Å ha et godt omdømme er visst viktig. For enkelte er det viktigere å ha et godt omdømme enn å fortjene et godt omdømme. Heldigvis kan mye kjøpes for penger, som kjærlighet, venner – og godt omdømme.

Som barn hadde vi gjerne et friområde som en integrert del av en og annen lek, et område der lekens regler ble opphevet. Enkelte barn hadde en, utenfra sett, underlig oppfatning om at det å ikke bli sett og det å ikke se, kom ut på ett. De slurvet når de skulle gjemme seg, knep øynene igjen, og nektet adstadig for at de hadde blitt sett. Om de ikke kunne se dem som fant dem, så kunne de som fant dem heller ikke se dem. De hadde lagd et eget friområde inne i sitt eget hode. Når vi blir voksne, tror vi vel ikke lenger på slike barnslige friområder innenfor eller utenfor den verden vi lever i. Kunne vi håpe.

Nord-Koreas omdømme

Nord-Korea er et land der de fattige lever i stor nød, mens de rike og mektige lever et komfortabelt liv, så lenge de underdanig holder seg inne med dem som utøver makten i landet. Ytringsfrihetens kår i Nord-Korea er et sorgens kapittel. Å slippe til i media med en kritisk ytring er vanskelig, for ikke å si umulig. Og skulle man klare å ytre seg kritisk om de styrende i landet, så venter tortur, livslang fengselsstraff eller henrettelse. Også av denne grunn er omdømmet til den herskende klasse i Nord-Korea ikke godt.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er kunsten. Nord-Korea har blitt en del av et norsk kunstprosjekt. Av alle ting skal den trygge, harmoniske og hjertevarme Kardemomme by spilles i Norge av barn, unge kunstnere, av den lille privilegierte eliten i Nord-Korea, et land viss regime er kjent for sin utrygghet, sin knugende undertrykkelse og nådeløshet. Men selvfølgelig er det alltid rørende festlig å høre velnærte utenlandske overklassebarn synge om «Papegøyen fra Amerika».

Kunsten hevdes å være et område i og utenfor verden, i og utenfor alminnelig folkeskikk. Et område der man er hevet over kritikk. Der noe av det sentrale er å tøye grenser, provosere og slippe unna med all verdens fjolleri. Man kan ikke stille de samme forventninger til kunsten som til politikken, heter det. Kunsten er et på samme tid politisk og upolitisk område. Kunsten kan være politisk, men den kan ikke bebreides sitt eventuelle politiske engasjement, eller mangel på det samme. Kunsten er fri, og dermed frittsvevende i forhold til moral, menneskerettigheter og virkeligheten generelt, i sin kunstutøvelse. Hevdes det.

Kinas omdømme

Kina er et land der de fattige lever i stor nød, mens de rike og mektige lever et komfortabelt liv, så lenge de holder seg inne med dem som utøver makten i landet. Ytringsfrihetens kår i Kina er et sorgens kapittel. Å slippe til i media med en kritisk ytring er vanskelig, men ikke helt umulig. Om man klarer å ytre seg kritisk om de styrende i landet, så venter intens overvåkning, yrkesforbud, tortur, langvarig fengselsstraff og/eller henrettelse. Er man heldig, slipper man unna ved å gå i eksil. Omdømmet til den herskende klasse i Kina er ikke godt.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er næringslivet. Samhandelen med Kina og norsk næringslivs muligheter for å investere i landet, er ikke så godt som de kunne ha vært, blant annet som en følge av nobelpriser tildelt Tibets åndelige leder, Dalai Lama, og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo.

Alfred Nobel, oppfinneren av dynamitten, som jo har vært nyttig til litt av hvert, som å sprenge folk i filler under krig, innstiftet som kjent en rekke priser. De fleste deles ut i Sverige, men Nobels fredspris deles ut i Norge. Prisutdelingen hevdes å ikke ha noen forbindelse med norsk politikk og norske politikere, eller statsmakten i Norge overhodet, selv om mange av Nobel-komiteens medlemmer blir hentet nettopp fra den norske politikerstand og at prisene for det meste har gjenspeilet vestlig politisk forståelse av verden.

Det har vært mange underlige nobelpristildelinger. Gamle krigere har fått prisen fordi de i en periode kriget litt mindre. USAs president Barack Obama fikk prisen før han rakk å stelle i stand for mye krig og elendighet, og fordi enkelte nordmenn og –damer gjerne ville hilse på ham. Senere har han satt verdensrekord med sitt ansvar for de amerikanske dronenes terror fra luftrommet over land som Jemen, Pakistan og Afghanistan. Dronene henretter folk som, sett via en litt uskarp skjerm, kan se ut som de beveger seg eller på andre måter virker mistenkelige for et, mer eller mindre, våkent øye. Prisen til Obama har blitt latterliggjort – og det er vel egentlig ikke til å undres over. Samtidig kan det være grunn til å spørre seg hvorfor enkelte i den senere tiden har funnet det opportunt å rippe opp i nettopp den komediens overtydelige fadese.

Det er lett å raljere over enkelte fredspriser. Andre priser derimot fremstår som både forståelige, modige og nødvendige. Selv om vi ikke skal stikke under en stol at nobelkomiteen ofte gir prisen til dissidenter fra «land vi ikke liker å sammenligne oss med», mens prisvinnere fra de «land vi liker å sammenligne oss med», gjerne er statsledere. Å tenke seg fredsprisen tildelt en dissident fra USA, som for eksempel Edward Snowden eller Bradley Manning, er vanskelig.

Fredsprisene til Dalai Lama (1989) og Liu Xiaobo (2010) fant alminnelig støtte i mange land, men vel ikke hos den herskende klasse i Kina. Entusiasmen for prisene er heller ikke stor i store deler av norsk næringsliv i dag, ei heller hos de deler av Norges politikerklasse som først og fremst er interessert i å tjene det private næringslivs interesser, det gjelder først og fremst politikere fra Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Knefallet for den brutale herskende eliten i Kina, og den norske pengemakten, fra regjeringens side, i forbindelse med Dalai Lamas besøk i Norge i år, er pinlig for Høyre og Fremskrittspartiet, og vemmelig å tenke på for oss andre, derfor skal jeg ikke rippe opp i det her.

Næringslivet hevdes å være et område i og utenfor verden, i og utenfor alminnelig folkeskikk. Et område der man er hevet over kritikk. Der det eneste som gjelder er å tjene penger til aksjonærene og sørge for fantasilønninger til næringslivets ledere, lønninger som er frikoblet fra de samme ledernes talent og innsats.

Man kan ikke stille de samme forventninger til næringslivet som til politikken, heter det. Næringslivet er et på samme tid politisk og upolitisk område. Næringslivets virksomhet kan være politisk, men næringslivets aktører kan ikke bebreides sitt eventuelle politiske engasjement, eller mangel på det samme. Næringslivet er fritt, og dermed frittsvevende i forhold til moral, menneskerettigheter og virkeligheten generelt, i sin forretningsvirksomhet. Hevdes det.

USAs omdømme

USA er en forening av stater der de fattige lever i økende nød, mens de rike og mektige lever et privilegert og særdeles komfortabelt liv. Ytringsfrihetens kår i USA er et sorgens kapittel. Å slippe til i media eid av de store konsernene, med en kritisk ytring, er vanskelig, for ikke å si nesten umulig. Og skulle man klare å ytre seg kritisk om dette eller hint, en ytring som måtte irritere deler av overklassen, så venter massiv og ensidig hetspropaganda mot en selv, yrkesforbud, injuriesøksmål, intimiderende forfølgelse fra organisasjoner som FBI, NSA og CIA og/eller en kortere eller lengre fengselsstraff. Omdømmet til den herskende klasse i USA er forholdsvis godt, så styrer da også den samme klassen det meste av media i landet. I tillegg kommer deres innflytelse over mange media i andre land også godt med, når det gjelder å kunne farge den enkelte verdensborgers oppfatning av den verden vi tror vi lever i.

Det finnes en sterk tro i vår kultur at det finnes enkelte rom, enkelte områder, som er fritatt fra politikk, moral og ansvar. Et av disse områdene er USAs utenrikspolitikk, inkludert krigføring og det å styrte regimer som ikke tjener interessene til den herskende eliten i USA. Rett nok kan vi kritisere denne politikken, og krigføringen, men til syvende og sist vil den norske politiske elite i praksis støtte opp om den. Og norsk næringsliv vil alltid være ivrige etter å tjene penger på den.

Salige er de ydmyke

Norge er av de få land i verden som har fått lov til selv å tjene penger på egne naturressurser. I de fleste andre land har det vært en korrupt elite i eget land og multinasjonale, for en stor del amerikanske, firma, som har tilegnet seg rikdommene. Den herskende klasse i USA har aldri nølt med å velte regjeringer i andre land, demokratiske som udemokratiske, som har søkt å sikre at landenes rikdommer skulle komme eget lands befolkning til gode i form av økt velstand, i stedet for at multinasjonale selskap skulle stikke av med det meste av fortjenesten.

Norges velstand har kommet til en pris. Prisen har vært servilitet overfor den herskende klasse i USA. Vår velstand er bygget på ydmykhet. Det bør vi kanskje ta med i betraktningen når vi hoverer over vår egen regjerings feighet overfor den herskende klasse i Kina?

Noen er naive nok til å tro at vi kunne valgt å investere oljefondets milliarder i et annet jagerfly enn det amerikanske. De samme er sjokkerte over at norsk næringsliv bare får bestillinger på våpenteknologi, fra amerikanske firma og den amerikanske staten, for et par milliarder i stedet for de 70 milliarder Norge ble forespeilet da kontrakten om flykjøpet ble inngått. Det de ikke har forstått er at pengene landet betaler for jagerflyene, er en del av prisen landets innbyggere betaler for sin høye levestandard, relative frihet og tilsynelatende uavhengighet. Når det gjelder den norske regjeringens servilitet overfor Kina, så er det ikke serviliteten som er ny, det er landet man er servile overfor som er nytt. Tegn tyder på at USA er et land i tilbakegang og at Kina er et land i fremgang, det være seg i økonomisk, politisk og militær forstand. Det er ikke sikkert at ydmykhet for Kina vil gi oss like mye som vår ydmykhet overfor USA de siste 70 årene har gitt.

Kan norsk næringsliv redde Nord-Koreas omdømme?

Av disse tre landene, Nord-Korea, Kina og USA, er det kun Nord-Korea som det norske næringslivet ikke har økonomiske interesser i. Hadde norsk næringsliv vært hjertelig til stede også der, ville ventelig omtalen av landet vært en annen her til lands.

Vel har omdømmeekspertene i First House allerede mer enn nok å gjøre, men kanskje det finnes et annet, et annet Secondary House, som kan hjelpe Nord-Koreas herskende klasse med sitt omdømmeproblem? Et første skritt til bedring av omdømmet, vil unektelig bli tatt om den nordkoreanske diktatoren Kim Jong-un legger til rette for investeringer i landet fra norsk næringslivs side. Det kalles å gjøre landet «mer åpent». «Åpenhet» vil være et betydelig skritt mot bedre omdømme.

Det meste av det som er til salgs vil finne en villig investor. Og det finnes alltid en investor som er til salgs.

Bilde

«Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen» (1880-91) av Ilja Repin.

Da den tyrkiske sultanen Muhammed IV sendte kosakkene i Zaporozje et brev med et ultimatum om å overgi seg, skal de ha sendt ham et svar der de relativt udiplomatisk ba ham om, blant annet, å kysse seg bak. Hvor klokt det var, kan man diskutere. Trolig hadde deres leder Ivan Sirko ingen visjoner om å utvikle næringsvirksomhet i Tyrkia.