Russlands president Vladimir Putin har erklært en russisk «rett» til å «beskytte» russere bosatt i Ukraina. Hvem tror han at han er?

Ronald Reagan, USAs president fra 1981 til 1989, oppdaget tidlig i sitt virke som leder av verdens mektigste militærmakt, at det kunne være mer utfordrende å være president i USA enn å være filmskuespiller. Blant annet slet han med å holde seg våken under viktige politiske møter der avgjørende beslutninger skulle gjøres og å sette seg inn i saker før beslutninger ble tatt. Men glad i sukkertøy, det var han.

I 1983 pleide landets elite fortsatt sin sårede forfengelighet etter de militære nederlagene i blant annet Vietnam, Laos og Kambodsja. Å knuse all motstand mot amerikanske interesser i Nicaragua og El Salvador var heller ikke helt enkelt. Seirene i Iran og Chile, der USAs regjering og etterretning regisserte kupp mot demokratisk valgte regjeringer, i henholdsvis 1953 og 1973, begynte å bli lenge siden og var dermed en fattig trøst. De amerikanske makthaverne følte et påtrengende behov for en spektakulær militær seier, et eller annet sted i verden, et behov som ble stadig mer påtrengende.

En knusende militær seier ville ikke minst også være gunstig for presidentens popularitet i befolkningen, trodde man. Muligheten for et nytt militært eventyr oppsto da Maurice Bishop, den USA-fiendtlige lederen for det Black Power-inspirerte, leninistiske partiet New Jevel Movement, på den lille karibiske øystaten Grenada, ble avsatt ved et kupp. Kuppmakerne tilhørte samme parti, og var like fiendtlig innstilt til USA, som resten av partiet var. Dermed skulle en tro at det ikke ville spille særlig rolle for USAs interesser hvilke fiendtligsinnede leninister som satt ved makten i Grenada.

Grenada hadde 100.000 innbyggere og en relativt liten hær. USA hadde på samme tid cirka 300 millioner innbyggere og en arme som slukte like mye ressurser som hærstyrkene i resten av verden til sammen, den gangen som nå. Dermed var en krig i Grenada sterkt fristende for regimet i USA. En krig som kunne gjenreise amerikansk nasjonalistisk stolthet ved begrenset bruk av militære ressurser. Til tross for protester fra de fleste land og organisasjoner i verden, invaderte den amerikanske hæren det lille landet, med 7000 soldater. Den formelle begrunnelsen for invasjonen var at den mektige amerikanske hæren var på et redningsoppdrag for å redde et lite antall like amerikanske studenter som holdt til på øya, studenter som ikke følte seg truet og som helst ville slippe å bli «reddet».

Studentene holdt til 20 meter fra kysten på den ene siden av øya, 7000 amerikanske soldater gikk i land på en helt annen kant av landet. De kunne enkelt ha hentet ut studentene med båter, men da ville det ikke ha blitt noen heroisk krig, derfor valgte hærens ledelse at soldatene skulle kjempe seg fram over øya. Særlig motstand ventet de ikke å møte, men de støtte på en liten styrke bestående av lett væpnede cubanske arbeidere som skapte noe besvær for de amerikanske heltene.

Militæroperasjonen ble utført på en gjennomført inkompetent måte, slik går det gjerne når skrivebordgeneraler og politikere sender soldater ut i krig. 29 amerikanske soldater mistet livet og mer enn 100 ble skadet. Ni helikoptre gikk tapt. Snart fant generalene i Pentagon og den politiske ledelsen i Washington det best å trekke de fleste troppene ut igjen. Men det ble seier! De amerikanske statsborgerne ble «reddet», riktignok mot sin vilje. USAs regjering erklærte sin rett til å beskytte sine borgere uansett hvor i verden de måtte oppholde seg. Og de sikret amerikanske forretningsinteresser fri adgang til det etter hvert tvangsliberaliserte næringslivet på Grenada, og innsettelse av en USA-vennlig regjering i landet.

Tapstallene for Grenadas innbyggere var betydelig større enn de amerikanske tapene. Blant annet ble et sykehus for psykisk syke bombet, minst 22 pasienter ble drept. President Reagan var sjokkert over amerikansk og utenlandsk presse som kalte invasjonen av Grenada for en «invasjon» og ikke for en «redningsaksjon».

I 1986 ble krigen på Grenada udødeliggjort i filmen Heartbreak Ridge, med selveste Clint Eastwood som hovedrolleinnehaver og regissør. Filmen viser heroiske og rettskafne amerikanske soldater i kamp mot feige og slemme borgere av andre land enn USA, og det er akkurat slik ensidig og selvforherligende amerikansk propaganda vi elsker å se. Og med Clintern i hovedrollen, kan det ikke bli feil! En herlig film om amerikansk heroisme; en herlig fiksjon og god underholdning! Også for dem som vet hva som faktisk skjedde på Grenada, særlig om man ønsker å få seg en god latter. Akk ja; sist Eastwood opptrådte på skjermen var han i en hissig debatt med en stol, en debatt han tapte. Gamle helter er ikke som før, heller ikke de fra fiksjonens verden.

Mange har i den senere tid funnet grunn til å more seg over John Kerry, USAs utenriksminister, og hans utsagn om at:

You just don’t invade another country on phony pretexts in order to assert your interests.

De hørte nok ikke det han ikke sa høyt, forståelig nok, men som han må ha tenkt: «Unless you are The President of the United States of America.» De som moret seg over ham kan ikke ha forstått de realpolitiske forutsetningene som lå mellom linjene i Kerrys tale.

I dag er det Ukraina det handler om. EU og USA ønsker tvangsliberalisering av næringslivet i Ukraina, og innsettelse av en EU- og USA-vennlig regjering i landet, en regjering som godt kan være demokratisk, om den er etter deres ønske. NATO har ambisjoner om å rykke nærmere inn på Russlands grenser. Russland på sin side ønsker et Ukraina med et autoritært styre som lystrer Putins ordre og som kan være en del av Russlands militærstrategi. Noen omtanke for befolkningen i Ukraina, finnes knapt hos noen av lederne i EU-landene, USA eller i Russland.

I vår tid har Russlands president Vladimir Putin, rystende nok, erklært en russisk «rett» til å «beskytte» russere uansett hvor i verden de måtte oppholde seg, aktuelt sikter han til russere bosatt i Ukraina. Hvem tror han at han er? President i USA? Nå ja, to gale blir sjelden rett, selv i en gal verden.

Når Russlands president oppfører seg som om han var president i USA, da lever vi i farlige tider.