Høyreradikal retorikk

Å bli beskyldt for å være kulturmarxist eller snikislamist, er omtrent som å bli beskyldt for å drive med kokkelimonke. Man forstår ikke helt hva man beskyldes for, men anklagen gir en intuitiv opplevelse av at det ikke er noe positivt.

Hvilke begrep vi velger å bruke forteller mye om våre egne meninger og holdninger. Noen begrep har i så måte større signaleffekt enn andre. Blir du i en debatt beskyldt for å være en politisk korrekt, snikislamiserende kulturmarxist, da vet du at du har å gjøre med en høyreradikal motdebattant som er hjelpeløst fanget i en forvrengt virkelighetsoppfatning farget av en forrykt konspirasjonsteori med dype ideologiske røtter i Europa. (Ved dette ordvalget håper jeg klart å signalisere avstandtaken til Eurabia-teoretikerne.) Hva du selv er, vet du best selv, men du kan komme i stuss over begrepene som blir brukt om deg og over hvordan den forestillingsverdenen som de springer ut av, er skrudd sammen.

Kulturmarxist

Uttrykket ‘bolsjevisme’ er knyttet til Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og betyr «flertallsmann». Begrepet ble utmyntet som en følge av at det oppsto splittelse i SUKPs forløper, Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, i 1903. De to fraksjonene innen partiet, ble den gang kalt for henholdsvis ‘bolsjeviker’, flertallet, og ‘mensjeviker’, mindretallet.

Begrepet ‘bolsjevik’ har med andre ord et relativt spesifikt innhold. Det kan med fordel brukes om kommunister som tilhørte eller tilhører den ideologiske retningen som vi forbinder med SUKP. Det burde i regelen være mulig å klargjøre om en person regner seg som tilhenger av bolsjevismen eller ikke. Det er dermed mulig å bruke ordet på en relativt presis måte, om man ønsker det. Når man føyer til ordet ‘kultur’, og får det sammensatte ordet ‘kulturbolsjevik’, mister begrepet sitt presise innhold.

Begrepet ‘kulturbolsjevik’ ble brukt av høyreradikale aktivister i mellomkrigstiden om en del politiske motstandere som de oppfattet at sto til venstre for dem selv. Fordi ordet har et upresist innhold, vil det være vanskelig å fastslå om noen faktisk er en kulturbolsjevik. Opprinnelig ble begrepet tatt i bruk av de tyske nazistene i mellomkrigstiden. Ettersom begrepet er nært knyttet til nazismen, blir det i liten grad brukt i vår tid; begrepet ‘kulturbolsjevik’, og andre begrep og forestillinger som vi assosierer med nazismen, er det i regelen ikke formålstjenlig å anvende i dag, om man ønsker å vinne frem med ens argumentasjon. Derimot er begrepet ‘kulturmarxist’ hyppig i bruk i retorikken til mange av dagens høyreradikale. Begrepet ‘kulturmarxist’ har strengt tatt det samme meningsinnholdet og bruksområdet som ‘kulturbolsjevik’, og gir de samme konnotasjoner.

Begrepet ‘marxist’ kan brukes på en forholdsvis presis måte. Det kan brukes om personer som selv erklærer seg som tilhengere av Karl Marx’ tenkning, eller som gir til beste meninger som sammenfaller med noen av hans. I hvilken grad deres meninger faktisk er i tråd med Marx’ tenkning, vil selvfølgelig variere, er for så vidt saken uvedkommende. Det finnes et utall av tankeretninger med mer eller mindre nær tilknytning til tankerekker som han formulerte.

Karl Marx selv erklærte ved minst en anledning at han ikke var marxist, da han ble konfrontert med håpefulle marxisters utlegning av hans tanker. Om man vil være raus, kan man si at en marxist er en som selv mener at han eller hun følger Marx’ lære. I vår tid føyer som nevnt en del høyreradikale gjerne ordet ‘kultur’ til ordet ‘marxist’. Da får man begrepet ‘kulturmarxist’, hvilket er et like upresist begrep som ‘kulturbolsjevik’.

Begrepet ‘kulturmarxist’ brukes i dag av høyreradikale om politiske motstandere som de oppfatter står til venstre for dem selv. Da ordet ikke har et presist innhold, det er et polemisk og tomt begrep, et uttrykk for uklare tanker og politisk alkymi, vil det være umulig å fastslå om noen faktisk er en kulturmarxist. Og det er tilsynelatende noe av hensikten ved bruken av begrepet; blir man beskyldt for å være ‘kulturmarxist’ er det vanskelig å bekrefte eller benekte at man er det. Det blir omtrent som når noen blir beskyldt for å drive med ‘kokkelimonke’; man vet ikke hva det er, men vil likevel ikke ha det sittende på seg at man driver med det. Å benekte at man er ‘kulturmarxist’ og samtidig innrømme at man ikke har peiling på hva en kulturmarxist er, virker ikke nødvendigvis overbevisende.

Snikislamisering

De to monoteistiske religionene islam og kristendommen har begge et misjonsimperativ som en del av sin troslære. Kristne som vil spre det glade budskap, evangeliet, driver med kristen misjon. Muslimer som forsøker å utbre sin religion, kan sies å drive med muslimsk misjon eller islamisering. Begrepet ‘islamisering’ blir dermed, rett brukt, et forholdsvis presist begrep. Det vil som oftest kunne godtgjøres om en person forsøker å utbre islam eller ikke. Å jobbe for å overbevise andre om riktigheten av egne meninger, tørr være en hverdagslig aktivitet, og noe vi anerkjenner som helt legalt i et demokrati. I vår tid setter høyreradikale ofte ordet ‘snik’ foran begrepet ‘islamisering’. Er man en ‘snik’, så er man en person som forsøker å «skaffe seg fordeler ved å smiske og holde seg frempå», man er en sleiping, og man jobber helst fordekt.

Når noen blir beskyldt for å bedrive snikislamisering, er det ofte vrient å benekte eller bekrefte at man driver med dette. Det er fordi begrepet ikke har et spesifikt nok innhold. Høyreradikale bruker begrepet om all omtale av islam som ikke er klart negativt, og om meninger, forslag og tiltak som kan komme muslimer til gode, uaktet av om de tilgodesette muslimer bare er en liten del av gruppen av personer som blir tilgodesett. Dermed vil forslag om økte bidrag til trossamfunn kunne omtales som snikislamisering, og argumentasjon om billigere billettpriser på toget vil også, med bruk av litt mer konspiratorisk fantasi, kunne regnes som snikislamisering, for også muslimer reiser med tog, riktignok som oftest uten å snike. Noen ganger reiser sågar muslimer med toget for å ta seg frem til en moske.

Tanken om at det er en verdensomspennende ‘snikislamisering’ på gang, er en konspirasjonsteori som mange høyreradikale fremmer. Det er ikke bare vanlig misjonerende muslimer som beskyldes for ‘snikislamisering’, når rett skal være rett driver disse rent faktisk med åpen misjonering, med islamisering og ikke sniking, men også alle som ikke støtter opp om de høyreradikales virkelighetsoppfattelse, blir hyppig beskyldt for å bedrive ‘snikislamisering’, av å være del av en fordekt internasjonal sammensvergelse.

I mellomkrigstiden var troen på en jødisk verdenskonspirasjon utbredt i høyreradikale miljøer, og rent faktisk ikke bare i slike miljø. Man mente at det bak både kommunismen og kapitalismen lå en jødisk sammensvergelse. At enkelte jøder var militante arbeidere og kommunister, mens andre var velhavende kapitalister, tok man som et bevis på at de alle jobbet for å styrte det kapitalistiske samfunnet. Rett nok sto jødiske kommunister og jødiske kapitalister mot hverandre i mange av de sosiale, økonomiske og politiske konfliktene i samtiden, men det tok man som bevis på at konspirasjonsteorien var riktig. At det store gross av jøder, som alle andre tilhengere av ulike religiøse samfunn, verken var kommunister eller kapitalister, tok konspirasjonsteoretikerne heller ikke inn over seg.

I sum hadde tidligere tiders tro på en ‘jødisk-bolsjevikisk-kapitalistisk’ sammensvergelse, den samme funksjon i nazistiske, som i andre høyreradikale kretser, som troen på en ‘snikislamistisk’ konspirasjon har i dag. Begge konspirasjonsteoriene bygger på ufundamentert tankespinn – og er dermed vanskelig å diskutere seriøst.

Kjernen i antisemittismen og troen på snikislamisering, er at man forestiller seg at verden er inne i en skjebnekamp, der enten en jødisk eller muslimsk sammensvergelse forsøker å overta all verden. Alle som ikke slutter opp om de paranoide og rasistiske teoriene, og gjør seg klar til en voldelig sivilisasjonskamp, blir regnet som forrædere av de høyreradikale. Noe av paradokset i dette ligger i at de høyreradikale, gjennom sine voldsforherligende paranoide fantasier, utgjør en potensielt voldelig trussel mot andre borgere og mot demokratiets overlevelse. Om de får fremgang for sin undergravende virksomhet, vil de nettopp legge den sivilisasjon de hevder å forsvare, øde.

ANUS

I den senere tid har Carl I. Hagen kommet opp med en ny variasjon over begrepet ‘snikislamisering’. Han advarer nå mot ‘snikislamifisering’. Det er uklart hva hensikten med endringen av begrepet er, eller om det er noen edruelig tanke bak endringen. Det er mulig han ønsker å bringe våre tanker hen på det å ‘infisere’, å smitte eller tilføre smittestoff. Den aldrende politikeren har tidligere brukt betegnelsen ‘kreftsvulst’ om liberalistiske medlemmer av sitt eget parti, så betegnelser hentet fra legevitenskapen som del av en politisk retorikk, er ikke fremmed for ham. Det kan se ut som om han nå oppfatter islam som en sykdom. Det er også mulig han tenkte med den delen av kroppen som de åtte siste bokstavene i hans nyskapende begrep betegner. Hvem vet?

PK-folk

Å være ‘politisk korrekt’, eller PK, er å støtte de gjengse ideer og holdninger i et samfunn, og gjøre sitt beste for ikke å støte andre mennesker. Begrepet brukes av høyradikale for å gi dem selv et martyrstempel, et image av å tilhøre en undertrykt og kjempende minoritet. Det andre mener, som er på tvers av de høyreradikales egne meninger, blir stemplet som ‘PK’. Meningsmotstandere får sitt pass påskrevet, av de høyreradikale, ved beskyldninger om at de tilhører de av de høyreradikale foraktede ‘PK-folkene’. ‘PK-folk’ fremstår i disse fantasiene som et nytt folkeslag.

Pussig blir det, i vår tid, at de høyreradikale, til tross for at et høyreradikalt parti, inntil videre, sitter med regjeringsmakten i Norge i dag, fortsatt forsøker å fremstå som en forfulgt og marginalisert gruppe. I kommentarfeltene kan man hyppig lese innlegg fra høyreradikale der disse er i harnisk over folk som «misbruker» ytringsfriheten til å kritisere Fremskrittspartiet i regjering, og enda verre, skrive gjensvar til de høyreradikales skriblerier. Og Frps egne talsmenn hevder at partiets sviktende oppslutning skyldes at pressen skriver om deres politikk, det skal nær sagt foreligge en journalistisk konspirasjon mot partiet.

Journalistene skal visstnok systematisk motarbeide Frp ved både å omtale partiets politikk, intervjue partiets ledende politikere, trykke innlegg fra de samme, og tie partiet i hjel. Samtidig. Og alt sammen er skadelig for Frp og fører til lavere oppslutning blant folk flest. Og det er ille, for Frp er et parti for folk flest.

Heller ikke ‘politisk korrekt’ er et presist begrep. Man skulle tro at det å være ‘PK’ burde innebære at man tilhører en menings- eller holdningsmajoritet, men i realiteten betyr det ikke annet, i denne sammenhengen, enn at man er uenig med de høyreradikale. Og det er visst suspekt. Enn så lenge er det i det minste tillatt.

Et lite stykke Norge

Advertisements