Takk til Greta Aune Jotun som har beæret meg med en kommentar til min ovenstående artikkel: Coca-Cola bringer fred til Palestina. Jeg må innrømme at jeg har litt problemer med å tolke innholdet i artikkelen, da den er holdt i et svært knapt språk.

Den første setningen hennes lyder: «Coca Cola er vel halal-sertifisert og dermed velkommen til Gaza.» For meg skaper formuleringen et inntrykk av å skulle formidle en ringeakt for det å ha trosbaserte forestillinger om hva man kan og ikke kan spise og drikke. For oss som lever i en overveiende protestantisk kristen kultur, kan det å la være å spise spesielle mattyper, fremstå som eiendommelig og helt fremmed. Ikke desto mindre vet vi at det i flere av de store verdensreligionene finnes forestillinger om hva det er rett og ikke rett å spise – og hva man kan spise til forskjellige tider. Det å ha andre skikker og spiseregler enn andre mennesker, er egnet til å skape skiller mellom dem som tilhører en bestemt religion fra andre. Reglene kan dermed bidra til å styrke identiteten og hindre frafall. Innen kristendommen har som kjent Den katolske kirke noen slike spiseregler. Disse spisereglene baserer seg på Bibelen.

Om det er spiseregler generelt kommentarskriveren er negativt opptatt av, kunne hun like gjerne skrevet: «Coca Cola er vel kosher-sertifisert og dermed velkommen til Gaza.» I så tilfelle ville setningen vært en kommentar til jødedommens spiseforskrifter.

Nå må det vel i rettferdighetens navn sies at det ene settet med spiseforskrifter kan være like godt eller dårlig som et annet. Jødedommens spiseforskrifter, som et stykke på vei er lik dem man finner i islam, har sin forankring i Tanach. Og Tanach er, som kjent, nesten identisk med Det gamle testamentet – som vi finner i Bibelen. Det er rart med det, å eventuelt skulle hovere over jøder for deres spiseregler, dere forestillinger om hva som er kosher og hva som ikke er det, kan lett oppfattes som antisemittisk. Derfor bør vi avstå fra å hovere, både over deres og andres skikker.

I den neste setningen i kommentaren står det: «Dessverre kan også en slik fabrikk bli et perfekt sted for Hamas-lederne til oppbevaring av våpen og beskyttelse for seg selv.» At et multinasjonalt amerikansk konsern, som har den amerikanske regjering og det amerikanske militærapparatet i ryggen, skulle la seg bruke av en relativt avmektig bevegelse som Hamas, faller vel på sin egen urimelighet?

I kommentarens tredje setning står det: «Synd araberne raserte alle skole- og barnehagebygg, gartnerier og annen infrastruktur som gjennom mange, mange år var anlagt og skjøttet av jøder som måtte forlate området i 2005.» Infrastruktur defineres i ordboken som «det nett av faste anlegg som er grunnlaget for en virksomhet, for eksempel veier, havner, flyplasser, kraftverk og lignende», så det å nevne det i samme åndedrag som eksempler på næringsvirksomhet blir feil.  Viktigere er det at fremstillingen setningen gir er feil.

Når israelske kolonisatorer forlater et område, enten det er frivillig, eller under tvang, tar de rutinemessig å legger alt de måtte ha skapt, i ruiner. Det finnes mange gode bøker om hvordan israelere bar seg ad når de erobret land, og når de måtte trekke seg tilbake fra områder de hadde besatt. Bøkene til de israelske historikerne Shlomo Sand (The Invention of the Land of Israel – From Holy Land to Homeland) og Avi Shlaim (The Iron Wall – Israel and the Arab World) er i så måte å anbefale.

Den siste setningen i kommentaren lyder: «Det er synd på ledere og folk som i «fredens tjeneste» faller så dypt at deres eneste tanke er å utrydde et annet folk.» Dette blir å ta for kraftig i. Den israelske regjeringen er neppe ute etter å utrydde palestinerne, selv om enkelte israelske fascister fabler om nettopp det, regjeringens siktemål er neppe mer radikalt enn å ønske å fjerne palestinerne fra Midtøsten. Noe som i bunn og grunn er ille nok.

Hva som blir palestinernes skjebne på Gazastripen er et åpent spørsmål. Ett er i alle fall sikkert; Coca-Cola har kommet til området for å bli.