Takk til Jørgen Sandemose for en interessant kommentar til min artikkel «Karikert karikatur». Rett nok følger kommentarene hans noen sidespor i forhold til det jeg hovedsakelig tematiserer i min opprinnelige artikkel. Artikkelen handler i første rekke om bakgrunnen for dagens situasjon med terrortrussel i Europa og flere særdeles blodige kriger i en rekke andre land. Og den handler om at selv om det bør være lov å banne i kirken, så bør man vise såpass dannelse og empati for dem som er forsamlet der, at man avstår fra å ta akkurat den delen av sine ytringsmuligheter i bruk. Og at man ikke er forpliktet til å hylle dem som finner det hensiktsmessig å banne når det slett ikke passer seg.

 

Islam

Først til Sandemoses vurdering av islam. Når han tolker islam som en religion som fungerer på en, for religioner, enestående måte i de samfunn der den er den mest utbredte, er jeg ikke i stand til å følge ham. I hans fremstilling fremstår islam nærmest som noe materielt som motstandsløst kan forme dem som oppdras innen dens religiøse rammer. Med det ser han, etter min vurdering, bort fra den plastisitet som er kjennetegnende for et hvert menneskes tenkesett, det være seg i form av religioner eller ideologier. Det er tross alt ikke religionene som former menneskene; det er menneskene som former religionene etter sitt behov. Og det er slik det bør være; menneskene er ikke til for en gud, en gud er til for menneskene.

Det kan heller ikke være slik at det å være muslim på forunderlig vis fører til mutasjoner hos den troende, mutasjoner som fører til at de fungerer på en radikalt annen måte enn troende innen andre religioner. Et menneske er og forblir et menneske. Det tar atskillig tid for en art å endre seg.

 

Kvinneundertrykkelse og religion

Kvinneundertrykkelse som del av en religiøs tradisjon, er på ingen måte enestående for islam. Religiøst motivert undertrykkelse av kvinner (og andre) finner vi også i de andre store verdensreligionene, så også i buddhismen, som ofte romantiseres som en eksepsjonell «snill» religion, så også i vår hjemlige dominerende religion, kristendommen i protestantisk variant.

At kvinnene har fått bedret sin stilling i samfunn der den ene eller andre religionen dominerer, har intet med religionen i dens opprinnelige, arkaiske, form, eller de produksjonsmetoder som dominerte i samfunnet den ble til i, å gjøre. Frigjøringen kommer som en følge av menneskers evne til å forme religionene etter sine hoder og sine egne endrede behov. Jeg ser ingen grunn til å anta at en slik innovativ plastisitet ikke tilkommer muslimer i samfunn der islam dominerer, i like mon med folk i samfunn der andre religioner tar størst plass. Rett nok er det i vår tid sjeldent å høre en kristen mann si at mannen skal være kvinnens hode, slik det heter i Bibelen, og å forlange total lydighet fra en kvinnes side, men bevares, den slags forekommer fortsatt i enkelte av de mørkeste avkroker av de kristne kulturene.

 

Protestantisme som kapitalistisk ideologi

Når det gjelder den protestantiske versjonen av kristendommen, så har den lenge blitt betraktet som en religionsvariant som er særlig egnet til å fremme sekularisering, for ikke å si at en spesiell protestantisk etikk skal ha vært særlig gunstig for fremveksten av handelskapitalismen. Mon det.

Konkurrerende med en slik forherligelse (?) av protestantismen, blir det av andre anslått at kristendommen har forsinket den teknologiske og vitenskapelige utviklingen med vel 1000 år. Motstanden fra kirkens side mot fremskritt innen medisin og legevitenskap fremstår som særlig tragisk. Den mostanden har ført til mye unødvendig lidelse opp gjennom århundrene.

 

Fra Luther til ateisme

I forlengelsen av Martin Luthers tanker om at forholdet til Gud er den enkeltes ansvar, ligger både en sterk individualisme og ateisme som muligheter, det er så, men de er ikke de eneste mulige produktene av kristendommen i protestantisk variant. Det finnes protestantiske retninger som får paven og de mest konservative katolikker til å fremstå som frilynte liberalere. Det finnes sågar protestantiske retninger som avviser det meste av teknologiske og demokratiske fremskritt. Også slike protestanter bruker protestantismen til sine egne formål.

 

Al-Qaidas strategiske mål

Al-Qaidas strategi med økonomisk krigføring mot USA og resten av Vesten, finnes beskrevet i skrifter publisert av terrororganisasjonens ledelse, skrifter som har blitt analysert i bøker som The Looming Tower – Al-Qaida and the Road to 9/11 av Lawrence Wright. En bok som trygt kan anbefales for dem som finner det meningsfullt å tilegne seg kunnskaper om hvordan ledelsen i den aktuelle organisasjonen tenker. Al-Qaida søker å svekke, eventuelt beseire, Vesten ved å få USA og Europa til å involvere seg militært i flest mulig land, og å bruke mest mulig av sine økonomiske ressurser på sikringstiltak mot terrorisme.

Det har blitt anslått at sannsynligheten for at en innbygger i USA skal bli rammet av terror er en til tre millioner, sannsynligheten for å bli skutt av en landsmann, er beregnet til en til 20 000. Hvilken organisasjon bruker amerikanerne mest penger på å beskytte seg mot, NRA eller al-Qaida?

 

Å redde kapitalismen fra seg selv

Det kan synes som Sandemose er både defaitistisk og pessimistisk på kapitalismens vegne. Akkumulasjon (opphopning) av kapital er kapitalismens vesen, men på sikt er akkumulasjonen destruktiv for kapitalismen som økonomisk system og for stabiliteten i kapitalistiske samfunn, om ikke tiltak settes inn mot kapitalismens selvdestruktive tendenser. Som Thomas Piketty redegjør for i sin bok Capital in the Twenty-First Century, går utviklingen i kapitalistiske samfunn typisk mot at en stadig mindre del av befolkningen blir sittende igjen med en stadig større del av rikdommene i samfunnet. Dette er en utvikling som stadig vil akselerere, om ikke mottiltak treffes.

I de siste tiårene har utviklingen med skjevfordeling av jordas rikdom, akselerert, etter en periode med større økonomisk likhet. Den rikeste en prosent av verdens befolkning eier i dag rundt halvparten av alle verdier på kloden. Utviklingen går mot at prosentandelen, eller promilledelen, av dem som kan regnes som de rikeste, de som eier det meste, blir mindre, mens andelen av jordas rikdommer som de eier øker. Det fører til utarming av befolkningen og er selvfølgelig destabiliserende. Veien ut av en slik farlig situasjon, som er farlig for alle, er å demokratisere økonomien, få den inn under demokratisk kontroll og sørge for jevnlig refordeling av rikdommene.

I forrige århundre skjedde slik redistribuering via to verdenskriger og en stor økonomisk krise. Det er ikke gode måter å løse kapitalismens iboende negative tendenser på. Redistribuering er en langt bedre måte å løse utfordringene på, for å si det mildt.

 

Krisetid

Når Sandemose hevder at den nåværende krisen er en overakkumulasjonskrise, blir det for enkelt. Ja, det er en overakkumulasjonskrise, som også kan kalles en fordelingskrise. I og med at så store deler av rikdommen havner på så få, og stadig færre, hender, forsvinner mye kapital ut av det økonomiske systemet. At andelen fattige er økende, fører til en etterspørselskrise, folk har for lite penger til å opprettholde etterspørselen og dermed produksjonen. Det betyr at flere land står oppe i en etterspørselskrise. Det er også en sosial krise, i og med at stadig flere får det stadig vanskeligere med å opprettholde en levelig levestandard. Og det er en generasjonskrise, i og med at store deler av flere årskull av unge, i flere land, blir stående utenfor arbeidslivet; de får ikke tilgang til de goder samfunnet ellers kan by på. Behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk er stort; det er på tide å børste støvet av Keynes teorier og la dem komme til anvendelse nok en gang.

 

Våpen som vare

Produksjon av våpen holder hjulene i deler av industrien i gang. For dem som ikke har moralske skrupler med hvordan man skaffer seg penger, vil våpenindustrien som oftest være et sikkert kort å satse på. Er det ikke nok kriger og konflikter i verden, vil våpenprodusentenes lobbyister jobbe aktivt for å øke krigsfaren, i den hensikt å redde sin profitt.

Noen tjener store penger på våpenproduksjon, det er så. Verdier akkumuleres, men det er også noen som skal betale for våpnene. De som finansierer våpenkjøpene er ikke de samme som profiterer på salg av våpen. Stort forbruk av våpen, ved væpnede konflikter, borgerkriger og kriger mellom stater, er skadelig for noen – og tjenlig for andre.

Når stadig mer av en stats, skattebetalernes, penger går til våpenkjøp, vil sosiale ytelser, skole, infrastruktur, sykehus med mer, forfalle. Dette rammer befolkningen, det skaper problemer for individet og for samfunnet; det virker destabiliserende og kan føre til opprør og, i verste fall, til voldelig revolusjon eller borgerkrig. Hvilket alle er tjent med å unngå.

 

Fattigdom og samfunnets stabilitet

Skjevfordeling av ressurser er ikke særegent for kapitalismen. Rikdommens tendens til å hope seg opp hos et mindretall, mens flertallet blir stadig mer utarmet, finner vi også under andre produksjonsforhold enn det kapitalistiske. I antikkens slavesamfunn måtte man jevnlig sette (gjelds)slaver fri og redistribuere deler av rikdommen, av hensyn til samfunnets stabilitet. De ulike sosialistiske samfunnene var også preget av store forskjeller i reell rikdom. Det brede lag av befolkningen blir også undertrykt, utbyttet og utarmet i sosialistiske land.

Salige Karl Marx mente at samfunnsomveltninger inntreffer når produksjonsforholdenes rammer blir sprengt av produksjonsmidlenes utvikling. I årene som har gått siden hans tid har lite skjedd som kan bekrefte denne hans tese, en tese jeg har inntrykk av at Sandemose deler, men her kan jeg selvfølgelig ta feil. For egen del vurderer jeg det slik at Max Stirners tese, slik han fremsetter den i Der Einzige und sein Eigentum; undertrykte mennesker kan enten finne seg i sine elendige forhold eller gjøre opprør mot dem, har større nærhet til realitetene bak de opprør og revolusjoner som har inntruffet de siste par hundre år. Folk gjør opprør når de har fått nok.

 

Sovjetøkonomien

At den sovjetiske økonomien hadde store problemer på 1950-tallet, som Sandemose påpeker, er riktig nok, men han kunne like gjerne pekt på et hvilket som helst annet tiår. Den sovjetiske økonomien fungerte aldri godt. I den grad jeg er på linje med «amerikanske imperialister», når det gjelder analysen av bakgrunnen for Sovjetunionens fall, slik Sandemose vurderer det, eller ei, bekymrer meg lite. Jeg føler ingen affinitet i forhold til noen ideologier eller religioner, at enkelte av mine standpunkt kan komme til å samsvare med denne eller hin ideologi, finner jeg ingen grunn til å bekymre meg for mye over. Imidlertid er jeg alltid åpen for alternative måter å forstå virkeligheten på.

Sovjet hadde store problemer med å finansiere sitt militærapparat, utgiftene ble for store, når inntektene fra energisektoren, som var den største eksportartikkelen, også sviktet, som følge av en unaturlig lav oljepris, iscenesatt av regimet i USA, over tid, ble de økonomiske problemene for store. Det er nå en gang slik, både i det lille og i det store, at når utgiftene langt overstiger inntektene, så har man et problem, et økonomisk problem. En slik ubalanse mellom utgifter og inntekter er ikke bærekraftig i lengden, hverken for det enkelte individ, den enkelte familie eller den enkelte stat.

 

Markedsliberalismen er problemet – grådighet er ikke godt

Veien ut av uføret i vår tid går ikke gjennom en fortsatt avregulering av markedet. Dette av flere grunner. For det første av de grunner Piketty anfører; det avregulerte markedet fører til raskt økende forskjeller mellom folk, det er hverken økonomisk eller sosialt bærekraftig, det virker destabiliserende. For det andre av de grunner Naomi Klein anfører i sin bok This Changes Everything; den hemningsløse markedsliberalismen står i veien for nødvendige tiltak for å unngå en økologisk katastrofe.

Veien ut av uføret går heller ikke gjennom et sosialistisk samfunnssystem og en sosialistisk økonomi, ingen av de samfunn som har blitt betegnet som sosialistiske har imponert, tvert i mot. Via økonomiske, sosiale, humanistiske eller demokratiske parametere har de vist seg som tragisk forfeilede. Ikke har de ført til stabilitet i økonomien, ikke til varig økt velstand, ikke har de fremmet menneskerettigheter og, sist men ikke minst, tanken om at menneskene skal kunne nå frem til et sant demokratisk samfunn gjennom diktatur, et proletariatets diktatur, er praktisk og logisk umulig. En hver styreform er selvopprettholdende. De som sitter ved makten i et diktatur vil ut fra egeninteresse søke å opprettholde diktaturet.

Veien ut av uføret må nødvendigvis gå via en demokratisk kontroll av den kapitalistiske økonomien og en jevnlig og substansiell redistribusjon av samfunnets rikdommer.

Helsinki 2009