Det er grunn til å undres over at vår evne til å rystes av ugjerninger ikke først og fremst er avhengig av ugjerningenes art, men av hvem som utfører dem. Våre «venners» ugjerninger glemmer vi fort.

Å se dokumentarfilmer om ulike skjevheter i et samfunn, illustrert ved enkeltskjebner, er ofte både interessant, lærerikt og tankevekkende. Av og til dukker det opp historier inne i historien som dokumentaristene egentlig er ute etter å dokumentere. En slik dokumentar, med en historie inne i historien, er en dokumentar om hvordan USAs privatiserte trygdesystem unnlater å hjelpe landets mange krigsinvalider. De som er invalidisert av krigstraumer blir regelmessig snytt av forsikringsselskapene med begrunnelse i fenomenet «pre existing condition», en tilstand som skal ha eksistert før den faktiske skaden har oppstått.

Knivdrept

En amerikansk krigshelt, han som ledet gruppen av amerikanske spesialsoldater som klarte å spore opp og fange Saddam Hussein, fortalte i dokumentaren om hvordan minnene fra oppdraget til slutt ble for mye å bære. Gruppen han ledet skulle, i likhet med alle de andre gruppene med samme eller lignende oppdrag, være topp hemmelig. Alle som oppdaget dem når de var ute på sine nattlige tokt, måtte ryddes av veien, drepes, for at misjonen ikke skulle røpes. Drapene skulle skje uten at de tiltrakk seg oppmerksomhet der og da. Voksne menn og kvinner ble lydløst drept med kniv eller på andre måter. Også barn fikk samme skjebne. Og det var minnene om det siste som til slutt ble for mye for den amerikanske krigshelten. Det å ha drept små barn på alder med egne barn, minnet etter opplevelsene av å kjenne de små kroppene bli livløse, det ble for mye å bære på til slutt. Selv om det hele var utført for å følge ordrene fra den amerikanske militærledelsen til punkt og prikke. Forsikringsselskapet mente disse opplevelsene ikke var den egentlige grunnen til at han senere slet psykisk. De mente hans psykiske problemer måtte ha eksistert før han dro ut i krigen i Irak. For hva er det egentlig man kan få psykisk sammenbrudd av, når man deltar i en krig? Krigens grusomheter?

Levende begravet

Det har ikke manglet på grusomme bilder fra krigsherjede områder de siste årene, fra Irak, Afghanistan, Syria, Gaza, Libya og andre land, bilder av fortvilte mennesker som leter, i ruinene av sammenraste, utbombede hus, etter levende begravde slektninger. Mange sivile områder har blitt bombet av syriske, israelske, amerikanske, franske, britiske, norske og danske fly, for å nevne noen av krigenes deltakere.

Drap på sivile i krig

Takket være WikiLeaks har verden fått tilgang til bildene fra et amerikansk helikopter som kretser over sivilister som befinner seg i en bygate i Irak. Noen av de forsvarsløse sivilistene nede på bakken var journalister ute på oppdrag, atter andre var på vei hjem fra skolen med barna sine. Plutselig går helikoptermannskapet til angrep med tungt skyts og dreper og skader en rekke av personene. Slike episoder var det mange av i krigene i Irak, som i andre kriger; i vår tid blir mange av krigens overgrep dokumentert, men lite av det blir offentliggjort. Om ikke vår tids helter, varslerne, tar ansvar der de øverste ansvarlige forsøker å tildekke sine underordnedes grusomme gjerninger, grusomheter som er utført på ordre fra den militære og politiske ledelsen i de krigførende landene.

Skjermbilde

Mishandling og tortur

CIA og det amerikanske militæret, og deres britiske kolleger, har en lang historie med mishandling og tortur av tilfeldige mennesker, både skyldige og uskyldige, på alle kontinenter der det bor mennesker. Guantánamo og Abu Ghraib er bare noen av navnene vi forbinder med disse overgrepene. Det som skjedde ved Guantánamo vedsto det amerikanske regimet seg delvis, det som skjedde ved Abu Ghraib ga de feigt nok noen tilfeldige menige soldater skylden for, til tross for at disse hadde fulgt ordrene fra toppen.

Ofre

Det amerikanske regimets angrep på Iraks befolkning de siste 24 årene, kan deles i tre langvarige episoder. I den første krigen, Gulfkrigen, ble anslagsvis 100.000 irakere drept. I løpet av sanksjonsregimet USA og Storbritannias ledere håndhevet mellom krigene, omkom 1,6 millioner irakere, hvorav mer enn 600.000 barn. Under den siste Irak-krigen ble et sted mellom 150.000 og 800.000 irakere drept. Totalt blir dette et sted mellom 1.85 og 2.7 millioner mennesker. Det ble brukt anriket materiale i mye av ammunisjonen amerikanerne og britene brukte, dette, og annen forurensning fra krigføringen, har forurenset flere distrikt i Irak. Hvilket har medført at mange fortsatt blir forgiftet og dør som følge av krigene. I noen områder er kvinner ikke lenger i stand til å føde levedyktige barn. Som i Vietnam vil dødstallene som direkte og indirekte følger av krigshandlingene, fortsette å stige i tiår fremover.

Rystende vold

Vi er alle rystet over grusomhetene til ekstremistene i ISIL eller IS i Irak og Syria. Det er godt dokumentert at de dreper uskyldige sivile, begraver folk levende, dreper forsvarsløse mennesker med kniv og mishandler, torturerer og dreper tilfeldige menn, kvinner og barn, kun med den motivasjonen at de har et ønske om å drepe og at de vil utøve terror for å skremme. Men er deres grusomheter mer grusom enn andres grusomheter?

Selv vil jeg tro at det å bli drept, med kniv eller på annen måte, å bli levende begravet, å bli mishandlet og torturert, er forferdelig i seg selv, at det ikke spiller noen rolle for de rammede hvem det er som utøver volden. Om det er islamister som utfører grusomhetene mens de roper: «Allahu akbar!», eller om det er amerikanske korskrigere som utfører grusomhetene mens de roper: «Mother Fucker!» (enhver ærer sin gud på sin måte), spiller neppe noen rolle for ofrene. Fortsatt er det amerikanske militæret vår tids største trussel mot verdens befolkning. Inkludert den norske.