Denne uken har Norge mintes ofrene for den høyreekstreme terroren som rammet landet for tre år siden. To dager etter minnehøytidelighetene ble det slått full terroralarm i landet. Angivelig har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fått informasjon om et umiddelbart forestående terroranslag fra en islamistisk terrorgruppe mot mål i Norge. Dette har ført til en alarmtilstand med mange bevæpnede politifolk i gatene – myndighetene vurderer også å mobilisere militære styrker. Arbeidet ledes av justisministeren, som er medlem av det høyreekstreme Fremskrittspartiet, det samme partiet som 22. juli-terroristen var medlem av, og fikk sin politiske bevissthet formet av, gjennom ti år.

Fremskrittspartiet har i 40 år manet frem et verdensbilde der islam generelt oppfattes som en trussel mot Norge. Partiets propaganda har gjennom årene vært preget av ren hets mot muslimer. Dette har bidratt til å radikalisere mange norske ungdommer som har trodd på propagandaen. De har søkt seg mot ekstreme høyreorienterte miljøer, slike som hevder at det i Europa i dag foregår en krig mellom kristne og muslimer.

I tillegg har denne hetsen mot muslimer bidratt til å radikalisere enkelte muslimske ungdommer. Disse har følt seg fremmede i det norske samfunnet, akkurat slik Fremskrittspartiet har hevdet at de er, og som med opplevelsen av å være utstøtte i det norske samfunnet, har de søkt mot radikale islamske miljøer.

I sum betyr dette at Fremskrittspartiet har bidratt sterkt til begge sider av den doble terrortrusselen Norge står overfor i dag. Også derfor føles det ubehagelig at Fremskrittspartiets folk i dag sitter i ledelsen for en statlig aksjonsgruppe som disponerer både politi og militære mannskaper i Norges gater.

PST, tidligere SIPO, har i hele etterkrigstiden vært en politisk aktør. Norge har flere ganger blitt rammet av terror fra høyreorienterte personer og grupper. Likevel har PST alltid forfektet at det ikke foreligger noen trussel fra den ekstreme høyrefløy av det politiske spekteret. Før så politiets etterretningstjeneste kun trusler fra venstreorienterte, i dag ser den samme tjenesten kun trusler fra muslimske miljøer. Tjenesten har i praksis fungert som politisk premissleverandør til Fremskrittspartiets propaganda.

Om den angivelige aktuelle terrortrusselen fra en syrisk islamistisk terrorgruppe, med mulig innslag av norske deltakere, er reell, eller om dagens antiterroraksjoner kun er et politisk spill fra Fremskrittspartiets og PSTs side, gjenstår å se. Begge mulighetene åpner for ubehagelige perspektiver.

-oOo-

En noe endret versjon av denne artikkelen ble lagt ut på nye meninger.no 28. juli under tittelen Trussel om terror:

Trussel om terror

Forrige uke mintes Norge ofrene for den høyreekstreme terroren som rammet landet for tre år siden. To dager etter minnehøytidelighetene ble det slått full terroralarm i landet.

Angivelig har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fått informasjon om et umiddelbart forestående terroranslag, fra en islamistisk terrorgruppe, mot mål i Norge. Dette førte til en alarmtilstand med mange bevæpnede politifolk i gatene – myndighetene vurderte også å mobilisere militære styrker. Arbeidet ledes av justisministeren, som er medlem av det høyreekstreme Fremskrittspartiet, det samme partiet som 22. juli-terroristen var medlem av, og fikk sin politiske bevissthet formet av, gjennom ti år. Som en konsekvens av den angivelige terrortrusselen, er befolkningens oppmerksomhet igjen rettet bort fra trusselen fra ytre høyre og over mot muslimske miljøer, hvilket er beleilig for de islamofobe miljøene.

Fremskrittspartiet har i 40 år manet frem et verdensbilde der islam og muslimer generelt oppfattes som en trussel mot Norge. Partiets propaganda har gjennom årene vært preget av ren hets mot muslimer. Dette har bidratt til å radikalisere mange norske ungdommer som har trodd på denne svært tendensiøse propagandaen. En del av disse har søkt seg mot ekstreme høyreorienterte miljøer, slike som hevder at det i Europa i dag foregår en krig mellom kristne og muslimer. Språkbruken på ulike nettsider fra flere av disse ekstremistene, viser at de gjennom sine skriftlige språkhandlinger forsøker å egge frem terrorhandlinger i Norge. Som vi allerede vet, er dette miljøet mer enn potensielt voldelig.

I tillegg har hetsen mot muslimer bidratt til å radikalisere enkelte muslimske ungdommer. Disse har som en følge av hetsen følt seg fremmede i det norske samfunnet, akkurat slik mange av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører har hevdet at de er, og som utstøtte har de søkt mot radikale islamske miljøer. Menneskene er enkle slik, føler de seg ikke hjemme i et miljø, søker de seg til et annet.

I sum betyr dette at Fremskrittspartiet har bidratt til begge sider av den doble terrortrusselen Norge står overfor i dag. Også derfor føles det ubehagelig at Fremskrittspartiets folk sitter i ledelsen for en statlig aksjonsgruppe som disponerer både politi og militære mannskaper i Norges gater.

Norge har flere ganger blitt rammet av terror fra høyreorienterte personer og grupper. Likevel har PST envist forfektet at det ikke foreligger noen trussel fra den ekstreme høyrefløy av det politiske spekteret. Før så politiets etterretningstjeneste kun trusler fra venstreorienterte, i dag ser den samme tjenesten kun trusler fra muslimske miljøer. Tjenesten har i praksis i flere sammenhenger fungert som politisk premissleverandør til Fremskrittspartiets propaganda og ved det bidratt til å gjøre Norge mer utrygt. Dette betyr at PST, tidligere SIPO, har vært en politisk aktør i hele etterkrigstiden.

Om den påstått aktuelle terrortrusselen fra en syrisk islamistisk terrorgruppe er reell, eller om dagens antiterroraksjoner kun er et politisk spill fra Fremskrittspartiets og PSTs side, gjenstår å se. Begge mulighetene åpner for ubehagelige perspektiver.