Versjon 2

Den greske regjeringen og det greske folk bør ikke betale landets gjeld. Den tyske regjeringen bør ikke glemme den tyske æresgjelden til Hellas. Den økonomiske «krisen» er et resultat av bevisst politikk som har til formål å omfordele mer rikdom fra fattige til rike.

Da Den andre verdenskrigen var slutt, vendte mange krigstrøtte soldater tilbake fra slagmarken til sine hjemland, men ikke alle fikk komme hjem med det første. Mange britiske og franske soldater ble omdirigert til nye krigshandlinger for å nedkjempe opprør i kolonialiserte land. Og den nye regjeringen i USA, under president Harry S. Truman, var alt i gang med en ny krig, Den kalde krigen.

Store deler av Europa lå i ruiner, verst var det for det landet viss tidligere regjering hadde startet krigen, Tyskland. Lærdommene etter Den første verdenskrigen tilsa at man ikke burde underkaste landets befolkning så store krigsskadeerstatningskrav, at landet aldri ville komme på fote igjen. For den amerikanske regjeringen var det maktpåliggende å få gang i økonomien i Europa igjen, og å demme opp mot Sovjetunionen, mot sovjetkommunismen – og fremfor alt å ivareta de økonomiske og politiske interessene til den herskende klasse i USA.

Intet «wirtshaftwunder»

I sin strategi for å sikre økonomisk og politisk kontroll i Europa og Asia, valgte den amerikanske regjeringen ut Tyskland og Japan som de landene som skulle fungere som industrielle og økonomiske lokomotiv for hver sin verdensdel. Store summer av de amerikanske skattebetalernes penger ble investert i land i Europa og Asia, og da særlig i Tyskland og Japan. Avkastningen av investeringene strømmet etter hvert inn til de amerikanske storkonsernenes aksjonærer. Følgelig er de to landenes «wirtschaftwunder», med den raske gjenoppbyggingen og det langvarige økonomiske oppsvinget etter krigen, ikke uttrykk for noen eksepsjonell dyktighet eller innsats fra landenes regjeringer og næringslivslederes side; det hele er et resultat av en villet politikk fra de amerikanske makthavernes side. Disse to landene ble valgt ut nettopp fordi de begge var tidligere slagne fiender, og dermed lettere å utøve politisk kontroll over. Mange av dem som hadde sittet i ledende stillinger innen politikk og næringsliv i Japan og Tyskland før og under krigen, fortsatte å utøve sin makt over land og folk. Dette var ledere den amerikanske ledelsen kunne kontrollere og stole på.

Tysk æresgjeld

Som et ledd i strategien for gjenoppbyggingen av den tyske økonomien, la USAs regjering betydelig press på europeiske regjeringer for å få dem til å slette store deler av krigsskadeerstatningen som Tyskland var pålagt å betale de landene deres militære tropper hadde påført stor skade. Et av landene som etterga tysk gjeld, var Hellas. Hellas ga det tyske folk en hjelpende hånd, etter «påtrykk» fra den amerikanske regjeringen, da Tyskland var nede i knestående. I dag er det Hellas og det greske folket som trenger et håndslag. Det ser ikke ut til at den tyske regjeringen vil innfri den tyske æresgjelden til Hellas, snarer tvert i mot.

Uansvarlige långivere må selv ta tapet ved ubetalt gjeld

Hellas har i dag en nærmest ubetalelig gjeld, en gjeld som vokser til tross for mange og store avdrag. Gjelden er påført landet av et uhellig samarbeid mellom udugelige og korrupte politikere, og da ikke bare greske, og av grådige banker. Amerikanske, franske og tyske banker har gjennom de siste tiårene gitt den greske stat og det greske næringsliv store lån, lån som de samme bankene visste, eller burde ha visst, var umulige å håndtere.

I vår verden er det en utbredt tro på at gjeld alltid skal tilbakebetales. Slik bør det ikke være. Gjeld gitt på grunnlag av manglende innsikt om låntakerens situasjon, fra långivers side, eller gitt til tross for at långiver utmerket godt vet at låntaker umulig kan klare å håndtere lånene, hvilket ser ut til å være tilfelle i den aktuelle situasjonen, bør det ikke være noen selvfølgelig plikt for låntaker å tilbakebetale lånene.

Det er nettopp det som er situasjonen for Hellas, den greske befolkningen og de amerikanske, franske og tyske bankene. Bankene bør ta hovedbyrden av tapet og avskrive de greske lånene. I stedet for å bli pålagt å ta sitt ansvar, blir bankene i dag belønnet med å kunne kjøpe opp gresk eiendom til latterlig lave priser. Bankene får tilbakebetalt sine lån – og får første rett til tidenes kjøpefest av gresk eiendom. Et annet ord for kjøpefest er også i denne sammenheng, plyndring.

Tysk lønnspolitikk

Lønnsnivået for de dårligst lønnede i Tyskland har gjennom de siste tiårene blitt stadig lavere. Antallet tyske arbeidstakere som, til tross for at de er i full jobb, og vel så det, ikke er i stand til å finansiere et normalt liv, er økende, man har fått amerikanske tilstander i arbeidslivet. Stadig flere tyskere må ha sosialhjelp ved siden av arbeidslønnen sin for i det hele tatt å kunne ha tak over hodet og å kunne spise seg mett. Denne situasjonen, der tyske arbeidstakere tjener mindre enn det som skal til for å opprettholde et minimalt konsum, har ført til at tysk næringslivs lønnsutgifter er blant de laveste i Europa. Det betyr igjen at tysk industri har et betydelig konkurransefortrinn i forhold til konkurrenter i andre europeiske land.

Industri i andre EU-land har blitt nedlagt og produksjonen har blitt flyttet til Tyskland, der lønnsnivået altså til dels er langt under det en arbeider trenger for å opprettholde livet for seg og sin familie, i den grad han eller hun har råd til å ha familie. Dette, ved siden av den uforsvarlige utlånspolitikken til blant annet amerikanske, franske og tyske banker, er blant hovedårsakene til den økonomiske krisen Europa er inne i i dag. Det som skjer er i det store og hele et ledd i en strukturert omfordeling av verdier; stadig mer kanalisere til dem som allerede er svært rike, stadig mindre kanaliseres til dem som har lite fra før.

Økonomi er politikk

At TV2, som er en høyreorientert nyhetsformidler, har gitt et heller ensidig bilde av den greske situasjonen, med en negativ fremstilling av Syrizas kamp for å redde den greske befolkningen fra følgene av EU, IMF og bankenes krav, fortsatt holder fast ved sin ensididge propaganda, er ikke overraskende, men det er egnet til bekymring av også NRK i stadig økende grad overlater arenaen til politiserende økonomer, når krisen i Europa, med hovedfokus på Hellas, skal kommenteres. Økonomer har kunnskaper om matematikk og vidløftige økonomiske teorier, virkeligheten har de fleste av dem begrensede kunnskaper om. Matematiske beregninger og økonomiske teorier er flotte og fungerer godt, helt til man blander dem med den faktisk eksisterende verden. I det man forsøker å anvende de økonomiske teoriene og de matematiske modellene på virkeligheten, bryter teoriene og modellene sammen, da kan man ikke en gang skjule teorienes politiske slagsider.

Bankene, IMF og toneangivende europeiske politikere har selvfølgelig politiske motiver bak sine krav til grekerne. Spareprogrammene, som har blitt vedtatt i Hellas, har bare hatt som motiv å velte konsekvensene av den europeiske krisen over på vanlige europeere; Hellas’ situasjon i dag er bare det mest åpenbare og groteske eksempelet på en prosess som er i gang i hele Europa. En prosess som først og fremst kanaliserer enda mer av samfunnenes rikdommer over i det rikestes hender. Syriza står i dag i fremste rekke for å slå tilbake den stadig økende utarmingen av europeere flest, og trenger vår støtte.

Den økonomiske krisen handler ikke om overraskende og uforutsigelige svingninger i økonomien, slik det i liberalistiske og marxistiske økonomiske teorier alltid vil være i en kapitalistisk økonomi, det handler om et resultat av villet politikk. En viktig faktor bak krisen er den omfordelingspolitikken som gjør seg stadig sterkere gjeldende i verden i dag; omfordelingen av rikdom fra de brede lag av befolkningen til en liten gruppe grådige og vanvittig rike slabbedasker.

Rikdom er synd

For 2000 år siden levde det en arameisk mann i Midtøsten; han var jøde, forkynner og religionsreformater. Han het Jeshua; i dag kaller vi ham ved han greske navn; Jesus. Han var opptatt av en kompromissløs kamp for å bekjempe ondskap og å fremme det gode. Han identifiserte rikdom som et entydig uttrykk for ondskap.

Rikdom skaffer en seg alltid på bekostning av andre. Å lede andre ut i et elendig liv, å tilegne seg jordas begrensede ressurser på bekostning av andres muligheter for å leve gode liv, var og er uttrykk for ondskap. Den arameiske forkynneren er klar i sin fordømmelse av rike mennesker, for dem finnes det ingen tilgivelse, ingen nåde, med mindre de gir slipp på sine rikdommer. Onde handlinger kan bare forsones med gode handlinger. Den rike kan bare gjøre bot for sine handlinger ved å kvitte seg med sine rikdommer.

Jeshua var ikke kristen; han var jøde. Likevel har han fått en viktig plass innen kristendommen. Derfor ville det ikke vært unaturlig om man i det kristne Europa lytter til hans budskap i dagens situasjon.

-oOo-

Anbefalt litteratur:

Diverse forfattere: Bibelen

Graeber, David: Dept. The First 5.000 Years

Piketty, Thomas: Capital in the Twenty-First Century

Varoufakis, Yanis: The Global Minotaur