Mennesker handler uten å reflektere for mye over om handlingene er egoistiske eller altruistiske, først når handlingene er utført, setter de seg ned og fabulerer om hva motivene bak handlingene kan ha vært.

Vegard Martinsen hadde artikkelen «Ayn Rand og altruismen» på trykk i Dagsavisen tirsdag 9. februar. Ikke uventet har artikkelen, som er et unyansert forsvar for den høyreekstreme politiske posisjonen som kommer til uttrykk i bøkene til forfatteren Ayn Rand, blitt kommentert av flere. Bøkene til Rand har i en del år inngått som den obligatoriske vekkelseslitteraturen til de sterkest troende markedsliberalistene. De har også inspirert nasjonalkonservative krefter, herunder det norske Fremskrittspartiet. Selv skrev jeg artikkelen «Ekstreme alternativ; egoisme og altruisme» som en reaksjon på Martinsens artikkel.

Dogmatisk Rand-isme

I Dagsavisen onsdag 17. februar er Vegard Martinsen på nytt hjertelig til stede i avisens spalter med en debattartikkel under tittelen «Eriksen, Rand og hensynsløshet». I sin opprinnelige artikkel ga han til beste noen usystematiske eksempler fra litteraturen og fra det virkelige liv, som han, ved å gi eksemplene en dogmatisk fortolkning, oppfatter som en underbyggelse av at Rands fantasier er en riktig beskrivelse av virkeligheten.

Friskt nok skriver Martinsen i sin nye artikkel at han «(m)ed et vell av sitater dokumenterte (…) at Ayn Rands fremstilling av altruismen er korrekt og at hennes kritikk av den er berettiget.» Her er han på nivå med det gjennomsnittlige nettroll som envist henviser til de underligste skriblerier på nettet, for å underbygge egne underlige påstander. For det første hadde han, i sin opprinnelige artikkel, ikke «et vell av sitater», han hadde noen sitater som vel bare kan ha noen overbevisningskraft for dem som allerede befinner seg i hans egen menighet. Følgelig «dokumenterte» han ingenting i sin opprinnelige artikkel. Å henvise til tidligere dokumentasjon, som ikke eksisterer, er en temmelig uoriginal hersketeknikk i en politisk debatt.

Deregulering av næringslivet er krisefremmende

I sin siste debattartikkel ramser han opp en rekke amerikanske presidenter som han gir skylden for tidligere og nåværende økonomiske kriser. Fellesnevneren disse presidentene er, i følge Martinsens forståelse, at de regulerte markedet. Reguleringene skulle, igjen etter Martinsens forståelse, være årsakene til krisene, og ikke forsøk på å løse dem. Dette er å snu virkeligheten på hodet.

Det er tre presidenter i nyere tid som har hatt sterkere innflytelse på vår tids økonomiske elendighet enn noen andre. Disse er Ronald Reagan og Bill Clinton, som begge sto for nedbygging av sosiale velferdsordninger og gjennomføring av omfattende dereguleringer av økonomien. Disse dereguleringene er den direkte årsaken til det kaoset og den destruktive monopoliseringen av makten i næringslivet som vi ser i vår tid. Monopoler, og ikke regjeringer, er det frie markedets verste fiender og undergravere. I tillegg påførte George Bush juniors mange krigseventyr, USA en ekstrem økning av utenlandsgjelden, en gjeld som har skadet amerikanske økonomi for lang tid fremover.

Svarteperspill og nihilisme

I sitt opprinnelige innlegg forsøkte Martinsen å gjøre den tyske nazismen til uttrykk for altruisme. Ved å påpeke at Adolf Hitler blir stjerneeksempelet på Ayn Rands hensynsløse og egoistiske individ, i mitt forrige innlegg, sendte jeg svarteperkortet tilbake til avsender, hvor det hører hjemme. De ekstreme markedsliberalister og de nasjonalkonservative er vår tids mest fremgangsrike høyreradikalere.

I sitt nye innlegg innfører Martinsen et nytt begrep; nihilister. Når noen påpeker uheldige følger av hensynsløse egoisters handlinger, gjemmer han seg bak nihilismebegrepet og erklærer at slike mennesker ikke er ekte egoister, de er nihilister. En slik lek med begreper er ikke umiddelbart overbevisende.

Enkel matematikk gir enkle tanker

Han kommer også snublende nært å hevde at negative utslag av egoisme ikke er uttrykk for egoisme, fordi resultatet ikke er godt. Han skriver: «Rand løser ikke opp moralbegreper; hennes standard for moralske verdier er menneskets liv: alt som virkelig gjør menneskers liv bedre er moralsk godt, alt som skader det er ondt.» Bare det som er godt er uttrykk for ekte egoisme; egoisme = godt, ikke-egoisme = ondt. En enkel ligning, men som Rousseau og Nietzsche påpekte; matematikk fungerer utmerket, helt til en blander den med virkeligheten.

Minervas ugle

Egoisme og altruisme er begge på et visst nivå tomme begreper. Om man tar fantasien i bruk, kan man fargelegge de fleste handlinger slik at de kan passe inn under begge begrepene. Sannheten er nok at mennesket hverken er egoistisk eller altruistisk av natur; mennesker handler uten å reflektere for mye over om handlingene er egoistiske eller altruistiske, først når handlingene er utført, kan de sette seg ned og fabulere om hva motivene bak handlingene kan ha vært, da kommer tiden for de fantasifulle forklaringene. Klokskapens ugle flyr som kjent først etter solnedgang, etter at handlingene er utført.

Altruistisk egoisme

Tar vi filosofen Immanuel Kant for pålydende, blir vår forpliktelse både å ta vare på oss selv, hver enkelt av oss, og sørge for at en selv har det godt. Om en har det bra og klarer seg selv, så har det ikke bare en verdi for en selv, for da trenger en ikke å ligge andre til last, det har de andre glede av. Å sørge for at en ikke er en belastning for andre, er hensynsfullt. Om man så kaller dette egoisme eller altruisme er likegyldig; det handler først og sist om fornuft.

Grådighetskultur

Vi tar vare på oss selv blant annet for å makte å ta vare på hverandre. Det er her en av vår tids største utfordringer ligger; de rikeste har blitt for grådige og finner stadig nye måter å lure til seg verdens rikdommer på, rikdommer som ut fra en hver fornuftig moral, burde komme hele menneskeheten til gode. Milliarder av mennesker lever i vår tid i den største nød på grunn av andres gjerrighet og fanatiske håndhevelse av Jante-loven. Sånn sett er det lite nytt i vår tid.

Helsinki & Stockholm 2009 005 - Kopi

Tankefeste