Mil etter mil av fjellvidda lå foran meg. Fjellheimen var et mektig skue. Regnet pisket i ansiktet, vinden hadde økt i styrke, den kom i sterke kast mot meg, der jeg sto lett foroverbøyd for å holde balansen. Det var midt i juli, men fortsatt lå snøfonnene dype i søkkene på skyggesiden av små og store fjelltopper. Bekker og tjern rant over av smeltevann og regnvann. De mange myrene var mer som dammer å regne enn egentlig myr. Alt vannet gjorde terrenget tungt å gå i. Det var langt på dag, det var langt til nærmeste hytte. Enkelte vindkast tok tak i kroppen og tvang meg til å ta noen skritt hit og dit for å holde balansen. En liten stund følte jeg meg prisgitt naturen og dens luner. Alene på vidda. Intet annet menneske var å se. Det ga en egen spent følelse å være så tett på naturen. Jeg tok et siste dypt drag av den kalde fjelluften.

Så snudde jeg meg rundt, satte meg inn i bilen og kjørte videre. En times tid senere var jeg nede i dalen.

SAM_2032