Takk til André Rohde Garder for en god, balansert og tankevekkende kommentar til min artikkel.

Det finnes ulike demokratityper blant dagens demokratiske stater. I hovedsak kan vi dele demokratimodellene inn i indirekte, representativt demokrati, og i direkte demokrati, også kalt anarki. For en tilhenger av det dirkete demokratiet, en anarkist, vil det representative demokratiet gjerne oppfattes som autoritært. Anarkisten kan ha problemer med å se vesensforskjell mellom et representativt demokrati og et diktatur, det kan for eksempel bli utfordrende å se forskjell på dagens norske styresett og det man hadde i det tidligere Sovjetunionen.

For alle del: Anarkismen er en spennende ideologi med mange vakre tanker og positive forestillinger om mennesket og menneskets natur. Noen og en hver har vel svermet for anarkismen som ung? Det er ikke så mange i vår tid, i alle fall ikke av dem som er over den første ungdom, som har noen tro på anarkiet som styringssett, de fleste har innsett at selv om anarkismen er henrivende som ideologi, så er den relativt naiv og neppe realiserbar i virkelighetens verden. I liten skala har anarkiet vært forsøkt satt ut i livet, forsøkene har i regelen rent ut i sanden eller endt opp som et flertallstyranni.

Uansett hva man måtte mene om ulike typer demokrati, i Norge har vi nå en gang et representativt demokrati, jeg velger å forholde meg til det. Våre folkevalgte politikere er ment å skulle styre på befolkningens vegne. Skolen er underlagt dette samme demokratiet; det er å forvente at lærerne i den norske skolen er rimelig lojale mot det norske demokratiet, slik det forvaltes av Storting, regjering og departement. Om lærere ved en eller annen skole insisterer på selv å bestemme hva som skal skje i den enkelte skoletime, å innføre anarki på sin skole, på tvers av det som er demokratisk besluttet i landets styrende organer, så foreligger det et demokratisk problem.

Det er riktig som Garder skriver, at skolebøkene gir en oversikt over det som skal læres. Det vesentlige ordet her blir ‘oversikt’. Det som står i skolebøkene gir normalt ikke tilstrekkelig dybde til undervisningen, skolebøkene er da heller ikke pensum. Det er bare pensum som er pensum, og pensum defineres av landets folkevalgte organer; pensum for det enkelte fag i den norske skolen blir beskrevet i gjeldende læreplaner for skoleverket.

Man må gjerne være tilhenger av undervisningsmetoden «å flytte bokmerket dit man kom i løpet av timen», som den eneste forberedelse til all undervisning, men jeg er redd det lett kan bli en noe snau forberedelse til timene. En lærer som kun kan drive «ordinær undervisning», etter Garders hjerte, ved å bokstavere det som står i læreboka, kan vanskelig virke særlig inspirerende på elevene sine. Rett nok er skolebøker normalt utstyrt med arbeidsoppgaver, hvorav mange er svært gode, men i dagens skole forventes det nok en noe større variasjon i undervisningsmetoder enn for femti år siden; ordinær undervisning er ordinært ikke lenger godt nok.

Det gjør meg usigelig trist å høre om Garders helseproblemer. Han har min fulle sympati og medfølelse. Ellers forstår jeg godt at det å mene at demokratisk fattede vedtak bør settes ut i livet, fremstår som en rimelig autoritær holdning, sett fra hans synspunkt. Det får prøve seg, jeg er nå en gang en demokrat.

Jeg slutter meg til Kjell Haugens avsluttende spørsmål. Hvordan kan man utvikle elevenes talenter og kunnskapsmengde, uten å ha klare mål og planer for arbeidet man gjør i skolen? Holder det å improvisere over læreboka i hver bidige time? Jeg tror ikke det.