I deler av det høyreekstreme politiske miljøet i Norge, er Ayn Rands ekstreme egoisme, forutsigelig nok, svært populær. Å fremstille en slik egoisme som noe fornuftig, som noe som kan fungere i den virkelige verden, og ikke bare i Rands fiksjonslitteratur, krever at en konstruerer en bisarr målestokk.

Det er rart med det, mange ting her i verden fortoner seg annerledes når en velger en noe spesiell målestokk å sammenligne det med. Presidentkandidat Donald Trump er en rimelig ekstrem politiker, etter de fleste målestokker, men når en sammenligner ham med flere av de andre mulige republikanske presidentkandidatene, så fremstår han nesten som moderat. Nesten.

Ekstremisten Ayn Rand, helten for mange av dagens markedsliberalistiske ekstremister, fremstår nesten som menneskelig, når en sammenligner hennes ekstremt hensynsløse egoisme med en oppkonstruert, ekstremt selvutslettende altruisme. Nettopp en slik sammenligning er Vegard Martinsens prosjekt i artikkelen «Ayn Rand og altruismen» som Dagsavisen trykket tirsdag 9. februar, i serien «Pretensiøse og intetsigende kronikker».

Martinsen trekker frem det ene ville eksempelet på skakkjørt selvutslettelse etter det andre og setter det opp mot en velvillig og modererende tolkning av Rands ekstreme egoisme, i sine forsøk på å konstruere en verden der bare disse to ekstremene foreligger som handlingsalternativ; den ekstreme egoisme og den minst like ekstreme altruisme. Flere av hans eksempler på den destruktive altruismen virker tilforlatelige nok, om enn nennsomt valgt for å sannsynliggjøre et usannsynlig virkelighetsbilde, men han er ikke like heldig i alle sine valg av eksempel, som da han trekker frem et sitat fra Adolf Hitler.

Hitler krevde av det «ariske» tyske folk at de skulle være fullstendig selvoppofrende, og villig til å ofre seg for det tyske folk – og for rasen. Det Martinsen glemmer er at Hitler selv var et godt eksempel på nettopp det hensynsløst egoistiske mennesket som Rand hyllet. Han tvang sin egoistiske vilje på store deler av verden, med forferdelige resultat, akkurat slik heltene i Rands fiksjonsunivers gjør. Heldigvis finnes det fornuftige «mellomløsninger» mellom den fullstendig hensynsløse egoisten av Rands og Hitlers type, og en ekstremt selvutslettende altruisme, der en nærmest ivrer etter å ødelegge seg selv til beste for andre.

Mot Rands og Martinsens konstruerte posisjoner, kan en sette det vi, inspirert av filosofen Immanuel Kant, forsøksvis kan kalle den kantianske sosiale egoismen. Den første forpliktelsen den sosiale egoisten har, blir å ta vare på seg selv, å sørge for at en selv har det godt. Om en har det bra og klarer seg selv, så har det ikke bare en verdi for en selv, da trenger en ikke å ligge andre til last. Å sørge for at en ikke er en belastning for andre, er hensynsfullt. En kunne være fristet til å kalle det for en form for moderat altruisme, om nå ikke altruisme hadde vært et fyord etter Rands forståelse.

I tillegg; det er først når en selv har det bra, at en har overskudd og mulighet til å gjøre noe positivt for andre, kanskje til og med å ofre litt av sitt eget, litt av sin tid, litt av sin omsorg, på andre. Hvilket betyr at en får to store mål i livet, og det er å vise godhet og omsorg både for en selv og for andre. Vanskeligere er det ikke.

Om en lever etter en slik maksime, vil en kunne klare både å ta vare på egen velferd, på det norske velferdssamfunnet, og å ta vare på et stort antall flyktninger. Om en lever etter Rands egoistiske prinsipp, vil en kanskje heller sette egen velferd over styr ved å bygge ekstremt kostbare konsentrasjonsleirer som en vil sperre flyktningene inne i, slik Rands norske disipler i Fremskrittspartiet har foreslått, til stor begeistring for de mest ekstreme på den ekstreme høyresiden.

Både den ekstremt altruistiske posisjonen og den ekstremt egoistiske posisjonen er levemåter som er destruktive ikke bare for dem som måtte forsøke å etterleve dem, men også for dem som måtte være så uheldige å leve i samfunn med de imaginære ekstreme egoister og ekstreme altruister. Heldigvis er de fleste av oss ikke ekstremister; vi er i stand til både å ta vare på oss selv, og å vise hensyn og omsorg for andre.

Blåveis