Den evige rabulisten Hans Rotmo slår til igjen. Man undres om han har forandret seg, eller om han har stått stille i alle årene som har gått.

Folkeavstemningen i 1972 dreide seg som kjent om hvorvidt man var motstander av EEC eller tilhenger av EF. Man var uenige om det meste, til og med om hva det skulle kalles, det man var uenige om.

Det var mange pussige argumenter ute og gikk på begge sider under den berømte EEC/EF-kampen. En kamp som splittet nabolag, fotballag, familier og landets befolkning. Ja-siden hevdet at landet ville gå under om Norge ikke ble medlem av EEC/EF. Vi venter ennå på undergangen. Er vi tålmodige, og lever lenge nok, så kommer den vel før eller siden, undergangen. Rett skal være rett; på nei-siden var det også en viss produksjon av skremmende og tøvete perspektiver.

Den bevegelsen Hans Rotmo kom til å bli en del av, mante frem skremmende bilder av at landet ville bli overflommet av fremmede mennesker fra ukjente kulturer i Syd-Europa, slike fæle folk som var ute etter å ta jobbene våre. Man var blant annet redde for at det kunne komme mange «billige (sic) italienske restaurantmusikere» til Norge. Slike som spiser pizza og spagetti til middag. Den nasjonalkommunistiske bevegelsen uttrykte stor bekymring for norsk sjølråderett, sjølberging, sjølgodhet, sjølstendighet og antall sauer som kunne livnære seg i landet etter et eventuelt medlemskap i EEC.

I gamle dager oppfordret Rotmo oss til å huske «på det som Lenin og Marx og Mao sa» og forklarte oss at «ting ska skift» med tiden. Hva det skulle skifte til var mer uklart, den gangen som nå. I vår tid får vi nye formaninger fra ham. Han er på nytt bekymret over innvandringen til riket. Særlig er han redd for innvandring av mennesker fra folkegruppene lopper og lus. Nå må jeg innrømme at det er to menneskegrupper jeg ikke har hørt om før, man kan ikke få med seg alt her i verden, jeg får vel google dem med tid og stunder, men min foreløpige vurdering er at han nok trolig har uttrykt seg umusikalsk, slik det ryktes at han har fått for vane å gjøre. Det kan ikke utelukkes at hans musikalske gehør ikke strekker til for å oppfatte det forkastelige i de språklige vendingene han sprer rundt seg med for tiden. I likhet med andre på ytre høyre fløy, retter han hetsen mot folk som ikke har dype slektsrøtter i Norge, samtidig som han påstår at det er norske politikere han vil ta. Det er en argumentasjon som ikke er spesielt betryggende, nyere norsk historie tatt i betraktning.

Vi kan alle endre oppfatning av dette og hint, og det er lov. Mange endrer sine politiske overbevisning mye i løpet av årene, andre foretar bare mindre justeringer av sin virkelighetsforståelse. Avstanden fra nasjonal kommunisme til nasjonal sosialisme er vel ikke overvettes stor. Den ene «råttistokken» går nok greit «ilag med anner’n».

I dag sitter den utrangerte sangeren i Spania mens han forgremmet nipper til sin dyre og sure vin, det er ikke lenger folkelig karsk og øl som gjelder må vite, og skuer frustrert på alle utlendingene som tasser forbi, mens han bekymrer seg for den norske kulturens fremtid. Han liker nok ikke det han ser rundt seg i spanjolenes land. Formodentlig tenker han: «Det er snart ikke plass til en nordmann her!»

 

Bilde