Med en guds allvitenhet har Karl Ove Knausgård påberopt seg førstehåndskunnskap om hva halvparten av jordas voksne befolkning tenker.

Norges mest kjente forfatter av kvinnelitteratur, Karl Ove Knausgård, har, etter at han avsluttet sin kamp med beskrivelsen av egen navle, i seks bind, slitt med å sjokkere den norske offentligheten igjen, men endelig ser han ut til å ha klart det. I en behørig omtalt replikk i et intervju med den svenske avisen Expressen, uttaler han at det første alle menn tenker på når de møter en kvinne, er hvordan det er å ligge med henne – og at det er noe vi bør akseptere, fremfor å skyve under teppet.

Rent bortsett fra at tanken om at homofile eller aseksuelle menn, i tillegg til alle heterofile menn, også tenker på hvordan det er å ha samleie med en hver kvinne de møter, virker absurd, så er det vel grunn til å stille seg noe tvilende til tanken om at alle menn lar fantasien løpe av med seg og henfaller til vidløftige erotiske fantasier, hver gang de møter en kvinne. Det skulle bety at alle menn er funksjonelt udyktige i en hver situasjon der en kvinne er i nærheten, at de lider av kroniske konsentrasjonsproblemer. Kanskje det er derfor menn ikke klarer å kjøre bil i tettbygde strøk, arbeide på en kvinnedominert arbeidsplass, følge med på en film med kvinnelige skuespillere – og i en hver sammenheng der en eller flere kvinner er i nærheten, ikke klarer å tenke på noe annet enn sex? Eller er det slik?

Om siktemålet til Knausgård er å skape aksept for at menn (og kvinner) kan ha erotiske fantasier om andre, så stiller han i klasse med den berømte ridderen av den bedrøvelige skikkelse, han kjemper en kamp for noe som knapt noen benekter; han slår inn åpne dører, og mottar hyldest fra Harald Eia og andre med dårlig humor og stor selvfølelse. Det er ingen forbud det er mer sårt å rammes av, enn dem som ikke eksisterer.

De mest trivielle usannheter begynner med en formulering om at «alle» mener noe bestemt, tenker noe bestemt eller oppfører seg på akkurat samme måte i gitte sammenhenger. Påstår man noe om hva som til en hver tid foregår i hodet på alle menn, så har man stormannsgale forestillinger om egen omnipotens, da opptrer man som en gud. Kanskje burde Knausgård begrenset seg til tanker om sin egen potens? Og samtidig skyve den under teppet?