Plastbæreposeavgift

Gjeninnføringen av miljøavgiften på plastbæreposer vekker gamle minner. Så Høyre og Fremskrittspartiet skal ha takk for avgiften som de nå gjeninnfører, selv om de bedyrer at de er i mot den.

Plastbæreposer er kjekt å ha, men det har lenge vært noen problemer knyttet til dem. På det glade 60-tallet, da plastbæreposene for alvor ble populære, fant folk raskt ut at de var kjekke å bruke som søppelposer. Og når mengden av plastposer som strømmet inn i husene førte til opphopning av uhåndterlige mengder plastposer i de tusen hjem, var ikke det noe stort problem. Man kunne bare fylle noen plastposer med plastposer, så var det bare å hive plastposene med plastposer sammen med plastposene med vanlig søppel.

Det var sjelden man den gang så noen bringe med seg plastposer hjemmefra på butikken for å benytte dem en gang til i stedet for å bruke nye, fordi de likevel allerede hadde mer enn nok av plastbæreposer i heimen, men når man ble vitne til slik en pussig oppførsel, følte man seg helst noe pinlig berørt. Det var noe gjerrig, eller nesten noe litt uanstendig, ved en slik oppførsel.

Det var en lykkelig plastbæreposetid for oss plastbæreposeforbrukerne, men så skjedde det noe rart; det ble innført en miljøavgift på plastposene. Det var et skår i gleden over plastbæreposeforbruket. Ikke rart politikerne fra partiet Høyre ble indignerte på slik en anstøtelig statlig avgift, mens politikerne fra partiet SV ble indignerte over at forbrukerne skulle betale for å gå rundt med reklame for butikkene. Tenk at sosialistene i Arbeiderpartiet skulle tvinge folk til å betale en miljøavgift for plastposene med gilde reklamer for handelsstanden på!

De miljøbevisstløse Høyre-politikerne sto på, og med litt hjelp fra en håndfull miljøbevisste SV-politikere, fikk de folkemeningen med seg. Snart ble miljøavgiften på plastposer trukket tilbake. Ikke så lenge etter begynte handelsstanden å ta betalt for reklameplastposene sine. Det syntes Høyre-politikerne bare var rett og rimelig. Skulle bare mangle om ikke forbrukerne skulle betale for å gå rundt med reklameplastposer fra diverse kjøpmenn! Og pengene de betalte havnet så rettelig i lommene på de brave kjøpmenn og ikke i statskassen, heldigvis. For om pengene hadde havnet i statskassen, kunne de blitt benyttet til allmennyttige formål, og slikt passet seg ikke. Hva SV-politikerne kunne ha ment i sakens anledning, har vel knapt offentlighetens interesse. Hvem bryr seg?

Utover på 70-tallet skjedde det en holdningsendring blant reklameplastposeforbrukerne. Stadig flere begynte å ta med seg gamle plastbæreposer på butikken til å ha varer i, i stedet for å kjøpe nye, og færre og færre hevet øyenbrynene over det. Det som tidligere hadde blitt oppfattet som en eksentrisk, for ikke å si ekstremistisk, oppførsel, ble etter hvert ansett for å være både fornuftig og i henhold til offentlig god moral.

Fortsatt brukte vi plastposene til å samle søppel i, men vi sluttet, mer eller mindre, å stappe noen av dem fulle med andre plastposer, for så å hive dem alle i søppelkassen. Etter hvert ble det til og med populært med bærenett av tøy og andre materialer, såkalte flergangsbrukbæreposer.

Siden den gang har det ikke skjedd så mye på plastbæreposefronten, før nå. Nytt av året er at miljøavgiften på bæreposer skal gjeninnføres, 40 år etter at den ble skrinlagt takket være godt politisk arbeide fra politiske aktivister fra partiene Høyre og SV. Og da er det kanskje litt ironisk at det er en regjering med det samme Høyre, samt Fremskrittspartiet, som sørger for at den tidligere så uanstendige plastbæreposeavgiften, som vi alle trodde var død og begravet, har blitt vekket fra de døde? Tja, i alle fall får Per og Siv diskutere videre om det virkelig var Fremskrittspartiet som sørget for at den famøse avgiften kom inn i statsbudsjettet. Har Siv rett når hun siterer sin Ibsen og sier: «Per, du lyver!»

Så får heller Venstre og Kristelig Folkeparti leve med forvirringen over at et miljøforslag som partienes politikere aldri har ment på alvor, plutselig nå blir satt ut i livet av innbitte miljøvernmotstandere.

Akk ja, det var noe eget å stå og nyte solnedgangen på danskebåten mens betjeningen kastet all søpla over bord, både med og uten plastposer rundt, og måkene skrek muntert mens de lette etter noe spiselig blant all plasten. Barndommens glade dager! Alt var så mye enklere før, da forurensning ennå ikke forurenset.

DSC00155