Ekstremisme er så mangt; hva som er ekstremt kommer til tider an på øynene som ser. Om det moderate politiske sentrum, ved sin politikk, presser mennesker inn i ekstreme leveforhold, når resultatet av sentrumspolitikken er ekstremt, vil folk etter hvert bare sitte igjen med mer eller mindre ekstreme politiske alternativ.

Det å brennemerke meningsmotstandere som fascister eller nazister, såkalt hitling, er ingen uvanlig foreteelse i politisk debatt. I forbindelse med debatten om konflikten rundt Ukraina, ser hitlingen ut til igjen å ha slått ut i full blomst.Et kort billedsøk på nettet, med kombinasjonen av navnet Hitler og forskjellige politikeres navn, gir mange treff. Selve denne øvelsen med å sette navnet Hitler på ulike meningsmotstandere, gir bare ett resultat i en hver politisk debatt, man tilslører de faktiske konkrete forhold.

Bare Hitler var Hitler, og Hitler er død.

Den russiske potentaten Vladimir Putin er ikke Hitler; de tidligere amerikanske presidentene Ronald Reagan, Bill Clinton og George Bush var/er ikke Hitler; den nåværende amerikanske presidenten Barack Obama er ikke Hitler; den nye egyptiske diktatoren al-Sisi er ikke Hitler; Silvio Berlusconi er ikke Hitler; den britiske statsministeren David Cameron er ikke Hitler; den tyske forbundskansleren Angela Märkel er ikke Hitler – og slik kan man holde på. Alle disse kan man finne manipulerte bilder av på nettet, bilder der de er utstyrt med en velkjent liten bart, gjerne i kombinasjon med andre velkjente symboler, som er ment å gi en bestemt politisk assosiasjon. Tanken bak den propagandistiske fremstillingen, er at de alle skal fremstå som vår tids Hitler. Etter min vurdering har de alle, i større eller mindre grad, bidratt negativt til denne vår verden som vi lever i, men det gjør ingen av dem til en mann som har vært død i 70 år, ei heller til hans spøkelse.

Anschluss

Noen påpeker likheter mellom handlingene til den russiske ledelsen i forbindelse med annekteringen av Krim og Hitler-Tysklands anschluss, annekteringen av Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia. Andre påpeker at de nye makthaverne i Ukraina blir støttet av, og noen av dem er rent faktisk også, fascister, men det gjør ikke alle i det nye regimet i landet til fascister eller nazister.

En ubehagelig sannhet er at de fleste ideologier har fellestrekk med nasjonalsosialismen; nazismen var og er ikke noe helt enestående, noe som er radikalt annerledes i alle sine enkeltheter, fra alle andre tenkesett. En annen ubehagelig sannhet er at en del av det Hitler-Tyskland foretok seg, ikke er helt enestående i verdenshistorien. Flere av de mest voldelige og ekstreme eksessene under naziregimet, var allerede foregrepet i kolonier underlagt europeiske regimer, og har siden blitt gjentatt i flere sammenhenger.

Kleptokrater i Ukraina

I forbindelse med statskuppet mot den korrupte og kleptokratiske[i] ukrainske ekspresidenten Viktor Janukovitsj, har det altså blitt påpekt at det blant kuppmakerne finnes høyreekstreme elementer, rent ut sagt fascister og nazister. Og det er helt korrekt. Store deler av den ukrainske befolkningen har gitt sin forbeholdne støtte til de nye makthaverne i landet. Støtten er forbeholden blant annet på grunn av de høyreekstreme elementene i landets nye ledelse, og fordi befolkningen regner med at også de nye makthaverne vil være korrupte kleptokrater. Befolkningen regner med at faren for å bli bedratt av sine ledere nok en gang, er overhengende. Dagens ukrainere er med andre ord rimelig realistiske i sine forventninger til maktmennesker.

Den tidligere statsministeren i Ukraina, kleptokraten Julia Tymosjenko, har som følge av det vestukrainske opprøret blitt satt fri fra fengsel, ikke fordi hun var uskyldig i det hun var dømt for, i å ha tilegnet seg store rikdommer på befolkningens bekostning, men snarere fordi hun ikke var mer skyldig enn alle de andre kleptokratene innen den ukrainske overklassen som ikke ble tiltalt, dømt og fengslet. Hun forventes på nytt å stille til valg, til stor skuffelse for mange ukrainere. Men for alle del, hun er mer enn god nok for vestlige politikere, som har gitt henne sin støtte og sympati.

Den russiske annekteringen av Krim

Den russiske presidenten, potentaten Vladimir Putin, og hans korrupte støttespillere, har som kjent begått et statskupp på Krim-halvøya og dermed lagt deler av det moderne Ukraina under seg. I en manipulert folkeavstemning, avholdt under den russiske hærens årvåkne tilstedeværelse, under deres bajonetter og bombekastere, har et flertall av befolkningen på Krim stemt for løsrivelse.

Om avstemningen på Krim hadde vært fri og rettferdig, ville ventelig et flertall av befolkningen ha stemt for russisk annektering av halvøya. I Russland, der pressen er nøye kontrollert av regjeringen, i motsetning til vestlig presse, som stort sett ikke blir kontrollert av regjeringene, men som likevel for det meste tankeløst og holdningsløst løper i flokk, har støtten til den russiske invasjonen vært stor. Blant Putins russiske støttespillere finnes både ekstreme nasjonalister, fascister og nazister.

Om en tilsvarende avstemning blir holdt blant Krims minoritet, Krim-tatarene, vil de ventelig ønske å løsrive seg fra Krim, og Russland, og bli en del av Ukraina – eller Tyrkia. De har neppe noe godt å vente fra de nye russiske herskerne på Krim; de har min sympati og støtte.

Ukraina 1918 til 1921

Også for mer enn 90 år siden var Ukraina i skvis mellom vestmaktene og datidens makthavere i Russland. Hviterussiske tropper, med støtte av tropper fra blant annet Storbritannia, invaderte og plyndret landet i årene etter bolsjevikenes statskupp i Russland i 1917. Ukrainske frihetskjempere, i Ukrainas revolusjonære opprørshær, under ledelse av anarkisten Nestor Makhno, også kjent som makhnovistene, kjempet mot de hviterussiske og utenlandske troppene fra 1918 til 1921. Med halvhjertet støtte fra bolsjevikiske tropper, utsendt av de røde tsarene i Kreml, Vladimir Iljitsj Lenin og Lev Davidovitsj Trotskij, nedkjempet makhnovistene invasjonsstyrkene. Når bolsjeviklederne så seg tjent med det, hyllet de Makhno-bevegelsen som helter. Når makhnovistene hadde stor fremgang under krigen, ble de av de samme bolsjevikene erklært for å være reaksjonære banditter.

Da de hviterussiske og britiske troppene var nedkjempet, falt bolsjevikene makhnovistene i ryggen, erobret Ukraina og la etter hvert landet inn under Russlands overherredømme. Og der befant landet seg frem til Sovjetunionens fall i 1991, med unntak av noen år under Den 2. verdenskrig, da Tyskland invaderte landet. Mellom fem og åtte millioner av ukrainerne ble drept under tyskernes særdeles brutale okkupasjon av landet.

Ukraina er et land med en brutal fortid, et land som henholdsvis Russland og EU/USA nå forsøker å legge inn under sin innflytelse. Man skulle tro landets innbyggere har lidd nok opp gjennom historien. Historien gjentar seg ikke, men likhetstrekkene mellom det som skjedde for mer enn 90 år siden, og det som skjer i dag, er absolutt til stede.

Frigitt oligark

For å vise et skinn av demokratisk sinnelag, eller humanitet, eller godt humør i forbindelse med OL, eller hva det nå kan ha vært som drev ham, beordret vår tids russiske tsar, Vladimir Putin, frigivelse av oligarken Mikhail Khodorkovskij, en mann som for noen år siden ble tiltalt og dømt på ordre fra den samme russiske potentaten.

Rettssaken og dommen mot Khodorkovskij var ikke forkastelig fordi han var uskyldig, han var like skyldig som alle de andre oligarkene i å ha tilranet til seg store deler av Russlands rikdommer, på bekostning av det russiske folk, som for en stor del lever sine liv i fattigdom. Det forkastelige ved prosessen var at han ble tiltalt fordi han hadde rettet kritikk mot den nåværende russiske tsaren, Vladimir Putin. Det gjorde den betimelige straffeprosessen til en ubetimelig politisk prosess.

Den målrettede ruineringen av fattige i Europa

At man i Tyskland i flere år har hatt en bevisst politikk for å presse lønningene til lavtlønte stadig lavere, er ingen nyhet. Antallet av fattige tyskere i arbeid, som ikke kan leve av lønningene sine, stiger hele tiden. Lønningene deres er så lave at de ikke har råd til noen ordentlige steder å bo; de må ha trygd fra staten for i det hele tatt å overleve. Stoltheten over å klare seg selv, ha kontroll over sine liv, gleden ved en brukbar levestandard, blir ikke unt dem av de mektige i landet. Ofte er lønnen deres enda dårligere enn den arbeidere ved Wall Mart og hamburgerkjedene i USA får. Og da står det virkelig dårlig til med lønnsnivået!

Den usselt dårlige lønnen betyr at arbeidsgiverne slipper unna med svært lave utgifter til arbeidskraften de benytter seg av, lønnsutgiftene deres blir i realiteten subsidiert av den tyske staten. Det betyr at tyske bedrifter får et stort konkurransevridende konkurransefortrinn fremfor næringsdrivende i andre EU-land. Dermed flytter industri, og arbeidsplasser, i stadig større grad, fra andre europeiske land til Tyskland. Dette er en av flere årsaker til den nåværende økonomiske krisen i Europa. Alternativt forsøker arbeidsgivere i mange EU-land å ta opp konkurransen med de tyske lønningene, ved å forsøke å senke sine egne utgifter til lønninger.

Velferdsstaten under høyreorienterte regimer

Det kunne være fristende å hevde at denne utviklingen er uttrykk for nazisme, å forsøke med en smule hitling. I realiteten utviklet nasjonalsosialistene en generøs velferdsstat for den delen av den tyske befolkningen som av den samme staten ble regnet som tyskere.[ii] Den tyske velferdsstaten ble den gangen finansiert dels ved at staten ranet eiendommen til tyske borgere som ble regnet som ikke-tyskere, dels ved at de tyske troppene fungerte som rene plyndringsbander i de landene de etter hvert invaderte.

Ingen kan beskylde dagens markedsliberalister og nykonservative for å støtte opp om en generøs velferdsstat. Et av deres fremste mål er å bygge ned velferdsordningene, å øke de sosiale forskjellene, klasseskillene, radikalt. Ved det står de langt fra nasjonalsosialismen. Imidlertid ønsker de liberalkonservative også å avgrense hvem som skal få del i velferdsgodene, hvem som kan regnes som rette borgere av de ulike landene. Særlig ønsker de å utelukke innvandrere fra velferdsordningene. I dette er det en parallell i ideologisk tankegods mellom nazismen og mange av dagens ekstremliberalister og nykonservative. Det er verdt å påpeke at de delvis overlappende ideene ikke gjør disse av dagens høyreorienterte til nazister. Imidlertid er markedsliberalisme og nykonservativisme ille nok i seg selv, og bør fordømmes på sitt eget faktiske ideologiske tankegods. Rett nok vil utarmingen av befolkningen som deres politikk vil føre til, på sikt kunne fremme fremveksten av andre ekstreme politiske retninger enn markedsfundamentalisme og nykonservativisme. De økende sosiale ulikhetene, den økende fattigdommen, den økende ekstremismen i Europa, vil, om den fortsetter å vokse og utvikle seg, føre til at demokratiet forvitrer.

Bøteterror mot ytringsfrihet og mot politisk opposisjonelle

I flere EU-land har det i den senere tid blitt innført strenge lover som begrenser mulighetene til å vise politisk opposisjon. I Spania har man innført en ekstrem form for bøteterror mot folk som ytrer seg kritisk i det offentlige rom. En bot kan være nok til å ruinere et menneske for resten av livet. Kan man ikke betale boten, venter ventelig gjeldsfengsel.

Særlig har bøteterroren gått ut over dem som har engasjert seg mot ruineringen av i utgangspunktet økonomisk dårlig stilte spanjoler, som blir kastet ut av sine hus. Dette er dårlig stilte folk som tross alt hadde jobb og klarte å finansiere en enkel tilværelse med egen bolig, før den politisk villede «økonomiske» krisen slo inn. Husene blir bemektiget av korrupte og griske finansfolk som ikke har noen interesse av de samme husene. Husene blir gjort ubeboelige – og blir dermed, selvfølgelig, stående ubebodde. Ved å holde mange boliger utenfor markedet på denne måten, blir prisnivået på boliger opprettholdt på et unaturlig høyt nivå. Samtidig har spansk politi fått fullmakt til å opptre langt mer voldelig enn før mot politisk opposisjonelle.

Moderat ekstremisme

Millioner av europeere opplever at deres næringsgrunnlag blir revet bort fra dem. De opplever at det bestående samfunnet, administrert av det moderate politiske sentrum, tilbyr dem ekstreme leveforhold. Oppslutningen ved valg, og oppslutningen om de moderate politiske partiene, synes å være nedadgående i flere europeiske land. Den sviktende oppslutningen om det bestående systemet har fått flere analytikere til å klø seg i hodet. De spør seg om hvorfor folk vender ryggen til et system som tilbyr dem ekstreme leveforhold og magre fremtidsutsikter. Det burde ikke være et vanskelig spørsmål å besvare. Enn så lenge har oppslutningen om ekstreme høyrepartier ikke nådd et kritisk nivå i Europa. Dette kan endre seg.

Undertrykte i alle land, foren dere!

Når valget eventuelt står mellom det bestående samfunnet, som tilbyr ekstreme leveforhold for stadig flere, og ekstreme partier på høyre fløy, og i noen land også ekstreme partier på venstre fløy, vil valget for mange stå mellom å stemme ekstremt, fordi alle valgmuligheter rent faktisk er ekstreme, eller å la være å stemme ved valg til landenes nasjonalforsamlinger og til EU-parlamentet. Eventuelt kan man satse på harmløse småpartier med politikere som (ennå?) ikke har latt seg korrumpere.

Enn så lenge får vi som føler ubehag ved kleptokrater, korrupte potentater, oligarker, hemningsløst griske finansfolk og den økende undertrykkelsen av store deler av befolkningen i Europa, i både Vest- og Øst-Europa, og i resten av verden også for den del, nøye oss med å uttrykke vår støtte til de politisk og sosialt undertrykte i alle land.

 

[i] Kleptokrati: En korrupt styreform kjennetegnet ved at makthaverne stjeler store verdier fra befolkningen.

[ii] Se for eksempel Hitlers folkstat – Rån, raskrig og nationell socialism av Götz Aly

Bilde

Tilfeldige eksempler på hitling: George W. Bush, Barack Obama, Ronald Reagan, al-Sisi, David Cameron, Francois Hollande, Silvio Berlusconi, Jesus (!), Hillary Clinton, Bill Clinton, Angela Märkel, Vladimir Putin og julenissen (!). Uventet og usøkt dukket Jesus og julenissen opp blant politikerne jeg søkte etter.