Versjon 1

Den greske regjeringen og det greske folk bør ikke betale landets gjeld. Den tyske regjeringen bør innfri sin æresgjeld til Hellas. Den økonomiske verdenskrisen er et resultat av bevisst politikk.

Da Den andre verdenskrigen var slutt vendte mange krigstrøtte soldater tilbake fra slagmarken til sine hjemland, men ikke alle fikk komme hjem med det første. Mange britiske og franske soldater ble omdirigert til nye krigshandlinger for å nedkjempe opprør i kolonialiserte land. Og den nye regjeringen i USA, under president Harry S. Truman, var alt i gang med en ny krig, Den kalde krigen.

Store deler av Europa lå i ruiner, verst var det for det landet viss tidligere regjering hadde startet krigen, Tyskland. Lærdommene etter Den første verdenskrigen tilsa at man ikke burde underkaste landets befolkning så store krigserstatningskrav, at landet aldri ville komme på fote igjen. For den amerikanske regjeringen var det maktpåliggende å få gang i økonomien i Europa igjen, og å demme opp mot Sovjetunionen, mot sovjetkommunismen – og fremfor alt å ivareta sine egne økonomiske og politiske interesser.

Intet «wirtshaftwunder»

I sin strategi for å sikre økonomisk og politisk kontroll i Europa og Asia, valgte den amerikanske regjeringen ut Tyskland og Japan som de landene som skulle fungere som industrielle og økonomiske lokomotiv for hver sin verdensdel. Store summer av de amerikanske skattebetalernes penger ble investert i land i Europa og Asia, og da særlig i Tyskland og Japan. Følgelig er de to landenes «wirtschaftwunder», med den raske gjenoppbyggingen og det langvarige økonomiske oppsvinget etter krigen, ikke uttrykk for noen eksepsjonell dyktighet eller innsats fra landenes regjeringer og næringslivslederes side; det hele er et resultat av en villet politikk fra de amerikanske makthavernes side. Disse to landene ble valgt ut nettopp fordi de begge var tidligere slagne fiender, og dermed lettere å utøve politisk kontroll over. Mange av dem som hadde sittet i ledende stillinger innen politikk og næringsliv i Japan og Tyskland før og under krigen, fortsatte å utøve sin makt over land og folk. Dette var folk den amerikanske ledelsen kunne kontrollere og stole på.

Tysk æresgjeld

Som et ledd i oppbyggingen av den tyske økonomien, la USAs regjering betydelig press på europeiske regjeringer for å få dem til å slette store deler av krigsskadeerstatningen som Tyskland var pålagt å betale de landene deres militære tropper hadde påført stor skade. Et av landene som etterga tysk gjeld, var Hellas. Hellas ga det tyske folk en hjelpende hånd, etter «påtrykk» fra den amerikanske regjeringen, da Tyskland var nede i knestående. I dag er det Hellas og det greske folket som trenger et håndslag. Det ser ikke ut til at den tyske regjeringen vil innfri sin æresgjeld til Hellas, snarer tvert i mot.

Uansvarlige långivere må selv ta tapet ved ubetalt gjeld

Hellas er i dag i nærmest bunnløs gjeld. Gjelden er påført landet av et uhellig samarbeid mellom udugelige og korrupte politikere, og da ikke bare greske, og av grådige banker. Amerikanske, franske og tyske banker har gjennom de siste tiårene gitt den greske stat og det greske næringsliv store lån, lån som de samme bankene visste, eller burde ha visst, var umulige å håndtere.

I vår verden er det en utbredt tro på at gjeld alltid skal tilbakebetales. Slik bør det ikke være. Gjeld gitt på grunnlag av manglende innsikt om låntakerens situasjon, fra långivers side, eller gitt til tross for at långiver utmerket godt vet at låntaker umulig kan klare å håndtere lånene, hvilket ser ut til å være tilfelle i den aktuelle situasjonen, bør det ikke være noen selvfølgelig plikt for låntaker å tilbakebetale. Det er nettopp det som er situasjonen for Hellas, den greske befolkningen og de amerikanske, franske og tyske bankene. Bankene bør ta hovedbyrden av tapet og avskrive de greske lånene. I stedet for å bli pålagt å ta sitt ansvar, blir bankene i dag belønnet med å kunne kjøpe opp gresk eiendom til latterlig lave priser. Bankene får tilbakebetalt sine lån – og får første rett til tidenes kjøpefest av gresk eiendom.

Tysk lønnspolitikk

Lønnsnivået for de dårligst lønnede i Tyskland har gjennom de siste tiårene blitt stadig lavere. Antallet tyske arbeidstakere som, til tross for at de er i full jobb, og vel så det, ikke er i stand til å finansiere et normalt liv, er økende. Stadig flere må ha sosialhjelp ved siden av arbeidslønnen sin for i det hele tatt å kunne ha tak over hodet og å kunne spise seg mett. Denne situasjonen, der tyske arbeidstakere tjener mindre enn det som skal til for å opprettholde et minimalt konsum, har ført til at tysk næringslivs lønnsutgifter er blant de laveste i Europa. Det betyr igjen at tysk industri har et betydelig konkurransefortrinn i forhold til konkurrenter i andre europeiske land. Industri i andre EU-land har blitt nedlagt og produksjonen har blitt flyttet til Tyskland, der lønnsnivået altså til dels er under det en arbeider trenger for å opprettholde livet for seg og sine, i den grad han eller hun har råd til å ha familie. Dette, ved siden av den uforsvarlige utlånspolitikken til blant annet amerikanske, franske og tyske banker, er blant hovedårsakene til den økonomiske krisen Europa er inne i i dag.

Den økonomiske krisen handler ikke om overraskende og uforutsigelige svingninger i økonomien, slik det i teorien alltid vil være i en kapitalistisk økonomi, det handler om et resultat av villet politikk. En annen faktor bak krisen er den omfordelingspolitikken som gjør seg stadig sterkere gjeldende i verden i dag; omfordelingen av rikdom fra de brede lag av befolkningen til en liten gruppe grådige og vanvittig rike slabbedasker.

-oOo-

Anbefalt litteratur:

Graeber, David: Dept. The First 5.000 Years

Piketty, Thomas: Capital in the Twenty-First Century

Varoufakis, Yanis: The Global Minotaur