I den senere tid har mange politikere tatt til orde for at vi, i ytringsfrihetens navn, har en absolutt og ufravikelig rett til å krenke andre. Dette vil vel ventelig også få konsekvenser for hva slags atferd skolen skal fremme blant sine elever.

Tidligere kunnskapsminister fra SV, Bård Vegar Solhjell, går i Klassekampen for 13. januar 2015, ut med et forsvar av «en absolutt rett» til å opptre «krenkende» overfor andre mennesker. Trine Skei Grande, stortingsrepresentant, leder for Venstre og adjunkt med rik erfaring fra undervisning i videregående skole, er også av dem med skolepolitisk bakgrunn som nå argumenterer kraftfullt for retten til å komme med krenkende ytringer. Så sterkt hevdes retten til å krenke andre, at det å krenke andre nærmest har blitt en plikt. Nå svinges den verbale pisken i media over politikere og andre aktive i det offentlige rom, av rettroende profeter for krenkelsenes velsignelser, om de ikke er villige til å krenke andre uten å nøle. Alle skal inn på geledd i krenkernes selvgode armé. Respekt for andres følelser står ikke høyt i kurs i disse tider.

Politikere fra Fremskrittspartiet er mer ambivalente til krenkelser. De vet hvordan det er å være hårsåre. De vil mer enn gjerne ha rett til å krenke andre, men er prinsippfaste motstandere av selv å bli utsatt for krenkelser, enn si negativ omtale.

Som lektor med jobb i ungdomsskolen, er jeg noe i stuss over at det å krenke andre plutselig har blitt en verdi i seg selv og en sentral og viktig rettighet, en rettighet som naturligvis må gjelde uavhengig av alder. Det innebærer trolig en implisitt kritikk av arbeidet som har blitt gjort i skolen de siste tiårene, med å forsøke å få bukt med krenkende utsagn og andre former for mobbing fra elevers og læreres side.

I skolen skal vi etter læreplanen fremme toleranse og motvirke diskriminering av mennesker med ulike former for gruppetilhørighet, som religiøsitet, seksualitet, etnisitet, nasjonalitet, kjønn, funksjonsevne, alder – med mer.  Det betyr at vi skal gjøre vårt beste for å få elevene til å omtale hverandre med respekt og ikke snakke nedsettende, med eller uten humor, om folk som tilhører den ene eller andre religionen, seksuelle legningen, etnisiteten, nasjonaliteten, kjønnet – eller hva som ellers kan være identitetsmarkører som gjør folk litt forskjellige. Dette har de fleste av oss som jobber i skolen opplevd som godt, riktig og meningsfullt, som en underliggende drivkraft, en inspirasjon, bak det faglige arbeidet vi utfører. Etter signalene fra mange profilerte politikere, både på høyre- og venstresiden, og fra diverse andre innflytelsesrike opinionsdannere, i den senere tid, forstår jeg det slik at en omlegging vil måtte komme i skolen. Det er jeg den første til å beklage.

Da det å kunne krenke andre mennesker i dag tydeligvis blir sett på som en sentral menneskerettighet, må jo det bety at vi også i skolen fremover må jobbe aktivt for at elevene skal få utøve de samme grunnleggende rettigheter som de voksne, og få anledning til å snakke, skrive og tegne krenkende om hverandre. Likt for alle! Den skal tidlig krenkes som god krenker skal bli. Krenking må bli en integrert del av kompetansemålene i alle fag og et ledd i de unges sosialisering inn i de voksnes samfunn.

Fra gammelt av har skolens folk i Norge, som i andre kristne land, jobbet for å få elever som banner til å slutte med det, dette med henvisning til at banning kan være sårende og krenkende for seriøst troende mennesker. Man kan i den sammenheng innvende at språket blir fattigere om man slutter å banne, men tradisjonelt har det å avstå fra å krenke andre blitt sett på som riktigere og viktigere enn det å utvikle et mer fargerikt språk. Nå ser det ut til at bannskap nødvendigvis ikke bare blir en rettighet, men også en moralsk plikt for dem som ønsker å hegne om ytringsfriheten.

Den beste undervisning er den forbilledlige, skal vi som jobber med barn og unge få dem til å gjøre bruk av sin ytringsfrihet til fulle, etter de nye idealer, og gjøre det å krenke andre mennesker til en dagligdags ting, må selvfølgelig de ansatte ved den enkelte skole opptre krenkende overfor elevene. Det vil de lære raskest av. Å ta del i en slik destruktiv pedagogikk er ikke aktuelt for min del.

Utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen må vel trolig ta initiativ for å gi oss lærere, adjunkter og lektorer, og andre som jobber i skolen, nye retningslinjer om hvordan vi heretter skal forholde oss til krenkelser og mobbing blant elevene.

Normalt tar det lang tid før nye retningslinjer fra departementet blir realisert i skolen. I denne sammenheng er skolens tungrodde konservatisme en udelt velsignelse. For egen del håper jeg slike eventuelle nye retningslinjer ikke blir innført før jeg går av med pensjon. Jeg har ingen intensjon om å rette meg etter vår tids nye moral og begynne å opptre krenkende overfor mine elever. Da heller rusle blant dem som en vennlig gammel bamse. Vennlighet, som all annen atferd, er smittsomt, i skolen som ellers i samfunnet.

Ytringsfrihet og krenkelser