Det å ville være i opposisjon til regjeringens politikk, når man er i regjering, i posisjon, er ikke nødvendigvis noen krevende øvelse. Det er bare å unngå å gå i SV-fella; så lenge man ikke tråkker på plenen, er det meste tillatt.

Lørdag 22. mars er det en høyst betimelig demonstrasjon mot regjeringens inhumane asylpolitikk. Blant deltakerne er sentrale politikere fra Venstre og KrF, den blåblå-regjeringens støttespillere og garantister, som blant annet har gitt sin støtte til regjeringens forkastelige asylpolitikk, en politikk som de skarpt kritiserer. Venstres leder Trine Skei Grande, en av regjeringens fremste støttespillere og motstandere, uttaler at det er helt uproblematisk å støtte det de er i mot, når det gjelder asylpolitikk, for senere å demonstrere mot den politikken de støtter. Og det er det nok, så lenge de ikke gjør det på plenen foran Stortinget. Venstre og KrF fikk ikke gjennomslag for sitt primære standpunkt, det standpunktet som de er for, i asylpolitikken, derfor støttet de et sekundært standpunkt, som de er i mot, forteller Grande. Politikerne fra Venstre og KrF skal ventelig delta i demonstrasjonstoget mot regjeringens politikk, som de støtter, under parolen: «Nei til sekundærstandpunktet! Ja til primærstandpunktet!» Hvilket jo er en svært meningsfull parole som nok vil vekke atskillig respekt og beundring, både her hjemme og i utlandet.

Fremskrittspartiet, som ønsker å være et parti i både regjeringsposisjon og i opposisjon, samtidig, holder seg også langt unna plenen foran Stortinget. De har ordnet seg med faste opposisjonspolitikere i posisjon, med Tybring-Gjedde og Sandberg i spissen. Disse kan høvle ned regjeringens politikk, til glede for Frp-ere som er misfornøyde med partiets innsats i posisjon. For egentlig er det jo forferdelig, i Frps øyne, at et parti som fikk hele16,3 % av de avgitte stemmene ved siste valg, ikke helt og holdent kan diktere regjeringens politikk. Som Frps politikere støtt og stadig påpeker, det blir håpløst når to partier, Venstre og KrF, som til sammen fikk 11,1 % av stemmene, i det hele tatt skal ha noen som helst innflytelse i norsk politikk.

Den dyktigste opposisjonspolitikeren i posisjon, er trolig Bård Hoksrud fra Frp. Som statssekretær i samferdselsdepartementet skal han både stå for en realpolitikk, og forklare at veier koster penger å bygge og må betales av brukerne, og han må stå for Frps politikk. Det siste betyr at han må fortelle eventyr om at veier er og bør være gratis å lage og bruke, at de finansierer seg selv på eventyrlig vis. Og den bristende logikken fungerer helt greit, så lenge han ikke står på plenen utenfor Stortinget, når han arrangerer eventyrstund i opposisjon til sin egen posisjon.

Da SV var grønne i den rødgrønne regjeringen, sto flere av partiets medlemmer og stortingsrepresentanter, ved flere anledninger, utenfor Stortinget og demonstrerte mot egen regjering. «SV-ere på plenen» ble en stående vits for åtte år siden. Mens SV-ere sto på plenen utenfor Stortinget, torpederte en DNA-representant sitt eget partis forslag i ambassadetomtsaken i Oslo kommunestyre. Det siste er det vel ikke så mange som husker lenger? Å forstå de mer spissfindige sider ved norsk politikk er ikke alltid så enkelt, men at det å motarbeide eget partis, eller regjerings, politikk ikke er galt i seg selv, så lenge man ikke tråkker på plenen mens man gjør det, har nok den jevne velger etter hvert forstått.

Bilde