Mange vil kle seg som de vil. Andre vil gjerne være klespoliti og både forby og påby andre, og da helst kvinner, ulike måter å kle seg på.

Det er ikke så ofte jeg reiser inn til hovedstaden, for hvorfor skulle jeg vel det? Når jeg først tar meg en tur dit, parkerer jeg helst på innfartsparkeringen på Grorud og tar T-banen inn til sentrum. Jeg liker ikke å kjøre i byen og ofte er det håpløst å finne parkeringsplass der.

Sist jeg reiste inn til Oslo var i juli i fjor. Det var en solrik og dermed rimelig varm dag. Vel inne på banen kunne jeg konstatere at jeg slett ikke var alene der. Og det var ingen overraskelse. Som et hvert dannet menneske lot jeg blikket raskt sveipe over de ombordværende, på en passe uinteressert måte.

Hijab på norsk

Mange av passasjerene var lett og sommerlig kledd med mye synlig hud, noe som er rimelig på en varm sommerdag. Andre passasjerer hadde langt mer tekstiler rundt seg. To kvinner var fullstendig dekket til av serker som skjulte alt unntatt ansiktet. Først tenkte jeg, i den grad jeg i det hele tatt tenkte over det, at de nok kunne ha bakgrunn fra en sydligere eller østligere kultur, men ble noe forbauset da jeg hørte at de snakket perfekt norsk. Ansiktstrekkene tydet også på at deres forfedre og –mødre nok hadde bodd i landet i mange titalls generasjoner. Jeg måtte innrømme for meg selv at kombinasjonen av klesdrakten på den ene siden og ansiktstrekkene og språket på den andre, hadde truffet noen fordommer i meg; kombinasjonen slo meg umiddelbart som merkelig. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å ha fordommer, så lenge man er villig til å være seg dem bevisst og bearbeide dem.

En naken rumpe på Karl Johan

Vel fremme i Tigerstaden, gikk jeg opp Karl Johans gate, denne pulserende bulevarden, yrende av eksotisk og spennende kultur, sentrum i den norske metropolen, selve verdens sentrum, denne fantastiske…

Plutselig oppdaget jeg at en kvinne, som gikk et lite stykke foran meg, hadde kanten av sitt korte skjørt hengende fast i trusestrikken. Trusen var av stringtypen, så i praksis førte det til at hun gikk med rumpen bar. Hva er etiketten i slike tilfeller? Hvordan gjør man en person oppmerksom på at rumpen ikke er tildekket? Jeg regner meg som en relativt dannet mann, men her strakk ikke min dannelse til; jeg hadde ingen anelse om hva som var korrekt å gjøre i et slikt tilfelle. Heldigvis løste problemet seg ganske snart av seg selv.

Damen stakk en diskret hånd bak langsmed trusestrikken sin, som for å undersøke at alt var som det skulle der bak. Dermed kunne hun selv konstatere den blotte realitet. Til min forbløffelse trakk hun hånden tilbake igjen uten å rette på skjørtet. Det var da det gikk opp for meg at det skulle være sånn; rumpen var bar som følge av et bevisst ønske fra rumpens eier. Hun ville vise frem rumpen sin. Midt på selveste Karl Johan! Igjen merket jeg at mine fordommer ble trigget av menneskers klesdrakt; flere fordommer måtte bearbeides.

Burka og bunad

I disse dager har det store og viktige temaet om folk skal få lov til å ikke eksponere kroppene sine og ansiktene sine overfor andre, igjen blitt aktualisert. Spørsmålet som stilles er om heldekkende klesplagg, som ofte assosieres med enkelte muslimske land, som niqab og burka, bør være lov å bruke i Norge eller ikke. Kanskje bør det forbys for kvinner å dekke seg helt til, slik som i Frankrike?

For hundre års siden gikk Hulda Garborg rundt i hovedstaden, i Christiania, kledd i bunad. Det vakte både oppmerksomhet og bestyrtelse. Mange av byens gode borgere var fortørnet over at noen kunne valse rundt i byens gater, ja til og med på selveste Karl Johan, iført en bumsete og fargesprakende bondedrakt. Hun fikk slett ikke gå i fred på byen i sin bunad. Hun opplevde rett og slett å bli trakassert på åpen gate for sitt valg av klær. I løpet av de hundre årene som har gått siden den gang, har bruk av bunad blitt forholdsvis vanlig og det er ikke mange som reagerer negativt på bruken av bunader i det offentlige rom lenger, til tross for at det kan se aparte ut. Til og med på 17. mai kan man se folk gå rundt i bunader, som om det var den naturligste ting i verden. Så galt kan det gå.

Overflate og innhold

På 1960-tallet lanserte John Lennon og Yoko Ono begrepet ‘bagism’. Hensikten bak prosjektet med bagismen var å sette fokus på fordommer og stereotypier. Konseptet var at man rett og slett skulle ta på seg en svart tøypose som dekket til hele kroppen. Ved å ta på seg en slik pose, kan man verne seg mot det å bli oppfattet ut fra sitt kjønn, hud- eller hårfarge, frisyre, alder eller andre ting som preget ens utseende. På den måten kunne man konsentrere seg helt og holdent om en fordomsfri kommunikasjon, i stedet for å la seg distrahere av utseendet til den man kommuniserte med, eller av tanken på eget utseende. Et problem med dette konseptet var at når man tok på seg en heldekkende tøypose og tok seg en tur ut på byen, så fikk man langt mer oppmerksomhet om utseende og klesdrakt enn ellers. Så konseptet var ingen udelt suksess.

I hine hårde dager lærte man å bli forsiktig med hvilke komplimenter man ga kvinner for deres utseende. Slike komplimenter ble gjerne oppfattet som overfladiske og til dels diskriminerende, uavhengig av komplimentenes form eller innhold. I stedet burde man heller gi komplimenter for kvinnenes klær, fikk man vite. Jeg forsto aldri hvorfor det skulle være mindre overfladisk, å være opptatt av klær i stedet for utseende.

Kanskje er det hverken klærne eller utseendet som er det viktigste ved en person? Kan det være det som bor i våre sinn som er det vesentlige ved oss? Det kan hende at det er det å kommunisere det som bor i en som er viktig, ikke hvordan «boligen» ser ut eller er kledd. Og kanskje er det like ille å forby kvinner å kle seg på en spesiell måte, som å tvinge dem til å kle seg annerledes enn de selv ønsker? Så lenge kvinnene er fri til å velge selv, skulle vel det meste være i orden.

Et nærmere blikk på et torg i Kiel, Tyskland