Tolker jeg Jørgen Sandemose rett, påpeker han i sin siste replikk det enkle poeng at om noen undertrykte bruker en religion, eller en ideologi, i et frigjøringsprosjekt, så vil individene som står for undertrykkelsen oppleve de undertryktes bruk av religion som undertrykkelse av egne privilegier. Og ja selvfølgelig; når noen mister sine privilegier, vil de nok oppfatte det som en form for undertrykkelse. En slik undertrykkelse vil helst være utjevnende når det gjelder rikdom og privilegier, og som sådan noe hinsides mitt engasjement og min rettferdighetssans. Den største tragedien ved frigjøringen fra apartheid i Sør-Afrika, der begge sider i frigjøringskampen brukte kristendommen aktivt, ligger i at undertrykkerne fikk beholde sine tilranede økonomiske og materielle privilegier, som betingelse for at de ga slipp på den formelle politiske makten, så politisk frigjøring medfører ikke nødvendigvis frigjøring fra håpløse sosiale forhold. De strukturene som kanaliserer rikdom til de rike fra apartheidtiden, er bevart. Det tegner dårlig for de fattige sørafrikanernes fremtid.

Fri tenkning

Det er mulig at elementer ved min tenkning og mine meninger, som Sandemose påpeker, kan være sammenfallende med elementer i analyser eller tanker begått av både «amerikanske imperialister» og av radikale muslimske jihadister, for ikke å glemme ulike opplysningsfilosofer, det være seg om de er naive eller ikke. For meg er noe slikt i så fall ikke ensbetydende med en tvang til å endre oppfatning. Det kan til og med hende at noe i min virkelighetsforståelse sammenfaller med en materialistisk historietenkning, naiv eller ikke, det ville i så fall heller ikke bekymre meg synderlig det heller. Sammenfall i tenkning med den ene eller annen gruppe eller filosofiske skole er ikke i seg selv et argument for at tankene er forkastelige, etter min oppfatning. Det ryktes at Ronald Reagan mente at Jorda går i bane rundt Sola, at dette sammenfaller med min egen oppfatning motiverer meg ikke til å endre synspunkt, til tross for at jeg ikke har høye tanker om Reagan og hans tenkning.

Anglikansk påvirkning i India

Når det gjelder de britiske anglikanernes påvirkning av indisk kultur og religion, hvor det androgyne opprinnelig var en vesentlig del av den religiøse kosmologien, så er det et enkelt faktum at britisk lovgivning for India, som for Storbritannia, kriminaliserte seksuelle minoriteter. Lovene ble praktisert og propagandert i India av den britiske øvrigheten, og ved det fikk lovene, og forestillingene så lå til grunn for dem, en reell innvirkning på indisk kultur. Minoritetene i landet sliter fortsatt med ettervirkningene av også denne siden ved det britiske styret. En vesentlig del av motivasjonen for lovgivningen, kom fra den kristne lære i anglikansk versjon.

Juleelefant

Karnevalet

Når det gjelder høykulturens undertrykkelse av folkekulturen på 1500-tallet, så er den tematisert og dokumentert av forfattere som Michail Bachtin og Carlo Ginzburg, i blant annet bøker som henholdsvis Rabelais og skrattets historie og Osten och maskarna. Men i den grad disse forfatterne kan karakteriseres som opplysningstenkere, holder de neppe mål for Sandemose. Selv er jeg imponert over deres forfatterskap. Middelalderens karnevalskultur var en høyst tilstedeværende realitet i Europa og ga seg følbare utslag; karnevalskulturen lar seg ikke relativiseres.

Bakhtin - ill 5

Religiøs undertrykkelse

Fra 1500-tallet og fremover var den europeiske befolkningen gjenstand for intense religiøse undertrykkelseskampanjer, som stadige religionskriger, som massakre på kristne kjettere og jøder, som inkvisisjonen, som ikke bare var uttrykk for et religiøst vanvidd fra makthavernes side, men som også var et instrument for undertrykkelse av annerledestenkende, et instrument for å disiplinere befolkningen og ensrette deres religiøse forståelse. Dette burde være såpass velkjente og veldokumenterte historiske begivenheter, at noen detaljert dokumentasjon for hendelsene ikke burde være nødvendig. Her snakker vi om allmennkunnskap. Dokumentasjonen er å finne i allmenne historieverk som tar for seg perioden, i tillegg er Carlo Ginzburg igjen aktuell, med boken Nattens ekstase. The Witchcraft Reader ved Darren Oldridge gir også aktuelle perspektiver i denne sammenhengen. At den religiøse, politiske og sosiale undertrykkelsen også handlet om materielle forhold, betyr ikke at det idemessige aspektet ikke er vesentlig for å forstå den aktuelle tiden.

I tolkningen av min påpekning av religionen som en mulig frigjørende kraft, ser Sandemose bort fra konteksten det løsrevne sitatet han presenterer inngår i. Sammenhengen burde indikere at det handler om religionenes rolle som instrument for mennesker som kjemper for frigjørelse; det handler ikke om instrumenter for frigjørelse over hodet. Også flere politiske ideologier har som kjent blitt brukt i frihetskamper. Man trenger hverken å være religiøs eller infisert av den ene eller andre ideologiske doktrinen for å ta del i et frigjøringsprosjekt.

Sosialisme

Når det gjelder min oppfatning av hva som har vært regnet som sosialistiske land de siste hundre årene, holder jeg meg til den konvensjonelle oppfatningen og ser dermed ingen grunn til vidløftige definisjoner for å avgrense sosialisme fra eksempelvis nasjonalsosialisme. At folk på den politiske høyrefløyen oppfatter nasjonalsosialismen som en ubehagelig ideologisk nabo, kan jeg godt forstå, men deres forsøk på å gjøre nasjonalsosialismen til et venstrefenomen representerer et såpass klart avvik fra den gjengse oppfatningen, at det naturlige ville være om de, eller andre som synes en slik oppfatning har noe for seg, konstruerte en god begrunnelse for sin oppfatning. Et av argumentene som deler av den amerikanske høyrefløyen bruker, for å plassere nasjonalsosialismen på venstresiden, er å påpeke at det nasjonalsosialistiske Tyskland hadde en raus sosialstat. For mange republikanere er sosiale ytelser, en beskjeden redistribusjon av rikdom, per definisjon å oppfatte som uttrykk for sosialisme.

Imidlertid baserte den tyske nasjonalsosialistiske sosialstaten seg på utplyndring av deler av befolkningen, av de som ikke ble definert som tyskere, på at den tyske regjeringen aldri gjorde opp for sin store og økende gjeld til Polen og Tsjekkoslovakia, og at den tyske hæren fungerte som en røverbande i de landene som etter hvert ble erobret. Her finner vi for øvrig et felles trekk med de andre kolonialistiske europeiske maktene, som etablerte en viss form for sosialstat for egne innbyggere ved å plyndre kolonienes rikdommer og la noe av rikdommene komme de brede lag av den egne befolkningen til gode. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at NSDAPs samarbeid med andre politiske retninger i Tyskland, avgrenset seg til partier på den politiske høyrefløyen. Dokumentasjon for hvordan den tyske nasjonalstaten fungerte, er å finne i boken Hitlers folkstat. Rån raskrig och nationell soscialism av Götz Aly.

Redistribusjon i en kapitalistisk økonomi er ikke bare mulig, det foregår allerede i dag, rett nok i gal retning, slik Thomas Piketty redegjør for i sin bok Capital in the Twenty-First Century. I Norge har også vi, med den blåblå-regjeringen, tatt skritt i gal retning, som Sandemose så riktig påpeker, med tillempingen av strukturene i samfunnet som kanaliserer rikdom i ulike retninger. Nå går enda mer av rikdommene til de allerede rikeste, i Norge som i de fleste andre land.

Kanskje er den nye sivilisasjonens vugge i Hellas

Valgresultatet ved valget i Hellas nylig, der Zyriza vant valget, kan være en start på en ny retning, med redistribusjon av rikdom, gjennom skattlegging, lovgivning og straffereaksjoner i forhold til økonomisk kriminalitet, til fordel for de brede lag av befolkningen. Ved aktiv bruk av demokratisk funderte virkemidler, vil redistribusjon i den «riktige» retningen også kunne være mulig under den kapitalistiske produksjonsformen, i vår tid som i tidligere tider, men det er behov for reformer.

Den uhemmede markedskapitalismen fører mot katastrofen, både fra sosiale, demokratiske, økonomiske og økologiske perspektiv. Det betyr at markedskapitalismen må temmes og underlegges demokratisk kontroll for å sikre levelige forhold på Jorda. En demokratisk kontrollert kapitalisme vil verden trolig kunne leve med.

Det som skjer i Hellas nå bringer håp. Muligheten er til stede for at det landet som har hatt de største sosiale og økonomiske utfordringene i den senere tid, kan være nettopp det landet hvor en ny og positiv trend starter, det vil avhenge av hvilke valg landets nye ledelse tar. Zyrizas leder viser tegn til å ha evne til plastisk tenkning og fremstår som en kjetter i Europa. Han har markert distanse til den ortodokse kirken, om det var et strategisk godt valg, vil fremtiden vise. Ved det kan han ha svekket muligheten for fortsatt støtte til sin politikk fra religiøse segment av befolkningen. Det taktiske samarbeidet med et høyreparti skulle indikere en nøktern realpolitisk sans som setter det å nå praktiske resultater foran ideologisk sekterisme. Og det er udelt positivt.

Sekterisme har vært en mer eller mindre konstant destruktiv svøpe for den politiske venstresiden og gjort mye av dens bestrebelser fånyttes. Vi får se om kapitalkreftene og deres støttespillere i den politiske eliten i Europa klarer å temme det greske frigjøringsprosjektet.

Nei da, kjetteri er ikke tilstrekkelig for å løse klimakrisen, men viljen og evnen til kritisk tenkning er en god start.

Advertisements