Stilt overfor det nye kravet til faget RLE, snart KRLE, om å bruke «om lag» 50 % av tiden på kristendommen, står vi som underviser i faget overfor en umulig oppgave.

At Norge har en kristen kultur er en så selvfølgelig sannhet at vi knapt reflekterer over den lenger. Kanskje burde vi likevel gjøre nettopp det fra tid til annen – ta oss tid til å reflektere over vår egen kultur? Det er mulig å diskutere både når kristendommen kom til Norge for førte gang og når den ble allemannseie, mer eller mindre forstått av de brede lag av befolkningen. De eldste arkeologiske funn i Norge av kristne artefakter, skriver seg fra 700-tallet, det betyr selvfølgelig ikke at kristendommen ikke kan ha blitt kjent i Norge tidligere enn det. Under katolisismens 500 år var det så som så med formidlingen av trosinnholdet i kristendommen til allmuen. Og det var først et par hundre år inn i protestantismens 500 år i landet at en virkelig allmenn skole og trosopplæring fikk et visst omfang og konfirmasjonen ble obligatorisk.

Vår kristne kulturarv

Uansett! Vi lever i en kristen kultur. Det betyr at vårt språk, som alle andre kulturuttrykk, er preget av kristendommen. Vår referanseramme er kristen; våre sinn er sterkt preget av den kristne kulturen. Den enkelte innbygger av landet kan ta avstand fra kristendommen som religion, erklære seg som ateist, tilslutte seg en annen religion, stille seg avvisende til alt som har med den kristne kulturen å gjøre, men vil likevel fortsatt leve innen den kristne kulturs forståelseshorisont, eller nærmere presisert, innen den kultur som er preget av den luthersk reformerte retningen av protestantismen.

Den norske skole er en del av den kristne kulturarven. Alt som skjer i norsk skole vil være preget av den norske kristne kulturen, det gjelder for alle skolefag, ikke bare RLE. Elever som «tilhører» andre religioner og livssyn, vil også bli preget av den dominerende flertallskulturen i det landet de bor i. Det gjelder også de elever som forsøksvis blir oppdratt som muslimer, ateister, hinduer, buddhister, sikher, jøder eller annet, i Norge.

Vår kristne forståelseshorisont

Når man underviser i et av faget RLEs tema, skjer det altså innen den kristne kulturens forståelsesramme. I skrivende stund underviser undertegnede om hinduismen. Selvfølgelig blir det noe forløyet ved formidlingen, med mindre jeg klargjør for elevene at det hinduistiske religiøse forestillingsuniverset er såpass annerledes fra den kristne virkelighetsforståelsen, og at jeg, som elevene, er så rotfestet i den kristne kulturen, at min formidling, og vår forståelse, vil være preget av de inntrykk og den virkelighetsforståelsen vi har fått via denne vår egne måte å forstå verden på, når den blir sett gjennom våre kristenkulturelle briller.

Undervisningen i norsk skole om andre religioner enn den luthersk reformerte protestantismen, kan vanskelig bli annet enn kontrastiv; for å fremme læringen best mulig, og fordi lærerens og elevenes ståsted ikke gir oss annet valg, må vi hele tiden trekke paralleller til kristendommen og det kristne tankeuniverset, mens vi bruker begrep fra et språk som har sine dype røtter i en kristen kultur; noen trekk ved hinduismen blir tilsynelatende forståelige for oss, i det vi kan «oversette» dem til vårt språk og til våre kristne referanserammer, andre fenomen blir det vanskelig å få begrep om. Det betyr at undervisning om hinduismen, som all annen undervisning i faget, parallelt, og kanskje først og fremst, er undervisning om kristendom.

Kristendom uten Gud

Også innen en luthersk reformert protestantisk kultur, vil det være kulturelle forskjeller innen ulike geografiske områder og innen ulike subkulturer. I de fleste strøk av Norge er det en sekularisert form for kristendom som er fremherskende. Folk har stort sett et positivt forhold til den kristne tro i Norge, men deres kristendom synes stort sett å være mer kulturelt betinget enn religiøst fundert. De siste tallene om norsk tro forteller oss at 38 % av befolkningen har en gudstro, 38 % har det definitivt ikke, og 24 % har ikke viet trosspørsmålet så mye oppmerksomhet at de har en avklart ide om hvorvidt det finnes en gud eller ikke. I sum betyr det at 62 % av befolkningen ikke er engasjerte troende, likevel vil også disse være preget av den kristne kulturen de har vokst opp i. Dette er en kultur som er i endring, som alt annet i denne vår menneskelige verden. Vår norske kultur fremstår i dag som en kristen kultur uten tro, som stadig mer gudløs.

100 % kristen kultur

Stilt overfor det nye kravet til faget RLE, snart KRLE, om å bruke «om lag» 50 % av tiden på kristendommen, står vi som underviser i faget overfor en umulig oppgave. Vi skal innom mange tema i faget, men uansett tema, så vil kristendommen, i sin avslepne og sekulariserte form, være en selvfølgelig del av temaet. Det betyr at 100 % av undervisningen per i dag har kristendommen som en sentral del, uavhengig av hvilket tema læringen dreier seg rundt. Å forlange at vi skal halvere tiden kristendom er tema i faget, er mer utopisk enn å forlange at RLE-lærerne «om lag» halve tiden skal undervise mens de svever oppunder taket, frikoblet fra tyngdekraften. Tanken kan være underholdende, men det er en umulig øvelse. Undervisning bør helst være det muliges kunst. Godt da at regjeringen understreker at den berømmelige K-en i KRLE, ikke innebærer noen endring av fagets innhold, den er bare ment som en presisering av det pensum som allerede foreligger.

SAM_0869