Biskop Atle Sommerfeldt har i den senere tid gått ut med oppfordringer om at Norge bør prioritere å ta i mot kristne mennesker i nød. De ikke-kristne får klare seg selv eller få hjelp av andre. Tidligere har den norske regjeringen tilkjennegitt at den vil prioritere friske og arbeidsføre mennesker i nød. De syke får klare seg selv eller få hjelp av andre. Men nøden kjenner ingen religiøse eller helsemessige grenser. Det bør heller ikke medmenneskeligheten gjøre.

I Johannes evangelium (Joh 8, 48-49) leser vi at Jesus fikk følgende spørsmål av andre jøder: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» Jesus benekter at han har en ond ånd i seg, men han bryr seg ikke med å benekte påstanden om at han er en samaritan. I samme evangelium finner vi fortellingen «Jesus og den samaritanske kvinnen» (Joh 4, 7-30). Her gir Jesus seg i samtale med en samaritansk kvinne, ved det bryter han to jødiske tabuer; han snakker med en ukjent kvinne, som i tillegg er samaritaner. Som den samaritanske kvinnen sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For Jesus er det enkelt, for ham er hun et menneske.

I Lukas evangelium (Luk 17, 11-17) leser vi om en samaritan som Jesus har helbredet for spedalskhet. Han viser sin takknemlighet, og ved det erklærer Jesus ham for å være frelst. At han har en annen tro enn Jesus, at han er samaritan og ikke jøde, spiller ingen rolle for Jesus.

I fortellingen «Den barmhjertige samaritan» i Lukas evangelium (Luk 10, 30-37) fremholder Jesus en samaritan som forbilde for andre, uaktet at samaritanen tilhører «feil» tro. Samaritanen er et forbilde for oss alle fordi han hjelper et menneske i nød, uten å bry seg om vedkommendes religiøse eller kulturelle tilhørighet.

Under det babylonske fangenskapet, etter at en del av befolkningen i Palestina hadde blitt ført bort til Babylonia som fanger, mens andre fikk bli igjen i landet, utviklet det seg et religiøst og kulturelt skille mellom de bortførte og dem som ble igjen. Samaritanene som ble igjen, holdt seg til den gamle religionen, mens de som havnet i Babylon tok sterke inntrykk av babylonernes kultur og religion. Da de fangetatte ble frigitt og vendte tilbake til Palestina noen tiår senere, med sin reformerte tro, oppsto det et skille og fiendskap mellom dem og samaritanene. Fiendskapet og de gjensidige fordommene mellom de to gruppene, var mer enn 500 år gammel på Jesu tid.

Ved å fremheve samaritanere som positive eksempler, ga Jesus et sterkt signal om at det er vår menneskelighet som er det primære, ikke vår religiøse overbevisning. I tråd med denne holdningen ga Buddha et tydelig bud for 2500 år siden: «Hjelp dem som trenger hjelp!» Det er det å ha behov for hjelp som er det vesentlige, ikke hvem den som trenger hjelp er.

I kristen og muslimsk kultur, har man tradisjonelt fremhevet det religiøse fellesskapet som grunnleggende når man skal hjelpe andre. Man hjelper helst seg og sine. Kristne hjelper helst kristne, muslimer hjelper helst muslimer, det er hovedregelen, men det finnes hederlige unntak.

Biskop Atle Sommerfeldt er ikke et unntak når han oppfordrer norske myndigheter om først og fremst å hjelpe kristne flyktninger fra Syria og Irak. Det er helt riktig som biskopen påpeker, at assyriske kristne har blitt og blir forfulgt i området, men det er de som kjent ikke alene om å bli. Også sjiamuslimer, zoroastere og yazidier er blant gruppene som blir forfulgt.

Yazidiene tilhører en monoteistisk religiøs retning som i vår tid blir forfulgt i det samme området. For dem handler det selvfølgelig først og fremst om å berge livet og å skape seg et nytt og trygt liv, men også å berge en gammel religion og kultur. Derfor vil det også for dem være en fordel om flest mulig av dem fikk asyl i det samme området. Like vel som å ta 8000 kristne til Norge, kan man ta i mot det samme antallet yazidier, selv om yazidier for kristne og muslimer er å regne som hedninger.

Når man skal hjelpe mennesker i nød, spør man ikke om hvem de er eller hva de tror på, man hjelper dem.