For troende markedsliberalister er markedet noe som automatisk og naturlig regulerer seg selv. Dette er en naiv tro. Markedet er underlagt mektige menneskers vilje. I Europa finner vi dem med størst innflytelse på europeisk økonomi, i Tyskland.

Uansett hvor gode forbindelser to land har, uansett hvor omfattende samarbeidet mellom dem er, land er ikke venner, land er konkurrenter. Når to land samarbeider, så gjør de det fordi makthaverne i begge landene mener at det er til det egne landets fordel.

Å bruke begrepet ‘land’ som om man omtaler en person, eller en homogen størrelse, er å skape illusjoner. Innbyggerne i et land har ikke de samme interessene. Makthaverne i et land tjener innbyggernes interesser i ulik grad. Da et hvert land har innbyggere som tilhører ulike samfunnsklasser, vil medlemmene av hver enkelt klasse ha ulike og ofte motstridende interesser å ivareta. Når vi omtaler et lands interesser, så sikter vi normalt til interessene til de mektigste gruppene i landet, til dem som kontrollerer de sterkeste økonomiske interessene. Det er dem makthaverne i land, uansett styresett og økonomisk system, først og fremst representerer. Ofte er det flytende overganger mellom næringslivslederne og den politiske eliten i et land.

President Truman – en ulykke for verden

Ved et kupp på demokratenes landsmøte i 1945, ble visepresident Henry A. Wallace utmanøvrert av krefter i partiet, som representerte interessene til mektige næringslivsinteresser, som ønsket Harry S. Truman som visepresident i stedet for Wallace. Da USAs president Franklin D. Roosevelt døde, ble Truman landets nye president. Dermed hadde verdens mektigste land fått sin, trolig, mest inkompetente lettest påvirkelige president noen sinne. Det skulle vise seg katastrofalt for verden. Resultatet ble blant annet fullskalatestingen av atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Det var første skritt mot den verdenstilstanden som senere skulle få navnet Den kalde krigen.

I årene som fulgte ble spenningen mellom de to supermaktene, USA på den ene siden og det langt svakere Sovjetunionen på den andre, stadig sterkere. Historien kjenner vi. Statskupp og krig ved stedfortredere ble verdens normaltilstand. De to landene delte verden mellom seg. Hvert land tok seg til rette i land innen sine «innflytelsessfærer» og søkte å utvide sitt innflytelsesområdet.

USAs kamp for egne interesser

Som regel omtales Den kalde krigen som USAs kamp mot kommunismen. Kampen mot kommunismen var bare en del av den amerikanske regjeringens prosjekt, og slett ikke den viktigste delen av det. Kampen handlet primært om å fremme interessene til landets største næringslivsbedrifter. Dermed var det like mye utslag av nasjonalisme i enkelte land, som reell utvikling mot et sosialistisk system, som den amerikanske regjeringen slo ned på.

Overalt hvor amerikanske økonomiske interesser ble truet, var landets regjering villig til å gå inn for å undergrave og styrte sittende regjeringer, uaktet om disse regjeringene var demokratiske eller diktaturer, uaktet om den nye regjeringen ble et demokrati eller et diktatur. I Europa førte det blant annet til at mange aktører fra regimene i Italia, Tyskland, Frankrike, Hellas og andre land, altså fascismens håndlangere, fikk fortsette i maktposisjoner etter krigen, etter forlangende fra den amerikanske regjeringen.

Det var de kristeligdemokratiske partiene i Europa som for det meste fikk amerikansk støtte etter krigen. Denne støtten var ikke bare av politisk art, men også i høyeste grad av økonomisk art. Amerikanerne sørget for at deres foretrukne støttespillere hadde mest ressurser til å drive valgkamp med. I Norge var det Arbeiderpartiet som kom til så spille rollen som de amerikanske regjeringenes fremste samarbeidspartnere, noe som førte til tette bånd på de politiske, økonomiske, militære og etterretningsmessige områdene.

Den amerikanske regjeringens tyske lokomotiv

Som et ledd i kampen for å fremme interessene til den økonomiske eliten i USA, iverksatte landets regjering Marshallplanen. Det var en storstilt aksjon for å fremme egne økonomiske interesser. For å få i gang det politiske og økonomiske samarbeidet med land i Europa og Asia, spanderte den amerikanske regjeringen raust av landets egne skattebetaleres penger for å stimulere økonomien og stabilisere regimene i disse landene.

I begge de to verdensdelene valgte den amerikanske regjeringen ut et land som de ville gjøre til verdensdelens økonomiske «lokomotiv». For å sikre egne interesser, valgte de ut land i som begge var en del av den tapende part under krigen, land som USAs regjering og næringsliv kunne ha full kontroll over; det asiatiske «lokomotivet» ble Japan, og det europeiske lokomotivet ble Tyskland. Begge landene hadde i etterkrigstiden en «eventyrlig» økonomisk vekst, men det er ingen grunn til å glemme at det var en subsidiert vekst, det var en vekst som var mulig, ikke bare takket være Marshallhjelpen, men også takket være handelsprivilegier skapt av den amerikanske regjeringen. Myten om det tyske «Wirtschaftswunder» ble dermed skapt. Den myten, som lignende myter, blir ofte tatt til inntekt for den markedsliberalistiske ideologiens antatte fortreffelighet. Dermed er også dette forsvaret av markedsliberalismen basert på en myte, noe fra de politiske ideologiske eventyrenes forenklende verden.

Arbeidere trenger ikke en lønn de kan leve av

I de senere tiårene har det tyske regimet ført en økonomisk politikk overfor sine konkurrenter i Europa, og overfor de minst privilegierte delene av egen befolkningen, som gjør at Tysklands elite av i dag fremstår som snyltere og undergravere av europeisk stabilitet og velstand. Karl Marx, og de borgerlige økonomene som han hentet informasjon og inspirasjon fra, mente at det var en grense for hvor langt ned en arbeidsgiver kan presse en arbeidstagers lønn. Denne grensen tenkte de gikk der hvor arbeideren ikke lenger kunne opprettholde livet på den lønnen han eller hun fikk. Gikk lønnen under den grensen, ville arbeideren sulte i hjel. Det de ikke forutså var fremveksten av velferdsstaten.

De tyske minimumslønnene er det ikke mulig å leve av. Derfor mottar et stadig økende antall tyske arbeidstagere offentlig støtte i tillegg til lønnen. Dette gjør at de blir låst i en utveisløs fattigdom. De overlever på de pengene de mottar, men det er også alt. Dette systemet er en enorm subsidiering av det tyske næringslivet. For land som ennå ikke har innført dette systemet, blir det håpløst å konkurrere med tysk industri.

I mange EU land blir stadig flere bedrifter, og arbeidsplasser, lagt ned eller flyttet til Tyskland, fordi man ikke har mulighet for å konkurrere med tysk lønnsnivå. Det går tilsynelatende godt i Tyskland; gjennom dette snyltesystemet kan myten om «Det store tyske under» opprettholdes. Imidlertid er det også et system som på sikt også vil undergrave tysk økonomi.

Sosial angst og uro i Europa

Stigende arbeidsledighet i en rekke europeiske land, mye på grunn av den nåværende håpløse konkurransesituasjonen med Tyskland, fører forutsigelig til en akselererende svekkelse av kjøpekraften.  En svekkelse av en kjøpekraft som tysk næringsliv er avhengig av for å få solgt sine varer. Dette kan tysk industri løse på flere måter, en av dem er å presse lønningene til eget lands arbeidere, enda lavere. Forutsigelig vil en slik utarming av befolkningen føre til misnøye, sosiale uroligheter og økende press mot statens sosialbudsjett. Da kommer det godt med for makthaverne at de kan kanalisere en del av denne misnøyen mot innvandrere og asylsøkere. Vi går mot utriveligere tider i Europa om tilstrekkelig mange av den europeiske befolkningen lar seg manipulere.

Hellas under tysk angrep

Hvor utrivelig det kan bli, under de tyske makthavernes ledelse, har særlig den greske befolkningen fått merke. Først bidro de tyske bankene til en korrupt økonomi, i Hellas som i andre land, gjennom uansvarlig långivning til det offentlige, til bedrifter og til private, så overtok den tyske regjeringen gjeldstapet til de tyske bankene, hvilket vil si at regningen ble sendt over til tyske skattebetalere, for deretter å kreve at den greske regjeringen skulle tvinge den greske befolkningen til å betale de tyske bankenes økonomiske tap, tap de tyske bankene fikk som et resultat av egen uansvarlighet og egen udugelighet. Det kom uventet på det tyske regimet at befolkningen i Hellas forsøkte å gjøre opprør. Da det ulmer i flere land, fant man det tjenlig å gjøre gjeldsbetingelsene for grekerne ekstra tunge å bære. Hermed er vi alle advart av den tyske regjeringen spesielt og av EU generelt.

Ordoliberalismen

Angela Merkel har blitt hyllet som Europas beste og viktigste politiker. Hun tilhører en politisk retning som går under navnet «ordoliberalisme». Normalt beskrives dette som en form for liberalisme som ligger mellom sosialliberalismen og nyliberalismen. Den er også kjent som den tyske «sosiale markedsøkonomien», og beskrives av noen som «liberal konservatisme». Denne ideologien har fått vesentlig betydning i Europa, i og med at den ligger som et mentalt fundament under konstruksjonen EU og EUs institusjoner.

Spekulasjon uten risiko

Den av de markedsliberalistiske ideologene hyllede «frie konkurransen på markedet», har som kjent en entydig tendens til å føre til monopoler, og monopoler setter markedsmekanismene ut av spill. Derfor har ordoliberalistene, som de fleste andre oppegående mennesker, innsett at markedet trenger en statsmakt som er såpass sterk at den kan gripe regulerende inn i markedet, og sørge for «sunne» konkurranseforhold. I tillegg skal staten sørge for et forutsigelig lovverk som regulerer betingelsene for markedsaktørene, slik at investorene trygt kan drive sin virksomhet. I vår tid har dette blitt trukket så langt at banker og andre store investorer nærmest ikke lenger trenger å ta noen risiko når de spekulerer. Staten vil uansett redde dem ut om de mislykkes i sine økonomiske disposisjoner, om de feiler, og bankene og investorselskapene er store nok.

Alt i alt tegner det jeg har skissert ovenfor, et bilde av en tysk økonomi som langt fra å være et «Wirtschaftswunder», bare er et resultat av helt vanlig maktpolitikk, av menneskers grådighet og vilje.

Spillets regler er ikke de samme for alle

I forbindelse med markedskapitalismen får vi tidvis høre at alle må følge spillets regler, at å investere på markedet, eller gi lån eller ta opp gjeld, er et spill. Det høres tilforlatelig ut; noen er bedre til å spille sjakk eller Monopol enn andre; noen vinner og noen taper, spillets regler er de samme for alle, alle har den samme sjansen til å vinne eller tape. Imidlertid fungerer spillet i det virkelige kapitalistiske systemet ikke på den måten. Det er ikke alle som til en hver tid har tilgang til spillets reelle regler, reglene endres underveis, noen bestemmer reglene og regelendringene – og reglene er ikke de samme for alle. Eksempelvis påtvinger EU og USA andre land sine landbruksprodukter, og forlanger fjerning av tollbarrierer, samtidig som de selv beskytter og subsidierer sitt landbruk. De som i dag bestemmer spillets regler, er regjeringene i USA, Tyskland og Frankrike, og, fremfor alt, de store multinasjonale konsernene som er «for store til å feile».

Investorer som feiler, må selv ta ansvar for egne tap

Det vil si; feile gjør disse konsernene stadig vekk, men når de tar risiko på markedet, trenger de ikke lenger å bære tap når investeringene, som de store lånene til Hellas, slår feil. Tapene blir overtatt av regjeringer, og dermed enkeltlands skattebetalere. Det skjedde i USA under den siste krisen, der multinasjonale selskap fikk sine tap overført til staten, og det skjedde i Europa da de spekulative lånene fra amerikanske, tyske og franske banker til Hellas viste seg å ikke være mulige å innfri. I henhold til antatt markedslogikk, så må bedrifter og konsern som ikke klarer seg i konkurransen på markedet, gå dukken, gå konkurs. Hvis de blir reddet ut hver gang de viser at de ikke har livets rett på markedet, så betyr det at markedet ikke fungerer, og vi får stagnasjon i konkurransen på markedet der stadig færre, og stadig mindre innovative, monopoler vinner frem.

Risikofri spekulasjon med gresk økonomi

Innføringen av euroen har vært en belastning for alle i «euro-sonen», med unntak av Tyskland og Frankrike, som er de to landene, viss regjeringer og sentralbanker, styrer valutaen. En stor del av Hellas’ problem i dag, er knyttet til at landet er med i euro-samarbeidet. Tidligere greske regjeringer tok opp store lån fra amerikanske, tyske og franske banker, og en rekke private spekulanter. Disse lånene var attraktive for bankene og de andre spekulantene, fordi renten på denne greske gjelden var høyere enn på eksempelvis tysk gjeld, hvilket gjorde at den antatte fortjenesten ville være høyere for utlånerne, når de lånte ut til Hellas i stedet for andre låntakere, forutsatt at låntaker, Hellas, klarte å innfri lånene. Samtidig var også risikoen for tap betydelig høyere. Denne risikoen kjente långiverne til.

Da det viste seg umulig for den greske regjeringen å betjene lånene, ble lånene, og dermed tapene, overført fra de egentlige långiverne, til Den europeiske sentralbanken, i praksis til europeiske skattebetalere. Spekulantene slapp ansvaret, eller risikoen; ansvaret, risikoen og tapet ble veltet over på skattebetalerne. Den greske regjeringen og det greske folket må si, til dem som sitter med ansvaret for lånene i dag, at lånene som ble gitt av spekulantene, og overtatt av regjeringene i Europa, har gått tapt; spekulantene og de europeiske regjeringene har påført europeiske skattebetalere store tap, pengene som ble lånt ut er tapt, de vil ikke bli tilbakebetalt. Krisepakkene Hellas har fått, og betingelsene knyttet til dem, har gjort vondt verre, de har ført til stor og økende arbeidsledighet, særlig blant unge, og store og økende sosiale problemer. Problemene og nøden vil bare øke, om grekerne fortsetter å betale på lånene som spekulantene ga.

Lånefinansiering uten tilbakebetalingsevne

Hellas har hatt et høyere forbruk enn det landet har skapt av verdier, akkurat som USA og Kina. Forbruket har vært lånefinansiert i alle tre landene. En slik økonomi kan ikke fungere i lengden, i alle fall ikke for et lite land som Hellas. I USA og Kina fungerer systemet med lånefinansiert forbruk, enn så lenge. USA og Kina kan se ut til å være «for store til å feile», mens Hellas har en passende størrelse til «å feile».

De tidligere greske regjeringene lånte penger for å opprettholde forbruks- og velstandsnivået i Hellas, for å tilfredsstille et korrupt klientellsystem, og opprettholde muligheten for de rikeste i landet til å tappe den greske økonomien for store milliardbeløp årlig, det siste i likhet med hvordan systemet fungerer i alle EU-land. Hvert år blir åtte tusen milliarder kroner unndratt beskatning i Europa. Den greske gjelden blir neglisjerbar i forhold.

Gjeld må ikke betales

Tidlig innså mennesker at gjeld bringer mye vondt med seg; derfor kom det inn forbud mot gjeldsrenter i blant annet kristendommen og islam. I vår tid er det ikke realistisk å tenke seg en økonomi uten utlån og dermed også gjeld, men det er også urealistisk å tenke seg at gjeld alltid må betales tilbake, også når utlåner har tatt en for høy risiko med sine utlån.

Utlånere fortsetter å låne ut så lenge de ikke ser noen reell risiko. Når risikoen ved utlån blir stor og synlig, og faren for at utlånerne må stå for eventuelle tap selv, vil viljen til å låne ut, i å spekulere i urealistisk høye renter, forsvinne. Systemet må være slik at de som låner ut penger selv må ta støyten når utlånene går tap, de faktiske spekulantene bør ta tapet; det er ingen selvfølge at låntaker skal trenge å betale tilbake et uhåndterbart lån.

Reelt sett har storkonsern og stater i vår tid den samme muligheten når det gjelder uhåndterlig gjeld; de kan slutte å betale. Når gjeldsbyrden for et land har blitt for stor, bør landets regjering, av hensyn til landets samtidige og fremtidige innbyggere, slutte å betale avdragene og erklære at långiverne har tapt pengene sine, og ikke velte byrdene over på de brede lag av befolkningen. Land som slutter å betale spekulasjonsgjeld, kommer langt lettere ut av en økonomisk krise, enn et land som tror på dogmene om «å følge spillets regler», regler de selv ikke har vært med på å lage, regler som lages, endres og styres av monopolkapitalistene og deres støttespillere i regjeringer i blant annet USA, Tyskland og Frankrike.

Tyske interesser styrer europeisk økonomi

Land i euro-sonen, som i hovedsak i realiteten blir styrt av den tyske regjeringen, har mistet kontrollen over egen økonomi, den er i praksis underlagt den tyske finanselitens interesser. Hellas, og andre sydeuropeiske land, bør, av hensyn til egne borgere og demokratiets fortsatte eksistens, komme seg ut av euro-samarbeidet så fort som mulig. Dette samarbeidet tjener ikke befolkningens interesser. Det er å håpe at Hellas viser vei ut av uføret Europa nå har havnet i, og gjør nye forsøk på å gjøre nye opprør mot det tyske regimet.

En trussel mot demokratiet og kapitalismen

Når storkapitalen blir ansett for å være «for store til å feile», for store til å gå konkurs, eller i det hele tatt til å ta tap på feilslåtte investeringer, har markedet sluttet å fungere, slik det etter den idealistiske liberalistiske teori skal. På sikt vil det også føre til demokratiets død. I stedet for markedskapitalisme og demokrati, vil det bli etablert et monopolkapitalistenes diktatur over økonomien og over befolkningen.

På kort sikt vil et opprør mot monopoldannelse og Tysklands regjering, ved å slutte å betale gjeld og å gå ut av euro-samarbeidet, gjøre forholdene verre for de grekerne som ikke tilhører de rikeste sjikt av befolkningen. På lang sikt er det den eneste farbare løsningen, om man vil gi befolkningen levelige kår i vår tid, og, for kommende generasjoner, redde markedskapitalismen og demokratiet. Bedrifter, uansett hvor store og mektige de er, tvinges til å ta smellen for egne feilslåtte investeringer, for egne tap, og ikke bli reddet ut av sine selvforskyldte problemer av landenes regjeringer og skattebetalere, slik de i dag nærmest rutinemessig blir i USA og Europa.

Kapitalismen styres av mektige interesser

I vår tid hyller de nykonservative og markedsliberalistene det globale markedet som det eneste mulige politiske og økonomiske systemet, et totaliserende system som alt og alle må underordne seg, alle ressurser, hver minste bit land, alle menneskelige evner og ressurser, alt på Jorda må underkaste seg markedets verdisetting og interesser, som om alt kan gis en markedsverdi, som om en vares markedsverdi ikke er underkastet monopolkapitalistenes vilje, makt og manipulering.

Om store konsern som driver dårlig ikke kommer i problemer når de feiler, og blir «selektert bort», har markedet og dets mekanismer sluttet å fungere, da har kapitalismen sluttet å fungere. Om kapitalismen slutter å fungere, så har den ingen eksistensberettigelse, da vil den på sikt slutte å eksistere. Enn så lenge kan utfordringen være å forsøke å redde kapitalismen fra seg selv, fra den ødeleggende inkompetansen og korrupsjonen som er innebygd i det systemet som monopolkapitalistene og deres politiske støttespillere kontrollerer. For enn så lenge finnes det ikke noe troverdig alternativ til kapitalismen.

SAM_0484