seg selv, ikke bare som et middel til bruk etter forgodtbefinnende for den ene eller andres vilje.» Poenget blir at vi ikke bare skal behandle hverandre som midler, men også anerkjenne hverandres menneskeverd ved å behandle hverandre også som noe som har «formål i seg selv», noe som har verdi i seg selv.

Journalisten og leseren bruker hverandre som midler

Når en journalist, som Bromark, skriver i avisen, gjør han det for å tjene penger og for å nå ut med et budskap, han bruker oss leserne som midler til å oppnå sine mål. Og det er helt greit. Når han gjør seg flid med det han skriver, er nøye på å formulere seg korrekt og godt, søker etter beste evne å være edruelig i alt han skriver, viser han at han anerkjenner oss lesere som noen som har et «formål i seg selv». Ved det viser han at han anerkjenner oss som mennesker, at han respekterer vårt menneskeverd.

Når vi som lesere leser en avisartikkel, så gjør vi det for å tilegne oss informasjon og kunnskaper, vi bruker journalisten som middel til, formodentlig, å bli klokere og mer informerte. Vi bruker journalisten som et middel for å nå våre mål. Ved å lese artikkelen nøye, og alvorlig overveie de synspunktene som fremmes i den, viser vi journalisten respekt, vi anerkjenner hans eller hennes menneskeverd, vi anerkjenner at vedkommende har en verdi, er et«formål i seg selv».

Hver dag bruker vi hverandre som midler

Hver dag, når Bromark, du og jeg, tar bussen til jobben, hvilket ikke er sant for min del, jeg bruker stort sett bil, men la oss nå si at jeg også tar bussen til jobben, så bruker vi bussjåføren som et middel til å nå et mål. Målet er å komme oss på jobben. Bussjåføren på sin side bruker oss som et middel til å tjene penger. Og det er alt sammen helt greit, om vi samtidig viser at vi anerkjenner hverandres menneskeverd, som noen som har «formål i seg selv». Det gjør vi ved å opptre vennlig, høflig og korrekt overfor hverandre. Slik kan vi ta oss gjennom hverdagen ved ustanselig å bruke hverandre som midler til å oppnå mål, samtidig som vi anerkjenner hverandres menneskeverd ved å behandle hverandre som noen som har «formål i seg selv».

Høyresidens middel, venstresidens formål

Det interessante med Bromarks utelatelse av ordet ‘bare’ i den aktuelle artikkelen, er at selve utelatelsen kan fungere som en illustrasjon på temaet i hans artikkel. Temaet er den ulike etikken på henholdsvis høyre- og venstresiden. Høyresiden ser folk flest sin verdi først og fremst i deres rolle som arbeidstakere, som folk som kan jobbe for de rike og mektige, og skaffe sine arbeidsgivere, i det private næringsliv, økt profitt. Arbeidstakerne er midler til berikelse.

Venstresiden fremhever mennesker, og da ikke bare de mest velstående, som folk som har krav på respekt og verdighet, som noen som skal behandles som formål i seg selv. Dette gir seg blant annet utslag i forskjeller i holdningen til innvandring. Høyre ønsker kun innvandring som er motivert av næringslivets behov for arbeidstakere med spesiell kompetanse, en kompetanse som de trenger for å realisere sitt ønske om økt profitt, de vil ha arbeidsinnvandring definert av bedriftenes behov for arbeidskraft. Venstresiden er mer opptatt av innvandreres eget behov, deres behov for å søke å skaffe seg et verdigere liv, deres rett til å bli behandlet som mennesker som har «formål i seg selv». Dermed kan det se ut som om det passer begge sider å overse det lille ordet ‘bare’ i Kants filosofi.

«Bare» lykkejegere

Ved å insistere på å fremheve ordet ‘bare’, viser man en tredje posisjon, en posisjon der man tar hensyn til både landets behov for arbeidsinnvandring og innvandreres behov for å realisere sine muligheter hvor de vil i verden, til og med å søke lykken i Norge, av alle steder. I en slik posisjon blir «lykkejegere» forbilledlige mennesker. La oss ønske lykkejegerne velkommen, ikke bare dem som har en utdannelse, men også dem som er blant jordas fattige, slike som kan bli en belastning på trygdebudsjettene, i likhet med alle oss andre; la oss basere innvandringen til landet på en anerkjennelse av at vi bruker hverandre som midler hele tiden, men ikke bare som midler; vi skal også anerkjenne hverandre som folk som har «formål i seg selv».

Jesus som middel og formål

I læreboken i RLE for ungdomsskolen, «Under samme himmel 2» av Pål Wiik og Ragnhild Bakke Waale, blir det aktuelle sitatet fra Immanuel Kant gjengitt helt korrekt. Imidlertid blir sitatet straks etter tolket galt; sitatet blir tolket som om ordet ‘bare’ ikke forekommer i det. Forfatterne spør elevene: «Hva tror du Kant mener med at mennesket er et mål i seg selv og ikke et middel for andres vilje? Har du eksempler på at mennesker blir brukt som middel for andre?» Og eksempler på at vi bruker hverandre som midler har vi i overflod. Vi kan ikke annet enn å bruke hverandre som midler.

Min fordom om lærebokforfattere i RLE, er at de trolig er kristensosialister, og det passer jo bra, ettersom Jesus verken var kristen eller sosialist. Det skulle ikke forhindre noen i å bruke ham som et middel til å fremme egne synspunkter, men man bør ikke bare bruke ham til egne formål, man bør anerkjenne ham såpass at man gir seg tid til å reflektere over hva han selv mente også, og dermed anerkjenne ham som et menneske som har «formål i seg selv». Noe Paulus ikke gjorde.