Utdanningsforbundet har nylig gått ut med en oppfordring om å gi skoleelevene opplæring om klimautfordringene verden står overfor, slik at de ikke går ut av skolen som «klimaskeptikere». Selv er jeg «utdanningsforbundskeptiker», men i denne sammenheng tenker jeg at forbundet har tak i den lange ende.

I 1994/1995 tok jeg min pedagogiske utdannelse ved Universitetet i Oslo. Kun ved en anledning var klima- og forurensning tema. Det var da vi ble underholdt med et foredrag holdt av en kar som ville fått den gjengse klimaskeptiker til å fremstå som den reneste naturverner.

Budskapet hans var todelt. For det første at forurensning ikke er farlig, for den er ikke giftig. Han påpekte blant annet at alle vi som satt i salen var i live, til tross for den forurensningen livsmiljøet vårt ble utsatt for. Det beviste at den ikke var skadelig, mente han. Særlig gikk han inn på CO2-problematikken. Hadde CO2 vært giftig, sa han, ville vi ligget svært tynt an. Innvendingen om at noe kunne være helseskadelig, uten at det var direkte giftig i mindre mengder, avfeide han glatt.

Det andre budskapet hans var at vi som kommende adjunkter og lektorer hadde et ansvar for ikke å spre frykt blant barna. Derfor ville det være moralsk forkastelig å gi dem bekymringer i forhold til forurensning og miljø. Slikt burde barna spares for å ha kunnskaper om, fremholdt han.

Når Utdanningsforbundet nå vil at skoleelevene skal få kunnskaper om klimaproblematikken, så vil det i praksis kunne bety at elevene vil få en mer balansert undervisning enn det utdannelsesinstitusjonene tradisjonelt har lagt opp til. At Frps Christian Tybring-Gjedde reagerer med vantro overfor et slikt forslag, er bare som ventet. Et realistisk perspektiv på jordas utfordringer står ikke høyt i kurs der i gården.

I begynnelsen av min lærergjerning oppdaget jeg en dobbel feil i læreboka i geografi. I læreboka sto det at Norges oljefelt ville være tomme innen 30 år. Ettersom boka var ti år gammel, den var med andre ord forholdsvis ny til skolebok å være, betydde det at oljefeltene kunne forventes å være tomme 20 år frem i tid. Jeg forklarte elevene to ting. For det første at oljefelt ikke går tomme for olje. Derimot vil oljefelt, som i utgangspunktet var fulle av olje, komme til et punkt der de ikke lenger vil være drivverdige. Når man må bruke mer energi for å utvinne oljen, enn den energien man kan få ut av den gjenværende oljen, så er ikke videre drift på et oljefelt liv laga. Det andre jeg forklarte elevene, var at man på det tidspunktet, da den aktuelle skoletimen fant sted, hadde beregninger av størrelsen på forekomsten av kjente drivverdige funn på den norske sokkelen, som tilsa at norsk oljevirksomhet kunne holde det gående i anslagsvis minst 50 til 60 år til.

Denne min, på oljevirksomhetens vegne, optimistiske utredning, ble overhørt av en «klimaskeptisk» kollega. Følgelig ville han «korrigere» og «rettlede» meg på lærerværelset etterpå. Han mente at bare det å antyde at oljen ville ta slutt noen gang, at vi ville gå tom for drivverdige funn, var å spre skremselspropaganda overfor unge ubefestede sinn. At oljealderens antatte slutt var omtalt i læreboka, og en del av læreplanens kompetansemål, gjorde ikke inntrykk på ham.

Langt fra å underkommunisere de utfordringer jordas miljø og klima står overfor i dag, bør vi i skolen gi elevene presis kunnskap om sammenhengen mellom klimaendringer og forurensning. Det faktum at noe sånt som fem prosent av dem som regnes, eller regner seg, som eksperter på problematikken, mener at en slik sammenheng ikke eksisterer, kan ikke stå i veien for å undervise i det synet som støttes av et massivt flertall av eksperter. 95 prosent enighet er rimelig overbevisende i vitenskapelig sammenheng. Selvfølgelig kan man informere om den lille uenigheten, men det er ikke rimelig at mindretallets syn skal dominere undervisningen.

I dag gir jeg elevene mine en edruelig og kunnskapsbasert oversikt over de utfordringer verden står overfor, også når det gjelder norsk oljevirksomhet, miljø og klima. Jeg oppfordrer dem til å jobbe hardt på skolen, få seg en utdannelse, brette opp ermene og gå i gang med å løse samtlige utfordringer de vil møte i sitt voksenliv. Slik jeg vurderer det, er min virksomhet trygt forankret i læreplanens kompetansemål.

Bilde