En skoles arkitektur gir signaler om samfunnets og skolens holdninger til elevene. Følgelig bør arkitekturen være elevvennlig og tilrettelegge for godt arbeid og gode relasjoner elevene i mellom og mellom lærere og elever.

Ved sin arkitektur legger en skolebygning de fysiske rammene for det som skjer på en skole i løpet av skoledagen. Rommenes utforming, plassering i forhold til hverandre og funksjonalitet, er viktig, ikke bare for det pedagogiske arbeidet som skal skje ved en skole, men også for elevenes trivsel og fysiske og psykiske sikkerhet. Møbleringen i det enkelte rom bør være fleksibel, slik at den kan tilpasses ulike arbeidsformer, ulike hensikter. Rommene bør være lyse, romslige og gjøre det lett å holde god orden. Er rommene mørke og trange, bidrar de hverken til å fremme trivsel eller god læring. På den andre siden bør rommene ikke være overlesset med feminiserende pynt; både gutter og jenter skal trives i dem.

Om en kommune tilbyr elevene stygge, trange og uhensiktsmessige skolebygg, der lærernes arbeidsområder er klart fysisk atskilt fra de områdene elevene ferdes på, signaliserer kommunen, og skolen, at de egentlig ikke bryr seg om elevene og deres velferd. Den gjeldende læreplanen vektlegger, blant mye annet, samarbeid og tverrfaglighet. Dette tilsier at en skole trenger rom som ikke bare kan brukes til tradisjonell klasseromsundervisning, men også til samarbeidsaktiviteter. Elevene trenger fysisk plass til å kunne interagere på hensiktsmessige måter.

Både for å ivareta samarbeidende læringsformer, men også for å ivareta den enkelte elevens sikkerhet mot ubehagelige episoder fra medelevers og læreres side, må nye skoler ha en langt mer åpen og oversiktlig arkitektur enn de lagerbygningslignende skolebyggene fra 1950-, 1960- og 1970-tallet. Låste dører, knugende veggflater og lærerværelser som er plassert og utformet slik at de gjør lærerne utilgjengelig for elevene utenom timene, bør høre fortiden til.

Det er lite av det som skal skje på en skole som ikke tåler å bli observert av andre. Å se seg omgitt av godt arbeidende medmennesker, elever og lærere, virker befordrende på den enkeltes innsatslyst. Selv om man tidvis trenger tilgang til rom der man kan jobbe konsentrert i rolige omgivelser, enten alene eller i mindre grupper, så bør disse rommene på samme måte som større fellesareal, i stor grad være utstyrt med glassvegger og glassdører.

Et rom der mer tradisjonell klasseromsundervisning skal foregå, bør ha vanlige vegger mot eventuell gang og andre klasserom, men store vindusflater ut mot verden utenfor. Rom som elevkantine, læreres spiserom (om disse er atskilt fra elevenes kantiner), bibliotek, grupperom og lærernes arbeidsværelser, bør i størst mulig grad være utstyrt med glassvegger for innsyn og utsyn.

Ved enkelte av dagens skoler er lærernes arbeidsværelser gjort mest mulig utilgjengelige for elever, både arkitektur og skolereglement kan ha blitt utformet slik at de skal frata elever mulighet og lyst til å ta kontakt med lærere utenom timene. Lærerne går nærmest i dekning på sine arbeidsrom mellom undervisningsøktene. Dette bidrar til å øke muligheten for mobbing og andre negative episoder blant elevene. Hvis skolen i tillegg ikke har en fungerende inspeksjonsordning i friminuttene, vil lærernes mulighet for å oppdage uheldige episoder, være nærmest fraværende. Arkitektur kan både fremme og hemme trygghet og trivsel.

Om skolens arkitektur, reglement og lærernes holdninger, legger til rette for god og hyppig interaksjon mellom elever og lærere, vil det i mindre grad oppstå soner på skolen der lærerne ikke har oversikt over det som skjer. På alle arenaer på en skole vil det være noen som har stor innflytelse over det som skjer, og, som det heter, det er som regel en fordel at det er lærerne som utøver den reelle innflytelsen og tar ansvaret og påser at det ikke forekommer negative episoder eller mobbing på en skole.

En skole bør typisk ha et romslig bibliotek, og da ikke i første rekke med tanke på plass til bøker, men et bibliotek som er utformet slik at det gir gode arbeidsforhold for elevene, for at flere grupper med elever skal kunne jobbe samtidig uten å bli særlig forstyrret av hverandre. Vegg i vegg med biblioteket bør lærernes arbeidsværelser ligge, med enkel adkomst til biblioteket. Veggene mellom biblioteket og arbeidsværelsene til lærerne bør være laget av glass, for gjensidig innsyn og utsyn. Et smil og et nikk fra en lærer, gjennom glasset, vil kunne være nok til å gi en usikker elev den tryggheten han eller hun trenger og søker. Lærernes spiserom bør ha utsikt mot skolegården, for gjensidig innsyn og utsyn.

Mot denne arkitektoniske og medmenneskelige åpenheten kan en innvende at enkelte elever, eller grupper av elever, tidvis kan ha behov for å unndra seg de voksnes blikk, og det er reelt nok. Elever som har behov for det, vil, heldigvis, fint finne muligheter for å få tid for seg selv, men ved en godt fungerende skole, med en åpen og vennlig arkitektur, med åpne og vennlige lærere, vil ventelig et slikt behov ikke være så stort, om enn også et slikt behov bør tas på alvor. At lærere ikke ønsker eller har behov for å gjemme seg bort for elevene, mens de er på arbeidet, bør være en selvfølge. Elevene er tross alt deres arbeid.