Joda, alle religioner og ideologier er «enestående» i det de har oppstått til ulike tider, på ulike måter og under forskjellige samfunnsforhold. Samtidig har de den enkle likheten at de omfavnes av grupper innen den samme dyrearten, mennesket. De fleste religioner (og flere politiske ideologier) kan brukes både undertrykkende og frigjørende. Ingen av dagens religioner foreligger i sin opprinnelige form, de har alle påvirket hverandre i større eller mindre grad. Deres opprinnelse er mindre interessant, for å si det mildt, enn hvordan de i dag fremstår.

Kristningen av religionene

Den religionen som i nyere tid har hatt sterkest innflytelse på andre religioner, er kristendommen. Det er ikke fordi den er mer høyverdig på den ene eller andre måten enn de andre religionene, det er fordi den har blitt fremmet av mennesker fra de land som har hatt den sterkeste våpenmakten og den mest skruppelløse tørst etter (andres) rikdom. Som kolonisatorenes religion og etikk, har kristendommen bidratt til å farge de kolonisertes religiøse og etiske forestillingsverden. Eksempelvis er intoleransen mot homofile og transpersoner i dagens India, et resultat av de britiske anglikanernes påvirkning, gjennom kolonisatorenes lovgivning og misjonering, på indisk kultur. Og den religiøse intoleransen vi i dag kan finne blant en del buddhister, eksempelvis på Sri Lanka, kan også forklares som et kulturelt lån fra kristen kultur. Men nå er det hverken hinduismen eller buddhismen som er i fokus for vår interesse her.

Betinget kjærlighet

I kristendommen finner vi tilsynelatende en vektlegging av kjærligheten som det største av alt; i vår tid vil flere retninger innen kristendommen nettopp vektlegge den siden av religionen, men å forsøke å fremstille kristendommen som en entydig kjærlighetsreligion, slik Sandemose synes å ville gjøre, skal det være vanskelig å konstruere en troverdig historie rundt for å gjøre fremstillingen troverdig. Stridene som følge av uenigheten om filioque-tesen, og splittelsen som den førte til, som Sandemose trekker inn, er nettopp ett av mange eksempler på en manglende praktisk nestekjærlighet i kirkenes historie.

De første kristne kirker skal ha vært preget av at de kristne kom fra flere samfunnslag, av at de, i motsetning til den konkurrerende Mithras-kulten, fenget blant kvinner, og at de henvendte seg også til fattige mennesker. I de påfølgende århundrene ble kristendommen de herskende elitenes religion, den levde blant folk flest kun i svært forvansket form. Europeisk høykultur og folkekultur var to ulike erfaringsverdener med bare svært begrenset felles forståelse av kristen teologi. Overklassen hadde intet ønske om å spre det glade budskap til folket, snarere tvert i mot.

Først på 1500-tallet, som en følge av striden innad i Den katolske kirken, med den påfølgende splittelsen som førte til dannelsen av de protestantiske kirkene, ble den geistlige og verdslige øvrighet opptatt av hva som foregikk i hodene til folk flest. Som et iøynefallende resultat ble dette begynnelsen på slutten for den folkelige karnevalskulturen. Da den verdslige og geistlige øvrighet først satte inn sin kamp mot folkekulturen, gikk det bare noen tiår før den var behørig undertrykt og utryddet. Befolkningen mistet sitt karneval, som kunne legge beslag på flere måneder av året, med sin omvendte moral og atferd, og fikk etter hvert skolen i stedet. Neppe like underholdende, men – kanskje nyttigere?

Men kjetterne blir de aldri kvitt

De påfølgende hundreårene, som var tiden for den egentlige kristningen av Europa, ble preget av en undertrykkelse som langt fra kan regnes som noen «formildet undertrykkelse». Denne undertrykkelsens ideologiske begrunnelse kan treffende karakteriseres som byggende «på den forherligelse av vold som karakteriserer en erobringsreligion»; folks sinn og kropper ble ikke erobret gjennom «et prinsipp (basert på) … kompromisser og samvirke», de ble erobret med vold og nådeløs undertrykkelse. Det er ingen grunn til å romantisere over kristningen av Europa. De brede lag av befolkningen ble erobret og mentalt invadert av den herskende høykulturen, men ikke alle lot seg kue.

Kjetterne var og forble en utfordring for makthaverne. Det er kjetterne innen alle kulturer som besitter den sterkeste evnen til plastisk tenkning, til å gjøre idemessige sprang ut over de absolutte begrensninger som den egne kulturen tilsynelatende setter. Det er de som er de fremste bærere av en alternativ virkelighetsforståelse, innen et hvert samfunn. Hadde ikke mennesket vært i stand til å tenke ut over dets snevre livsrammer, ville vi ikke hatt tenkning som tar opp i seg tanker om andre mulige måter å organisere samfunn på. Da ville vi ikke hatt frigjøringsteologi, da ville vi ikke hatt anarkistiske, sosialistiske eller kommunistiske ideologier.

I og med at menneskene som art er i besittelse av en evne til plastisitet i sin tenkning i forhold til sine materielle, samfunnsmessige eller idemessige rammer, er vi i stand til å sprenge disse rammene. Og den evnen har vi uavhengig av om vi lever i sosialistiske (statskapitalistiske) eller markedsliberalistiske samfunn – og uavhengig av hvilken religion eller ideologi som dominerer i landet vi bor, det gjelder også når den aktuelle religionen er islam.

Slett ikke alt sosialt samvær handler om utbytting

All tenkning «er formet i klassesamfunn», eller, ettersom alle samfunn er klassesamfunn, all tenkning er formet i samfunn, men det er ikke alt ved en religion, ved menneskelig tenkning over hodet, eller ved menneskelig samvirke, som handler om «det ene menneskets utbytting av det andre». Vi er i stand til å ha sosial omgang med hverandre uten at vi er ute etter å utbytte hverandre.

Om gud og Gud

Når jeg skriver om den kristne guden Gud, bruker jeg stor bokstav i navnet, slik man konvensjonelt skal gjøre. Når jeg skriver om en uspesifikk guddom, skriver jeg gud med liten bokstav. Å skrive om gudsforestillinger betinger ikke stillingtaken til en eller flere guders eksistens, drøftelser av teologiske spørsmål kan man ta del i uten å ta stilling til det hypotetiske spørsmålet om den ene eller andre gudens eksistens.

Sandemose blir kanskje vel ivrig når han gjør både kristendommen og kapitalismen til betingelser for vitenskap over hodet. Mener han at det ikke ble bedrevet vitenskapelig arbeid over hodet før den moderne vitenskapelige metoden tok form på 1600-tallet?

Religion er ikke til hinder for frigjøring

Når man leser det andre skriver, vil man lett kunne oppleve en og annen lakune i logikken eller sammenhengen i teksten man leser, da ligger ventelig feilen enten i hvordan teksten er formulert, eller i ens egen evne til å avstå fra å lese sine egne for-dommer inn i teksten. Jeg kan ikke se at jeg på noe sted i min tekst gjør religionen til en forutsetning for frigjøring fra den ene eller andre form for undertrykkelse. Derimot ser jeg ikke religionene, inkludert islam, som et absolutt hinder for frigjøring. En frigjøringsbevegelse kan ha fremgang uavhengig av om den henter inspirasjon fra Jesus, Karl Marx, Errico Malatesta, Muhammed eller Mahatma Gandhi. Og den kan mislykkes uavhengig av hvem den henter inspirasjon fra.

Sann og usann sosialisme?

I siste avsnitt av sin siste kommentar virker det som fristelsen for å bedrive vittig polemikk får argumentasjonen i Sandemoses innlegg til å implodere. Det er alltid fristende å overtolke det andre formulerer, men noe godt bidrag til en debatt blir det ikke. For meg blir det snodig at Sandemose ikke tar lærdom av de historiske erfaringene vi i vår tid har med ulike sosialistiske «eksperiment». Om han med mener at de som har stått bak disse ikke har vært «ordentlige» sosialister, er jeg redd han beveger seg i retning av det religiøse. Da blir det mer forståelig at han opplever en aktiv motkonjunkturpolitikk som krigsutløsende. Alternativet til en slik politikk blir å la det uregulerte markedet løpe amok og stille håpe på at sammenbruddet ikke blir alt for «ubehagelig».

Redistribusjon av eiendomsforhold for å hindre samfunns sammenbrudd, har blitt brukt i ulike kulturer i flere tusen år, de endrer ikke noe grunnleggende i forholdene, men de sikrer at samfunnet blir mer levelig og mer stabilt enn om man ikke gjør noe aktivt for å hindre et totalt økonomisk og sosialt sammenbrudd. Redistribusjon har fungert før og kan fungere igjen.

Demokratisering av kapitalismen

Klimakrisen kan ikke løses innen markedskapitalismens rammer. Helliggjørelsen av det uregulerte markedet, som er drivende bak den akselererende miljø- og klimakrisen verden i dag står overfor, og som bevirker en stadig sterkere avdemokratisering av de vestlige samfunnene, må motvirkes ved kraftige tiltak for å demokratisere kapitalismen og regulere produksjonen og markedet. Dette må nødvendigvis skje innen rammene av kapitalismen; menneskeheten har ikke tid eller råd til flere utopiske sosialistiske eksperimenter.

Se alle innleggene på Verdidebatt.no.