Han virket heller sliten allerede første gang jeg så ham, en ganske alminnelig, middels høy og litt lut kar på rundt 30 år. Det var bare noen uker etter at jeg hadde begynt i jobben. Det skulle gå rundt ti år fra jeg så ham den første gangen til han ble borte for godt. Hver gang han hadde vært borte en stund, var jeg overrasket over å se ham i live. Når han dukket opp igjen, så han ikke like nedslitt ut som når han forsvant, men for hver gang så han verre ut enn sist han hadde vært borte en stund.

Da jeg så ham på banen den første gangen, la jeg merke til ham fordi han var full. I årene som fulgte var han stort sett konstant full – eller i bakrus. De første årene drakk han vanlig sprit av vanlige flasker. Senere drakk han som regel ulike væsker av forskjellig farge fra ulike plastflasker eller plastdunker. Han drakk hva som helst, bare det var sprit i det. Plastdunkene var enkelt tilgjengelig utenfor de fleste bensinstasjoner. Det trenger ikke å være kostbart å være på fylla i Norge. Som tiden gikk ble leppene hans stadig mer ødelagt av etseskader. Det samme med tennene. Øynene ble mer og mer blodsprengte og sløve.

Han kjørte gjerne frem og tilbake hele dagen med forstadsbanene. Han hadde nok sjelden billett. Det var knapt noen som spurte etter billetten hans heller, bortsett fra når man var blitt lei av å ha ham med, eller når noen andre passasjerer klaget over ham. Manglende billett var et påskudd for å be ham gå av på neste holdeplass. Og det gjorde han som regel uten å protestere noe særlig. For så å reise videre med neste avgang.

Når siste avgang om natta skulle kjøres inn i vognhallen på Majorstua, måtte han av. Det gikk som oftest greit. Han sjanglet av med et godt grep om flaska eller kanna. En gang glemte han en kanne vindusspylervæske på banen. Hva skulle man gjøre? Løpe etter ham med kanna som inneholdt det som langsomt forgiftet ham? En kollega fant anvendelse for innholdet til det det opprinnelig var ment å brukes til.

Det hendte han hadde sovnet i fylla når siste avgang skulle stalles opp på Majorstua. Var temperaturen grei, var rutinen å slepe ham av vogna ved hjelp av et brannmannsgrep og legge ham på en benk. Når det var for kaldt, måtte man be politiet komme og hente ham slik at han kunne overnatte i arresten. Politiet hadde sjelden lyst til å hente folk som ham. Når man tilkalte assistanse var spørsmålet deres som gjerne: «Er det en av de faste?» Og han var definitivt en av de faste. De som ikke var verdige nok til å bli hentet av politiet. En av dem for hvem det å bli satt i en fengselscelle natten over var en belønning. En ufortjent belønning. Svaret man ga, når man hadde forstått systemet, og ville ham vel, var: «Nei, har aldri sett ham før». Neste spørsmål var: «Er han pen i tøyet?» Det var han bare rett etter at han hadde vært borte en tid. Da hadde han vel tilbragt noen måneder på en eller annen institusjon og ble sendt ut i det fri med nytt tøy. Den riktige løgnen var: «Helt normal klesdrakt.» Og så ble han hentet.

Jeg husker en tidlig søndag morgen sent på høsten da jeg spaserte gjennom sentrum på vei til jobb. Jeg oppdaget ham utenfor en butikk på Karl Johan. Han sto og sjanglet mens han forsøkte å få opp butikkdøra med et brekkjern. Hver gang han mistet brekkjernet klang det høyt av metall mot trappehellen. Og hver gang lyden av brekkjernet som traff bakken brøt søndagsstillheten, så han seg sakte rundt mens han støttet seg tungt til døra, før han plukket det opp igjen. Da han så at jeg sto og så på ham, skottet han litt surt på meg, før han fortsatte med sitt.

To politimenn kom spaserende, oppdaget ham og ble stående for å se på ham. Han enset ikke dem heller, selv om han så dem etter hvert. De to vekslet noen ord seg i mellom, ristet på hodet – og spaserte videre. Han fortsatte med sitt. Utsiktene til at han skulle få opp døra var heller små. Kanskje ble det noen riper på døra.

Like før jul et år satt han inne i vogna og koste seg med en flaske rødsprit, han var kommet i en munter samtale med to andre passasjerer mens banen sto på endestasjonen på Østerås. De spurte ham ut om livet som uteligger og han fortalte villig vekk. Han var i uvanlig god form den dagen. De lurte på om han ikke ble sjuk av å drikke rødsprit, den er jo tilsatt stoffer for å gjøre den udrikkelig. Han sa han hadde vendt seg til å drikke den, det var ikke noe problem lenger, ikke for ham. Han fortalte at han skulle på julebord hos Frelsesarmeen. Da de spurte ham om han måtte være edru for å slippe inn på julebordet, lo han litt. «Nei, de sier at når man er full 364 dager i året, så må man kunne drikke den siste av årets dager også, selv om det er julebord.» Jeg så ham for meg med ribbe og en kanne med rødsprit eller vindusspylervæske.

Den siste gangen jeg så ham, satt han på et av setene i vogna og pustet tungt mens han lente seg mot veggen. Leppene var delvis etset bort. Tennene var mørke. Noen av dem manglet helt – andre manglet delvis. Øynene var røde og glassaktige. Han så av og til rundt seg, men det virket ikke som han enset noe.

Nå er han borte.