Bård Larsen fra den konservative tenketanken Civita setter frem en rekke trivielle påstander om likheter mellom ulike tankestrømninger, i artikkelen «Den vanskelige ideologien», i Dagsavisen fredag 12. september 2014. Han gjør et stort poeng av å liste opp en rekke elementer som, sånn omtrent, kan finnes i ulike ideologier. Listen kunne vært gjort mye lenger. Han kunne for eksempel føyd til at konservatismen og kommunismen har blant annet den kollektive tenkningen og paternalismen felles, og påpekt at det ikke betyr at konservatisme og kommunisme er det samme. Han kunne også tatt med at nazismens rasisme og antisemittisme ble delt av flere ulike politiske strømninger i Europa og USA, både på høyre og venstre side, så vel i det moderate politiske sentrum, både før og etter 1930-tallet. Og at mange av nazistenes grusomheter var sammenfallende med grusomheter europeiske kolonialistiske regimer begikk i koloniene. Listen hans over sammenfallende holdninger hos ulike tankeretninger er grei nok, men den sporer helt av ved hans vidløftige tankeeksperiment rundt det imaginære eksempelet om X og Y og deres holdninger og handlinger i forhold til billettprisene på Oslo-trikken.

Etter møysommelig å ha gått gjennom en lang liste av likhetstrekk mellom ulike ideologier, religioner og politiske bevegelser, konkluderer Civitas skribent med at 22. juli-terroristen var helt alene i verden om å ha den ideologien han har. Ved dette begår Larsen en triviell logisk feilslutning. Han lister opp premisser og trekker en, overflatisk sett, «flink» konklusjon som ikke har den nødvendige sammenhengen med premissene. Ved denne bristende logikken kunne han like gjerne ha skrevet at nazismen og konservatismen bare hadde noen sammenfallende synspunkter, ergo var Adolf Hitler alene om sin ideologi og at man ikke kan sammenligne den med synspunktene til Hermann Göring og Joseph Goebbels, men en slik konklusjon følger altså ikke av premissene. Det burde vært unødvendig å påpeke det, men Hitler var, i likhet med 22. juli-terroristen, ikke en fullstendig isolert politisk galning, han var en del av en politisk bevegelse.

Hvorfor Civita finner seg tjent med å tilsløre at 22. juli-terroristen var og er en del av en samfunnsskadelig politisk bevegelse som jobber systematisk for å splitte befolkningen med sikte på å skape en voldelig borgerkrigssituasjon i Europa, kan man bare spekulere i. Deres sikte er åpenbart å tilsløre realitetene; hva de ønsker å oppnå ved å fornekte virkeligheten, er ikke like klart. Hva som er klart nok, er at Jonas Gahr Støre har helt rett i at terroristen var alene om handlingene, men ikke om holdningene som motiverte dem. Det holder ikke å bare ta et oppgjør med dem som fortsatt i dag forfekter de samme holdningene, hvorav noen faktisk også støtter terroranslaget, man må også våge å ta et oppgjør med dem som har stått som premissleverandører til enkelte sider av ekstremistenes forvridde univers. Det betyr blant annet å ta et oppgjør med strømninger innen det regjeringsbærende partiet Fremskrittspartiet.

Etter at moderate muslimer har gått i bresjen for å motarbeide ekstrem islamisme, har det oppstått panikk i den politiske bevegelsen av «eurabia»-tenkere, anti-«kulturmarxster» og «PK»-motstandere, (bare for å nevne noen av signalordene fra deres vokabular). Deres siktemål er å skape et skarpt skille mellom muslimer og kristne i Europa, mens vi andre ønsker å opprettholde det skarpe skillet mellom moderate og fredelige mennesker på den ene siden og potensielt voldelige ekstremister av alle avskygninger, inkludert de ekstreme fascistiske og nykonservative kreftene, på den andre. Det kan se ut som om Civita ikke ønsker å bidra i kampen mot potensielt voldelig ekstremisme.

Advertisements