Et gammelt skolevisdomsord sier at det alltid vil være noen som har kontrollen i et klasserom, som regel er det en fordel at det er læreren som har kontroll. Man kan også si at det alltid vil være noen som har kontrollen på en skole, og at det som regel er en fordel at det er skolens ledelse som har kontroll. Så enkelt kan man uttrykke deler av bakgrunnen for konflikten mellom KS og lærerne.

I de siste ukene har det dukket opp reportasjer om hvilke arbeidsforhold lærere og lektorer har på skolene. Noen lærere klager over at folk prater på arbeidsrommene, andre klager over at skrivebordet deres flyter over av papirer, andre irriteres av at ulike mobiltelefoner til stadighet ringer, og konklusjonene er at det er håpløse arbeidsforhold på skolene, derfor må lærerne og lektorene jobbe hjemme i stedet. Mye av håpløsheten på arbeidsplassen kan lærerne enkelt ordne opp i selv; ved å ikke prate unødvendig på arbeidsrommet, ved å rydde på eget skrivebord og ved å sette mobiltelefonene på lydløs, vil mye være gjort.

Ulikhet i arbeidsbyrde

På Aftenpostens nettside ble det den 26. juni 2014, gjengitt en undersøkelse om læreres arbeidstid, under overskriften «Norske lærere jobber for lite». I undersøkelsen ble lærerne spurt om hvor mye de jobbet foregående uke, altså i en tilfeldig utvalgt uke. Da arbeidspresset for lærere og lektorer varierer mye fra uke til uke, vil en slik undersøkelse kunne ha en betydelig feilmargin. Selv om den avtalte arbeidstiden er 43,2 timer per uke, kan den reelle arbeidstiden for en og samme lærer eller lektor variere fra 30 timer til 50-60 timer per uke. En slik variasjon i arbeidstid er en naturlig følge av læreryrkets natur. Variasjonen i hvor mye arbeid som må utføres i den enkelte uken, er et viktig argument for fortsatt fleksibilitet i arbeidstiden for lærere og lektorer.

En uke hvor de tradisjonelle halvårlige heldagsprøvene arrangeres, krever mindre innsats enn ellers, ukene etter at de aktuelle prøvene er gjennomført, krever mer innsats enn normalt, for det er da et betydelig rettearbeid må gjennomføres, et rettearbeid som kommer i tillegg til det ordinære arbeidet ved en skole. Med dette forbeholdet i mente, er det likevel grunn til å ta undersøkelsens resultater på alvor.

Undersøkelsen viser at norske ungdomsskolelærere jobber i underkant av tre timer mindre per uke enn det de har betalt for. I gjennomsnitt. Ikke uventet uttrykker Utdanningsforbundet skepsis til resultatet av undersøkelsen. Forbundets nestleder, Steffen Handal påpeker at «lærerne er som andre yrkesgrupper, noen jobber mindre enn avtalen sier og andre jobber vesentlig mer». Og det mener han utrolig nok er uproblematisk. Dermed viser han også at han ikke har forstått at det er nettopp her sko(l)en trykker.

Medarbeidere, motarbeidere og surfere

I svært mange av lærerkollegiene ved landets skoler, finner man grovt sett tre kategorier lærere. Den første, og ofte minste gruppen, er arbeidsmaurene, entusiastene, som uforferdet går løs på en hver ny arbeidsoppgave som skolens ledelse, skoleeiere (kommunen) eller oppdragsgivere (departementet, regjeringen, Stortinget, det norske folk) gir dem. En annen gruppe er motarbeiderne, de som med en viss innsats forsøker å hindre en hver utvikling ved en hver skole. De mener å vite best, på alle områder, hvordan en skole skal drives, og ingen skal komme å fortelle dem noe annet. Det er gjerne blant disse en finner dem som fortsatt er overbevist om at dette med datateknologi bare er et moteblaff som snart vil gå over.

Den siste, og ofte største gruppen, er de som hverken praktisk eller teoretisk forholder seg til nye fellesoppgaver som kollegiet blir pålagt. Hva som skjer eller ikke skjer spiller ikke så stor rolle for dem, så lenge det ikke medfører mer arbeid – for dem.

Det er sjelden den første gruppen, de entusiastiske idealistene, som er heltene i et lærerkollegium. Det er også de som ventelig ender opp med å jobbe «vesentlig mer» enn arbeidstidsavtalen tilsier. Eksempelvis førte det å være blant dem som tidlig startet med bruk av digitale læringsplattformer ved landets skoler, til at man fikk noen tusen ekstra arbeidstimer, i form av ubetalt overtid, mens det å ikke engasjere seg i utviklingen av pedagogisk bruk av datateknologi, ikke førte til en eneste ekstra arbeidstime. Snarere tvert i mot; man kunne alltids finne et påskudd til å skulke tid oppsatt til dataopplæring ved å henvise til en obskur rett til å avspasere av en eller annen grunn. Ved skoler der ledelsen tok ledelsen, når det gjaldt innføring av bruk av datateknologi, ble arbeidsbyrden all den nye teknologien førte med seg, noenlunde jevnt fordelt.

Fra anarki til representativt demokrati

I tidligere tider fantes noe som kaltes lærerråd ved norske skoler. Det var en lettere anarkistisk organisasjonsform som ofte var en form for supperåd, et forum til glede for de snakkesalige, men som også lett kunne skli ut i et aktivist- eller flertallsdiktatur. Det var lærerrådenes aktivister som skulle diktere kollegiet og ledelsen ved skolen hvordan skolene skulle drives. I Lektorbladet nr. 7/2004, blir lærerrådet, på lederplass, beskrevet på følgende måte:

Tidligere hadde man lærerråd. Å være leder for lærerråd kunne være en sentral funksjon på en skole. En rektor som i viktige saker handlet på tvers av flertallet i lærerråd, gjorde etter manges mening noe uklokt. Med et pennestrøk ble lærerrådet fjernet, og dermed var lærerne fratatt muligheten til å ytre seg blant kollegene i plenum. At det i en kunnskapsbedrift som en skole, ikke skulle finnes et felles forum der medarbeiderne kan drøfte aktuelle saker i en ramme basert på likeverd, er uforståelig. Selv om lærerrådet ikke alltid var effektivt, har nok mange først forstått betydningen av det da det var borte.

Noen sørger over at lærerrådene er borte, andre jubler av samme grunn. Det er nå en gang det representative demokratiet vi hyller i Norge, ikke anarkiet.

Fortsatt i dag kan man finne rester av skadevirkningene av lærerrådene ved mange skoler. Det er slett ikke slik at det ikke lenger «finnes et felles forum der medarbeiderne kan drøfte aktuelle saker i en ramme basert på likeverd». Fortsatt er det ukentlige fellesmøter der det meste kan diskuteres. Fortsatt kan man til egen forbløffelse oppdage at man er midt oppe i en debatt om kollegiet skal gjennomføre tiltak som det er pålagt av arbeidsgiver, eller ikke. På de fleste arbeidsplasser er det å gjøre det man blir pålagt av arbeidsgiver, en selvfølgelig ting. På de tusen skoler brukes til tider mer energi på å diskutere om man skal gjøre som man har fått beskjed om, enn energien man bruker på å gjennomføre arbeidsoppgavene.

Fagforeninger uten sans for solidaritet på arbeidsplassen

KS sitt krav om økt pålagt tilstedeværelsestid ved skolene ligger i forlengelsen av utviklingen fra lærerrådenes tid, da et hvert statlig eller kommunalt tiltak kunne diskuteres og treneres i fillebiter, til i dag med et ønske om en jevnere arbeidsbyrde for den enkelte skoles arbeidstakere.

At representanten for Utdanningsforbundet synes det er liketil at noen lærere jobber helsa av seg i skolen, mens andre surfer seg gjennom arbeidsdagene og overlater byrdene til andre, er ikke uventet, men like fullt skuffende. Når Per Kristian Sundnes, forhandlingsleder for KS, sier at skolen i Norge trenger «en avtale som legger til rette for å utvikle en kollektiv samarbeidskultur i skolen», så har han rett i det. Dette vil på sikt kunne føre til at ledelsen ved den enkelte skole i større grad vil kunne gjøre det den er ment å gjøre – å ta ledelsen ved skolen. At KS har opptrådt klønete og med til dels vulgær retorikk i den siste tiden, endrer ikke på at de i denne sammenheng har tak i den lange enden. Ved å ta ledelsen ved skolen vil skoleledelsen også i større grad kunne ta ansvaret, som det allerede i dag formelt sett har, for å sørge for en jevnere arbeidsbyrde blant de ansatte.

I et oppslag på Lektorlagets hjemmeside, under overskriften ««Kollektiv samarbeidskultur» – Hvor tar han det fra?», skriver leder for Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, blant annet følgende:

Er det mulig å be KS gi oss, den norske allmennheten og dermed de egentlige eierne av den norske fellesskolen, en litteraturliste over de forskningsrapporter som dokumenterer behovet for en ny og annerledes samarbeidskultur i skolen? Så vi får vite hvorfor en kollektiv samarbeidskultur er så tvingende nødvendig å ”få på plass”, koste hva det koste vil?

Jeg tror ikke Norsk Lektorlag trenger noen litteraturliste over teoretiserende arbeider om skolevirkeligheten. Det de tillitsvalgte i de ulike lærer- og lektororganisasjonene trenger er konkrete kunnskaper om forholdene på den enkelte skole. De kunne med fordel skaffe seg kunnskaper om hvorfor idealistiske og hardt arbeidende lærere og lektorer ender opp som demotiverte og utbrente etter å ha måttet takle en uforholdsmessig stor andel av arbeidet med arbeidsoppgaver som kollegiet ved den enkelte skole skulle løst i fellesskap. Noe som kunne vært gjort om det hadde eksistert en solidarisk og kollektiv samarbeidskultur på arbeidsplassene. En kultur hverken Utdanningsforbundet eller Norsk Lektorlag synes å se behov for.

Bilde