Den utopiske drømmen om et markedsliberalistisk paradis, et utopia, kan bare holdes i live ved slagordpreget, demagogisk propaganda. Det har Civitas tåkefyrster nok en gang bevist.

Den sosialistiske planøkonomien og den kapitalistiske markedsøkonomien har flere ting til felles; begge systemene fungerer på et vis, ingen av dem fungerer godt, men det store flertallet av befolkningen i land som lever under planøkonomiske eller markedsøkonomiske regimer, har som regel til livets opphold, de overlever, som oftest. Systemene har også det til felles at de produserer økonomiske og sosiale forskjeller. Begge er systemer der de som sitter med den reelle makten, kan sørge for at en stadig større del av samfunnets rikdommer blir stilt til disposisjon for en liten mektig elite. Systemene har også det til felles at de er systemer, de er organisasjonsmetoder, det betyr at de i seg selv ikke produserer verdier. Verdier blir skapt ved bruk og bearbeiding av naturressurser; det er hardt arbeid som skal til for å skape de verdiene som gir grunnlag for økt velferd, hvordan arbeidet er organisert, er sekundært.

Civitas naive kapitalismeforståelse

Når demagogiske tilhengere av det ene eller andre systemet, sosialistisk planøkonomi eller kapitalistisk markedsøkonomi, forsvarer sine foretrukne system, «underdriver» de både svakhetene ved det system de forsvarer – og overdriver svakhetene ved det systemet de angriper, samtidig som de ignorerer det systemet som fungerer best, som er ingen av dem, men et tredje, så også med Civita, den høyrevridde tenketanken, representert ved dens leder, Kristin Clemet, eksemplifisert ved hennes artikkel «Profitører eller entreprenører», i Dagsavisen 17. desember 2015.

Liberalistiske dogmer

I sin artikkel setter Clemet frem en rekke udokumenterte påstander, en rekke dogmer som ligger til grunn for liberalkonservative virkelighetsoppfatninger. Hun påstår at «markedet, i gjennomsnitt, skaper en stol, en blyant eller en kafé med mindre ressursbruk enn offentlig sektor ville gjort». Dette påstår hun vel vitende om at dette langt fra alltid er tilfelle, for å si det mildt. Mye verdiskapning og innovasjon foregår i statseide bedrifter, i statlig finansierte institusjoner og i statlig støttede foretak. I tillegg ignorerer hun som nevnt det enkle faktum at markedet ikke produserer noe, markedet formidler de varer som blir produsert gjennom menneskelig bruk av energi, naturressurser og kunnskaper.

En markedsliberalistisk fantasi fra Disneyland

«Noe av det «geniale» med markedsøkonomien er at den ikke er et «nullsumspill»», skriver Clemet, og forklarer naivt at når to parter møtes fordi de begge har noe den andre har bruk for, så har de begge nytte av handelen, hvilket er riktig nok, men at begge alltid vinner på handelen, er bare en fantasi fra Disneyland. Om vi tenker oss en enkel maktfri relasjon, i et enkelt primitivt samfunn, i en fortidsutopi som rent faktisk aldri har eksistert, dette er bare en liberalistisk fiksjon skapt for å underbygge en politisk motivert fortelling, den liberalistiske fortellingen om markedsliberalismens fortreffelighet, så kan vi nok skape oss en søt fantasi om at handel alltid går ut på at alle involverte parter kommer ut av handelen med overskudd, at handelen var et nullsumspill en gang i steinalderen. Imidlertid er ikke verden et maktfritt markedsliberalistisk paradis; verden er ikke en utopi, verden er en realitet.

Makt gir handelsfordeler

Handelstransaksjoner foregår ofte mellom parter som har ulik makt, der den ene av partene kan diktere betingelsene for handelen, til sin egen fordel og til den andres ulempe. Handel mellom multinasjonale selskap med base i industriland og bedrifter i utviklingsland, foregår normalt på den måten at selskapene i i-land dikterer betingelsene for handelen, overfor bedriftene i u-landene. Typisk kjøpes fossile energikilder og naturressurser til underpris av de multinasjonale selskapene, mens ferdigprodukter selges tilbake til overpris.

Dette skjer ikke bare mellom i-land og u-land, det skjer også mellom ulike aktører i Europa. I løpet av de siste årene har gresk økonomi kommet i ulage på grunn av multinasjonale banker og bedrifters, mange med tysk tilhørighet, spekulasjoner med gresk næringsliv og statsfinanser. I dag sørger EU, IMF og andre gribber, for at de samme bankene og bedriftene kan plyndre det som er igjen av offentlige verdier i Hellas. Dette gjøres både for å tilfredsstille bedriftenes grådighet, men også for å gjøre et eksempel av Hellas for den øvrige europeiske befolkningen. Ruineringen av Hellas er både et økonomisk og politisk prosjekt.

Den rene markedsøkonomien er en utopi

Noe lettvint hevder Clemet på dogmatisk vis at markedsøkonomien ikke ville fungere, «hvis den ikke også søkte å generere profitt». Feilaktig «glemmer» hun å påpeke at markedsøkonomien heller ikke vil fungere om den ikke blir regulert av oppegående regjeringer og av overnasjonale organer. Om slik regulering ikke blir foretatt i tilstrekkelig dag, slik som i dagens situasjon, vil markedet etter hvert slutte å fungere, fordi det stadig vil være konsern som tilraner seg monopol på sitt område. Et marked der en aktør er enerådende innenfor en eller flere sektorer, er ikke lenger et fungerende marked.

Et økonomisk system som regulerer kapitalismen, kaller vi for blandingsøkonomi. Blandingsøkonomien er kjennetegnet av en aktiv stat. Uten en aktivt regulerende stat, intet fungerende marked. Blandingsøkonomien er også det eneste av de tre økonomiske «systemene» som i lengden er kompatibel med en reelt demokratisk styreform. I dag forvitrer demokratiet i Vesten i takt med at markedskreftene blir stadig mindre regulert.

Videre i artikkelen til Clemet, blir det påstått at en bedrift må generere overskudd for å overleve. Er det en ting den økonomiske krisen vi er inne i nå har lært oss, er at et stort underskudd ikke nødvendigvis er et problem for en bedrift, så lenge den kan tvinge en stat til å dekke underskuddet ved garantier og offensiv bruk av skattebetalernes penger.

Velstand for noen – elendighet for andre

Clemet mener at «velstandsøkningen vi har hatt i verden de siste 200-300 år, i stor grad skyldes den moderne markedsøkonomien». I realiteten er «velstandsøkningen» ikke noe hele befolkningen som har levd de siste 300 år har hatt del i, langt i fra.  Både før og nå lever et stort antall mennesker i stor elendighet for at andre skal nyte av velferdsgodene. Den britiske industrialismen vokste frem takket være billig arbeidskraft i form av slaver på plantasjene i Amerika og underbetalte arbeidere i britiske gruver og fabrikker, både slavene og arbeiderne levde elendige liv, og ikke primært som et resultat av teknologiske innovasjoner. I dag kjøper de store konsernene varer fra fabrikker som holdes i gang av slavearbeidere, barnearbeidere og frie arbeidere som får en lønn de knapt kan leve av, enn si kan brødfø en familie med. Mange blir ofret på profittens alter; liberalistene fryder seg, deres idealer om at det aldri er riktig å ofre et menneske for andre, gjelder ikke fattige mennesker.

Velstandsøkning

At en stor andel av verdens befolkning har hatt del i en velstandsøkning, har ikke bare sin bakgrunn i at dyktige arbeidere har skapt store verdier, men også i at mange stater har hatt en viss grad av bevisst fordelingspolitikk, en politikk som har gjort at en del av samfunnets verdier har gått til «folk flest». Den normale tendensen i det kapitalistiske systemet er, slik det jo så tydelig kan sees i vår tid, at stadig mer av rikdommene havner hos de aller rikeste. I motsetning til hva Clemet påstår i sin artikkel, er det ikke stater som har forsøkt å praktisere utemmet markedskapitalisme som har klart seg best, det er det de statene som har praktisert blandingsøkonomi som har gjort. Derfor går det dårlig med de mest markedskåte statene i vår tid.

Det er i utgangspunktet uproblematisk at staten kjøper tjenester fra private entreprenører, men det er problematisk at entreprenørene blir grovt overbetalt for sine tjenester. Et av problemene med vår nåværende blåblåe regjering, er at den aktivt søker å tappe det offentlige for penger ved å overføre dem, nærmest betingelsesløst, til private aktører som alt for ofte er bedre på å overprise sine varer og tjenester, enn å levere dem med kvalitet, enn si å ferdigstille arbeidet til avtalt pris.

Innovative offentlige bedrifter

Dogmatisk hevder Clemet at private selskap er mer innovative enn offentlige. Dette fremholder hun som nok en trossetning, et dogme, som hun ikke en gang forsøker å argumentere for; det bare er sånn, mener hun tydeligvis. Rent faktisk er det ikke sånn. Det eneste private aktører er flinkere til enn det offentlige, er å skape formuer for eierne. Eksempelvis er det meste av innovasjon når det gjelder datateknologi, levert av offentlige institusjoner og bedrifter, eller av institusjoner og bedrifter som har drevet forskning og utvikling etter oppdrag fra stater, oppdrag finansiert av de samme statene. Særlig aktuelt når det gjelder datateknologi er eksempelet med Apple og Microsoft, som begge har levd høyt på at de har hatt tilgang til resultat av utviklingsarbeid i offentlig regi, finansiert av den amerikanske staten. Å innrømme dette forholdet sitter langt inne for markedsideologer, derfor søker man å tilsløre realitetene.

Et eksempel på sløsing med offentlige midler

I Norge ble stort sett alt praktisk veiarbeid satt bort til private aktører for en del år siden. Veivesenet har fått i oppdrag å administrere anbud og følge opp de bedriftene som vinner anbudskonkurransene, i stedet for å utføre produktivt arbeid. Veivesenet har gått fra å være produsent til å bli et byråkrati. Det byråkratiske arbeidet Veivesenet i dag gjør, et arbeid som er helt nødvendig for å holde orden på kaoset i veisektoren, koster norske skattebetalere bortimot like mye som det praktiske veiarbeidet den statlige bedriften utførte tidligere, og med bedre kvalitet enn det de private aktørene i dag leverer. Systemet har blitt et rent pengesluk for det offentlige. Nok en seier for markedsideologene!

Markedsøkonomien er ikke løsningen, den er problemet

Det er som Civitas leder påpeker, velferdsstaten har store utfordringer i årene som kommer. Utfordringene vil ikke bli løst om man insisterer på å betale overprisede regninger fra private aktører. Det vil tappe samfunnet for store ressurser og vil kunne føre til stor misnøye mot ansvarlige regjeringer. Om disse regjeringene ikke klarer å avlede en slik misnøye, ved for eksempel å gjøre flyktninger og innvandrere til syndebukker, slik den nåværende regjeringen gjør, vil befolkningens oppslutning om de dominerende politiske partiene, kunne forvitre.

Markedsøkonomien er neppe en del av løsningen på de utfordringene verden står overfor i dag; markedsøkonomien er først og fremst en vesentlig del av årsakene til problemene.

Tømmerstokker

Anvendt energi gjennom bearbeiding av naturressurser, skaper verdier; systemer skaper ikke verdier, systemer er bare organisasjonsmetoder.