Jesus hadde ikke sans for hyklere og løgnere, slike folk som så flisen i sin nestes øye, men ikke bjelken i sitt eget. Det kunne det være nyttig for Vebjørn Selbekk å huske på, neste gang han angriper islam og forherliger kristendommen.

I en debatt om «islam og terror» i Dagsnytt 18, tirsdag 17. november, uttalte den kristenkonservative redaktøren Vebjørn Selbekk, at alle religioner har et potensial for vold, samtidig hevdet han at dette potensialet var særlig stort og åpenbart når det gjelder islam. Han trakk frem det at islams stifter beordret massakre på «krigsforbrytere», som særlig gruoppvekkende. En utfordring for Selbekk blir da at hans Gud, etter hva som står å lese i Det gamle testamente, beordret utførelse av krigsforbrytelser, i det Guds bud til Guds utvalgte folk, igjen og igjen, var å massakrere sakesløse innbyggere, menn, kvinner og barn, i alle aldre, av de byene og tettstedene som Han ga dem ordre om å angripe (eks.: 5 Mos 20, 10-14 og 5 Mos 20, 15-18). Og i Det gamle testamente finner vi de vakre sangene Guds utvalgte folk sang under fangenskapet i Babylon, der de ga sine drømmer om å smadre hodene til de babylonske spedbarna mot steiner, fritt uttrykk. For å nevne noe.

 

Det gamle testamente som fremmedelement i Bibelen

Utfordringen med at det i Bibelen oppfordres til krigsforbrytelser, forsøkte Selbekk å hoppe bukk over under debatten, ved å påpeke at hans religion, kristendommen, har et gammelt og et nytt testament, underforstått da at Det gamle testamente, selv om det rent faktisk står i Bibelen, og det neppe ved en tilfeldig inkurie, og til tross for at mange kristne tar budskapet i Det gamle testamente svært alvorlig, så å si er et tilbakelagt stadium, opphevet av Jesu ord om å snu det andre kinnet til.

Djevelen ligger som kjent i detaljene, man må ofte lytte nøye for å få med seg alle krumspringene ulike samfunnsdebattanter utfører når de deltar i ulike debattprogram. Ved, i en bisetning, å avfeie Det gamle testamente og grusomhetene skildret der, forsøkte Selbekk å frikjenne Bibelen for voldsforherligende passasjer, fra å kunne være en inspirasjonskilde til vold. Han lot ved det tilhengerne av jødedommen stå alene igjen som forsvarere av Det gamle testamente, eller Tanach som det også kalles, og de budskap som vi kan lese ut av det. Hvilket ikke fremstår som spesielt solidarisk, religiøse slektninger i mellom.

 

Det gamle testamente som de tre store monoteistiske religionenes felles opphav

Det gamle testamente respekteres som et religiøst skrift av alle de tre store monoteistiske religionene, både jødedom, kristendom og islam. De voldelige fantasiene som kommer til uttrykk i Det gamle testamente, er for det meste religiøse og politiske fantasier, diktverk der man har diktet om en grusom fortid, kanskje som en misforstått tro på at en slik fortid på en eller annen måte skulle være nyttig for forfatternes samtid. Som et særlig foruroligende uttrykk for en destruktiv, vold i religionens navn, står dette sitatet fra 2. Mosebok 32, 27-28: «Gå frem og tilbake i leiren, fra port til port, og slå i hjel både brødre og venner og frender. Levittene gjorde som Moses sa, og den dagen falt det omkring tre tusen mann av folket.» Og årsaken til massedrapene? De formastelige hadde avveket fra den sanne lære. Volden rettes først og fremst mot ens egne, venner, brødre og andre slektninger, dem som står en nærmest, dem som er en kjærest. Og det skjer i religionens navn. Det er noe kjent ved denne fanatismen.

 

Johannes´ åpenbare voldsretorikk

Vi har alle våre interesser. En av mine interesser er å lese religiøse skrifter fra ulike religioner, hvilket jeg ikke primært gjør for å finne noe å kritisere de ulike religionene for, langt i fra. Av alle voldsforherligende skildringer, skildringer som er å finne i mange av dem, er det lite som kommer opp i mot grusomhetene som skildres i Johannes´ åpenbaring, den siste boken i Bibelen, den siste delen av Det nye testamente. Jeg siterer et tilfeldig utvalg: «Han som satt på den, fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned, og det ble gitt ham et stort sverd.» (Åp 6, 4), «De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest, og ved hjelp av jordens villdyr.» (Åp 6, 7), «De fikk ikke lov til å drepe dem, men de skulle pine dem i fem måneder. Og pinen var som når et menneske blir stukket av en skorpion. I de dager skal menneskene søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem.» (Åp 9, 5-6), «(…) å drepe tredjeparten av menneskene (…)» (på jorda) (Åp 9, 15), «(…) føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. Likene deres skal bli liggende igjen i gaten (…) de skal ikke tillate noen å begrave dem. Og de som bor på jorden skal glede og fryde seg over deres skjebne og sende hverandre gaver.» (Åp 11, 6-10), «Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok ble han kastet i ildsjøen.» (Åp 20, 14) og «Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder og driver hor, trollmenn og avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.» (Åp 21, 8).

Disse sitatene for å trekke frem et knippe av, skal vi si, relativt voldsomme uttrykk fra Det nye testamente. Det er ikke uvanlig at debattanter som vil forherlige kristendommen på andre religioners bekostning, når det gjelder fredelige budskap, som nå Selbekk, tar en slags avstand fra Det gamle testamente og voldsretorikken der, trekker frem Jesu budskap slik det fremstår i evangeliene, og forbigår voldsomhetene i Johannes´ åpenbaring i pinlig og uærlig stillhet.

 

Vold som avvik fra den sanne religion

Selbekk var raus nok under debatten til å innrømme at det ikke alltid har vært slik at de kristne har fulgt Jesu bud. Hvilket selvfølgelig er et understatement av dimensjoner. Så er det da heller ikke Jesu budskap som er det sentrale i vår kristne kultur; det sentrale budskap for protestanter er formulert av Paulus og Martin Luther.

Opp gjennom historien, og også i vår tid, er det nettopp mennesker med bakgrunn i den kristne kulturen som har begått den største andelen av grusomheter og voldshandlinger, men man glemmer så lett at krigførende fra kristne land, må oppfattes som nettopp kristne. Dermed må også deres voldshandlinger forstås på bakgrunn av deres religion, og det i hverken større eller mindre grad enn det tilsvarende for muslimer. Likt for alle.

Voldshandlinger begått i islams navn har hverken mer eller mindre med religionen å gjøre, enn voldshandlinger begått i kristendommens navn. Alle religioner bør måles og vurderes etter de samme standarder, også vår egen. Om vold begått i den ene religionens navn skal anses som sanne uttrykk for religionen, så skal vold begått i andre religioners navn også oppfattes som uttrykk for de religionenes sanne vesen.

 

Mangelfulle geografikunnskaper

Under debatten klarte Selbekk, ikke uventet, å vise at han ikke kjenner til eksistensen av land som Indonesia, verdens tredje største demokrati og det landet i verden der det bor flest muslimer. Denne ignoransen var selvfølgelig nødvendig for at retorikken hans, om at islam og barbari går hånd i hånd, skulle kunne bære. Indonesia er ingen liten detalj å hoppe bukk over, men stuntet gikk sikkert hjem hos eventuelle uvitende og fordomsfulle tilhørere. NATO-landet Tyrkia er også et land der islam dominerer, rett nok har det vært negative utviklingstrekk ved landets demokrati og menneskerettighetssituasjon de senere årene, det har landet til felles med flere vestlige land, men spesielt «barbarisk» er landet neppe, etter vestlig standard. Heller ikke Tyrkia synes å være et land Selbekk har kjennskap til.

Selbekks virkelighetsbilde viser en forvridd virkelighetsoppfatning, og er sikkert en versjon av virkeligheten som det kan være utfordrende å leve med. En kunnskapsbasert korrigering av virkelighetsoppfatningen, vil trolig kunne lette byrdene hans noe, men for all del, vi lever i et demokrati, kunnskaper er ikke noen betingelse for å kunne formulere oppsiktsvekkende påstander i det offentlige rom. Og for all del, slike påstander kan være underholdende nok, om det er underholdning man er ute etter. Som det heter: Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet ofte originalest. Skjønt særlig original er hans argumentasjon ikke.

 

Skrekkregimer som uttrykk for religioners «sanne vesen»

Blant landene som Selbekk trakk fram som negative eksempel på muslimske land, var Saudi-Arabia, som, helt riktig, har et av de verste regimene i vår tid. Rett nok ville det aldri ha eksistert om det ikke hadde vært for militær støtte og økonomisk samhandel med kristne og demokratiske land.  Om vi går noen tiår tilbake, og ser på land innen den kristne kultur, så finner vi Hitlers Tyskland, Stalins Sovjetunionen, Mussolinis Italia, Francos Spania, Pinochets Chile, for bare å nevne noen. Dette er regimer som har oppstått innen den kristne kulturen, og som dermed kan regnes som kristne kulturuttrykk.

I tillegg kan vi trekke frem alle massakrene som regimene i Storbritannia, Frankrike, Belgia, Spania, Portugal, Tyskland og andre, sto for i sine kolonier. Hvordan vil Selbekk bortforklare sammenhengen mellom disse regimene og kristendommen? For å bortforklare muligheten for en slik sammenheng vil han vel? Ettersom han velger å se bort fra disse regimene i sin virkelighetsbeskrivelse, tyder vel det enten på at han mangler basale kunnskaper om nær historie, ikke klarer å oppfatte den mulige sammenhengen mellom religionen og de barbariske regimene, eller at han er bevisst uærlig i sin argumentasjon.

 

Bjelken i øyet

På spørsmål om det ikke finnes kristne samfunn der kvinner blir undertrykket, svarte Selbekk at «det er mulig», og mente med det å vifte ondskap begått i kristendommens navn som saken uvedkommende. Hvilket ikke kan sies å være en ærlig måte å forholde seg til problemstillingen på, med mindre han altså er ignorant. Vold og drap foregår ikke på bedehusene i Norge, påpekte han, og det har han vel langt på vei rett i, men ekstrem vold og masseutryddelse skjedde jo i stor skala i de kristne landene nevnt ovenfor, men det passet ham vel neppe så godt å erindre slike enkle historiske fakta. Og har egentlig kvinner det så bra i alle kristne land i vår tid?

 

Steining og annen vold

Når det gjelder vold mot kvinner, er steining av kvinner, og menn, et fenomen som skjer i enkelte muslimske land i vår tid, men disse landene utgjør et mindretall av alle land der islam dominerer. Pussig nok (?) finner man ikke legitimeringen av straffemetoden i Koranen, man finner den i Bibelen: «Når en mann treffer en ung pike i byen, en som er jomfru og forlovet med en annen mann, og han har samleie med henne, skal dere føre dem begge til byporten og steine dem i hjel, piken fordi hun ikke ropte om hjelp enda hun var i en by, og mannen fordi han krenket en annen manns kvinne. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.» (5. Mos 22, 23-24) Rydde ut det onde ved hjelp av steining, altså.

Igjen kan Selbekk påpeke at dette står i Det gamle testamente, som av en eller annen pussig grunn er en del av den kristne Bibelen, så derfor har det lite med kristendommens hellige skrift å gjøre, det bare står skrevet der. Dessuten var Jesus klar på at steining av kvinner bare kunne utføres av dem som selv er uten synd, og da ingen er syndfrie, er ikke steining legitimt (Joh 8, 7).

 

Den syndfrie kan kaste stein på andre

Nå vet jeg ikke hvor langt Vebjørn Selbekk har kommet i sine studier av Bibelen, det synes åpenbart at han kjenner til Det gamle testamente og evangeliene. Kanskje han i sine kommende studier av Bibelen skulle hoppe over et og annet brev, og gå rett til Johannes´ åpenbaring? Når han har studert åpenbaringene, så kan han igjen uttale seg om hvilket skrift som har mest av groteske voldsskildringer og voldsvisjoner i seg, Koranen eller Bibelen. Enn så lenge har han ingen troverdighet som kritiker av islam og forsvarer av kristendommen, når det gjelder de religiøse skriftenes potensiale som inspirasjonskilder for vold. Ikke for det, både islam og kristendommen bør kritiseres, både innenfra og utenfra, både nedenfra og ovenfra; begge religionene har et kontinuerlig behov for å blir reformert, i likhet med alle andre religioner, ideologier og livssyn.

Selbekk understreket flere ganger under debatten at det store flertallet av muslimer er gode og ordentlige mennesker som ikke vil noe menneske fortred, samtidig forlangte han av dem alle at de, hver gang vold begås i islams navn, må ta avstand fra volden. Det er på sin plass for meg å understreke at det store flertallet av kristne er gode og ordentlig mennesker som ikke vil noe menneske fortred, som det store flertallet av jordas befolkning for øvrig. Jeg forlanger ikke av kristne at de skal ta avstand fra vold, hver gang den begås i kristendommens navn, det ville vært et urimelig krav. Og de ville fått det temmelig travelt.

 

-oOo-

For mitt indre øye ser jeg Vebjørn Selbekk på et sykehus i Paris. Han er der for å vise medfølelse og solidaritet med ofrene for terroren. Han kommer inn på et rom der ett av ofrene ligger, ferdig operert og reddet, men merket for livet. Kirurgen som har reddet livet hans er også til stede. Rundt sengen står offerets familie og venner. Selbekk oppfatter at samtlige i rommet, med unntak av ham selv, er muslimer. Han mønstrer dem strengt før han stiller det forløsende spørsmålet: «Er dere, som muslimer, villige til å ta avstand fra volden som har rammet Paris?»