I Dagsavisens utgave torsdag 5. juni har Civitas ledende ideolog, Kristin Clemet, et debattinnlegg med overskriften «Siste akt». Overskriften refererer til teaterscenens verden av fantasier. Utfordringen ligger tilsynelatende i at hun, og han hun polemiserer mot, begge lever i en fantasiverden, men ikke i den samme.

I barndommens velsignede fantasirike finnes det mang en barnslig lek der barnet kan fantasere bort virkeligheten. Den enkleste kan uttrykkes med: Borte… borte… Titt! Titt! I de voksnes verden finnes det også dem som tenker bort verden ved hjelp av amoralske fantasier, fantasier om at det finnes områder som er fritatt fra alminnelige forestillinger om rett og galt; forskere, næringsdrivende og kunstnere, tenker seg tidvis, alle på sitt vis, at de kan se bort fra alminnelige krav om å opptre ansvarlig og moralsk, de ligger under for en forestilling om at de befinner seg på et sted utenfor verden.

Nå og da kan man lese debattartikler av noe marginal interesse, man leser dem nærmest av høflighet overfor dem som har skrevet dem og de som har tatt seg bryet med å trykke og distribuere dem. Dette er en, kanskje misforstått, høflighet som føles sterkere overfor det trykte ord enn de ordene som svever rundt på nettet.

Kunstneren Morten Traavik, som har fantasert seg inn i en eventyrverden der kunsten og kunstneren tenkes hevet over alminnelig moral og medmenneskelig omsorg og ansvarlighet, der alt blir del av et kunstprosjekt, og lederen i den liberalistiske og konservative tenketanken Civita, Kristin Clemet, som har fantasert seg inn i en fantasiverden der næringslivet og den næringsdrivende tenkes hevet over alminnelig moral og medmenneskelig omsorg og ansvarlighet, har røket uklar over den førstnevntes engasjement i Nord-Korea. Clemet mener at det er «feil å samarbeide med nordkoreanske myndigheter på premisser som tilslører sannheten om dette brutale regimet». Øyensynlig mener hun at det er nettopp slik tilslørende virksomhet Traavik bedriver, formodentlig i motsetning til de som bedriver forretningsvirksomhet med regimet. Nåja, dem om det, den ene amoralske ideologien er vel hverken bedre eller verre enn den andre. Imidlertid var det ikke Traavik og Clemets gjenvordigheter som fanget min interesse denne gangen.

Det som fanget min interesse var kun deler av en enkelt setning i Høyre-ideologens artikkel. Den lyder: «Det er forbrytelser som bare kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser,…» Med det hevder hun at grusomhetene som begås av regimet i Nord-Korea, og grusomhetene som ble begått av det tyske naziregimet, er på nivå med hverandre, sammen er de enestående i verdenshistorien. Om det bare var så vel. Nå vet jeg ikke om det er historiekunnskapene til Civita det skorter på, eller om setningen bare er uttrykk for lettvint retorikk, men den er egnet til å bidra til å kaste et glemselens slør over alle andre grusomheter som har blitt begått av mennesker mot mennesker gjennom historien.

Glemt blir grusomhetene i tysk Namibia fra 1893 til 1907 der et systematisk folkemord fant sted. Folkemordet var i første omgang rettet mot de namibiske herrorene, i neste omgang også mot namafolket, der tyskerne tok i bruk systematisk utryddelseskrig og opprettet konsentrasjonsleirer, der den mest grusomme mishandling av mennesker utspant seg. Grusomhetene begått i den forbindelse sto ikke tilbake for grusomhetene som ble begått i de senere leirene i blant annet Tyskland og Polen. Raseideologien var allerede levende i Europa på den tiden, så også i Tyskland. I den forbindelse var noe av oppdraget til den tyske administrasjonen i Namibia å samle og sende hodeskaller av ulike folkegrupper i landet, til Tyskland. Herrorer og namaer ble pint i hjel i konsentrasjonsleirene, hodene til mange av de døde ble skilt fra kroppene, andre fanger, gjerne nære slektninger, ble tvunget til å skrape hodene deres rene for kjøtt ved hjelp av glasskår, før hodene omsorgsfullt ble pakket i kasser og sendt til Tyskland for «vitenskapelige» undersøkelser. De som satt ved makten i Tyskland på den tiden, var ikke nazister, de var konservative.

Den amerikanske uavhengighetskampen i 1763-83 var en stor seier for de amerikanske plantasjeeierne. De skrev en milepæl av en liberal konstitusjon, der de bevilget seg selv omfattende rettigheter. Deres seier over Storbritannia var dårlig nytt for de indianerstammene som hadde kjempet på britenes side under krigen. Hevnen var nådeløs og det ble utført en systematisk utryddelse av disse indianerstammene til siste lille barn var drept. Den amerikanske friheten var også dårlig nytt for slavene som var blitt kidnappet fra Afrika. Deres slaveri var den grusomste formen for slaveri i slaveriets historie. Den dag i dag blir slavenes etterkommere utsatt for omfattende diskriminering i USA.

Under den kalde krigen lærte vi om det sovjetrussiske GULag, systemet av fangeleirer, «som i omfang og menneskeforakt kan måle seg med tyskernes konsentrasjonsleirer under nazismen», som det blir uttrykt i Store norske leksikon. Har Civita glemt GULag, eller mener de at det slett ikke var så ille i tvangsarbeidsleirene i Sovjetunionen?

Hva med de ti millioner kongolesere som hensynsløst ble slaktet ned i Belgisk Kongo av de belgiske kolonisatorene, britenes misgjerninger i sine kolonier, forsøkene på å utrydde urinnbyggerne i blant annet Australia, Tasmania og New Zealand, millionene som sultet i hjel eller ble drept under Maos kulturrevolusjon, Vietnamkrigen, massakrene på mer enn en halv million «kommunister» i Indonesia, utført med stilltiende aksept fra makthaverne i USA og Vesten, Pol Pots terrorregime i Kambodsja…

Og slik kunne man fortsette å trekke frem den ene historien etter den andre, historier om grusomheter som ikke bør bli glemt eller bagatellisert.

Ordet ‘historie’ har flere betydninger, en av dem er ‘skrøne’. Skrøner passer inn i amoralske fantasier. «Det er forbrytelser som bare kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser,…», påstår altså Civitas leder om undertrykkelsesmetodene til det nordkoreanske regimet. Terroren regimet utfører mot egen befolkning kan sammenlignes med så mangt fra menneskehetens historie. Hver begivenhet er enestående, men grusomme historier er ikke noe særsyn – opp gjennom historien. De bør ikke tåkelegges ved tilslørende og billige retoriske grep. Amoralske fantasier og lettvinte retoriske grep, bør ikke få tilsløre grusomhetens historie, en historie som er en del av historien til den virkelige verden.