Midt i den store sandkassa står lekeapparatet, som er formet som en sjørøverskute, fortsatt. Det var stor stas da det kom på plass. Mange barn bodde i gården her da skuta var ny. Det skinte i svart og rødt av den lille båten og det vrimlet ofte av barn inne i den, på den, rundt den. Fra øverste dekk gikk det en skinnende sklie. Den er der ennå. Den ender fortsatt i sanden. Metallet i den har blitt bulkete og matt. I masten vaiet et aldri så lite sjørøverflagg. Det blafret utfordrende i vinden, når det var vind. Det er ennå mulig å se rester av det, om du ser nøye etter og vet hva du ser etter. Innerst ved masten henger en smal stripe av fillete sort tøy. Det sandgående fartøyet er ikke like stolt lenger. Store malingflak har flasset av lekeapparatet. Skuta har nok gått på et skjær. Mannskapet har gått fra borde.

Bak sandkassa er det en plen. Den går oppover skråningen, helt opp til villniset bak. Der plenen stopper, er det en liten skog på rundt tre ganger tjue meter. Dit inn er det ingen barn som går lenger. Der inne er det et ubemerket liv av små vesener, små planter og dyr som lever og dør under trærne, uten at det kommer noen av oss ved. Før var det et lite søskenpar som likte å leke der inne. De søkte inn dit når det gikk litt vilt for seg på skuta. De snek seg forsiktig og stille rundt på oppdagerferd under bladene, blant de små krypene. Hvor den lille gutten og den lille jenta ble av, det vet jeg ikke.