Det er ingen grunn til å stille seg kritisk til lønns- og bonusnivået til konsernlederne i de norske bankene. Deres inntekter kaster glans over oss alle. Å kunne sole seg i glansen fra dem, er et spleiselag verdt.

I den senere tid har pressen satt søkelys på lønns- og bonusnivået til toppsjefene i finansnæringen. Ved nærmere øyesyn viser lønns- og bonuspåslagene seg å være relativt moderate. Eksempelvis får konsernsjefen i DNB i år utbetalt totalt skarve 7,68 millioner kroner. Da jeg først så oppslagene, trodde jeg selvfølgelig det handlet om hans månedslønn. Stor ble min forskrekkelse da det gikk opp for meg at det er hans årslønn som er så uforholdsmessig lav. Når enkelte hevder lønningen er for høy, da blir det for galt. Kritikken av lønnsnivået til banksjefene handler selvfølgelig om misunnelse og lite annet.

Banksjefenes hjertevarmende solidaritet

En rekke amerikanske storbanker fikk, som vi husker, for noen år tilbake store problemer fordi de var drevet på en kvalifisert elendig måte. I motsetning til den jevne amerikaner som også opplevde økonomiske problemer, for ikke å si økonomisk krise, var bankene, og deres sjefer, for store til å feile. Rent bortsett fra noen få banksjefer som ble straffeforfulgt, de hadde ikke passet på, formelt, å holde seg på rett side av loven, beholdt banknæringens ledere jobbene sine, til tross for, eller på grunn av, utvist udugelighet. Ikke bare beholdt de jobbene, de fikk også bonus fordi de var villige for å fortsette i den jobben de ikke behersket. Og det skulle bare mangle! Med et slikt eklatant talent de hadde vist til å stappe penger ned i lommene til seg selv og til hverandre, fortjener de hver eneste million eller milliard de kan karre til seg. Slikt er hjertevarmende solidaritet i praksis, de tenker ikke bare på seg selv, de tenker også på hverandre.

Banksjefenes lønn og bonus bør økes

De amerikanske storbankene ble som kjent reddet av den amerikanske staten. I henhold til bonusavtalene til banksjefene, var redningspakkene fra staten å regne som inntekter til bankene. Dermed skulle konsernlederne selvfølgelig ha sin broderlige andel av milliardene som ble overført fra folk flest, via staten, til bankene. Der våre banksjefer teller sine lønninger og bonuser i millioner, teller de amerikanske finansnæringslederne sine i milliarder. Og da er det ikke rart at vi blir misunnelige. Vi vil også ha næringslivsledere som ikke bare tjener uforholdsmessig mye, vi vil ha ledere som tjener vanvittig mye mer enn de fortjener!

Høye lønninger kan motivere banksjefene til å gjøre en innsats

Vi må huske på at dette handler om mennesker som knapt gidder «å stå opp om morran», om de ikke får en million eller to for det. Skal de ta seg bryet med å ikke bare komme seg ut av senga og på jobb, men også gjøre en viss arbeidsinnsats i løpet av uka, så må de selvfølgelig få atskillige millioner i lønn og bonus, ut over det de behøver til en normal luksustilværelse.

Vi må også huske på at om landets direktører og styreledere ikke får høye nok lønninger og store nok bonuser, så risikerer vi ikke at de reiser utenlands og får seg bedre lønns-, bonus- og arbeidsforhold der. At det ikke er noen registrerbar etterspørsel etter norske ledere i utlandet, bør ikke være til hinder for at vi kan tro på deres trusler om å reise utenlands om ikke deres totale inntekter øker vesentlig her til lands. Det kunne ha vært etterspørsel etter dem i utlandet. Den manglende utenlandske etterspørselen etter deres tjenester, er uttrykk for at vi lever i en verden som langt fra er perfekt. At verden er i ulage, det kan ikke de norske finanslederne bebreides for!

Høyere lønninger til finansledere er et spleiselag verdt

Dette handler først og sist om vår hunger etter å få opprettet et større adelskap i Norge, et adelskap av folk som kan leve et liv i luksus, uten å trenge å anstrenge seg for det. Dermed kan de kaste glans over alle oss andre. Det å kunne sole seg i glansen deres, det er et spleiselag verdt! Da blir det provoserende at enkelte lar seg provosere av at bankkundenes lånerenter går opp og at innskuddsrentene går ned, mens aksjonærenes og ledernes fortjeneste stadig øker.

Det er betryggende at lønns- og bonusfesten er i tråd med den blåblå regjeringens ønsker, ideologi og politikk. At de rødgrønne i opposisjon uttaler seg negativt i sakens anledning, er som forventet. Det er ingen grunn til å dømme dem for hardt for det. Husk at de ikke gjør noe for å senke lønns- og bonusnivået til topplederne, når de er i posisjon. Det er betryggende med politikere som tar ansvar og er mer ansvarlige i posisjon enn i opposisjon. Opposisjonspolitikere får gjerne være litt obsternasige, det er både søtt og underholdende når de gjør seg litt vanskelige.

Bytt bank!

Hver enkelt av oss bør ta ansvar, gjøre et søk på Finansportalen og finne ut hvilke banker som tilbyr sine sjefer de høyeste lønningene og bonusene, sine aksjonærer det største utbyttet, og gir kundene de laveste innskuddsrentene og høyeste lånerentene, og flytte sine lån og innskudd til disse bankene. Selv vurderer jeg å bli kunde i DNB.

Advertisements