Samfunn der næringslivet ikke blir styrt av demokratiske regjeringer, men av noen få konsern, er ikke preget av frihet, de er preget av monopolenes diktatur. Ayn Rands tilhengere prediker frihet, men fremmer ufrihet.

I Dagsavisen for 2. mars 2016, har Vegard Martinsen nok et innspill i debatten om Ayn Rands fiksjonslitteratur, en dystopisk fiksjonslitteratur med et svært politisk tilsnitt. Disse fiksjonene har inspirert tenkningen til en rekke mennesker med tilknytning til nasjonalkonservative og utrerte markedsliberalistiske politiske miljø. Måten disse argumenterer på viser en forenklet virkelighetsoppfatning, der det bare er plass for absolutter og ekstreme motsetninger, så også med Martinsens argumentasjon.

I sin debattartikkel «Rand, egoisme og altruisme», skriver Martinsen at altruismen er «et ideal som er umulig å følge», og det har han helt rett i. I alle fall når man, som ham, karikerer altruisme og gjør det til en absolutt størrelse. Om man vektlegger altruisme og empati, som inspirerende for egne handlinger, så har man normalt ingen illusjoner om å kunne, eller ville, opptre helt og holdent selvutslettende altruistisk, ei heller at man er i stand til fullt ut å forstå det som rører seg i et annet menneske. Målet for Martinsens angrep, er en ikkeeksisterende ekstrem altruisme; han kjemper mot vindmøller. Like umulig som en absolutt egoisme, er en absolutt altruisme.

Den umulige kampen mot det umulige

Martinsen skriver altså selv at om man følger altruismen som et ideal, så følger man «et ideal som det er umulig å følge», men det virker ikke helt som han klarer å forholde seg til det han selv skriver. Fra tanken om det å forsøke å følge dette idealet, som det er umulig å følge, gjør han et umotivert sprang over til en konklusjon om at man, av den grunn, må være «umoralsk for å leve godt», om man rent faktisk følger dette idealet som det er umulig å følge. Videre springer han sømløst videre til en påstand om at «moral da blir uforenlig med et godt liv». Da han er av den oppfatning at altruisme er roten til alt som er vondt og ekkelt i verden, lander han på konklusjonen om at «(a)truismen som ideal vil derfor fremme umoralske handlinger». Hans korte resonnement henger over hodet ikke sammen, men han har helt rett i at det å «fremme umoralske handlinger» «opplagt (er) skadelig». Men bevist noe, eller sannsynliggjort noe, det har han ikke klart.

Den verdige og ydmyke fattige

Martinsen innrømmer at man kan ha «nytte av andre», særlig ved å drive handelsvirksomhet med dem. Og som den høyremannen han er, skriver han, sterkt moraliserende, at man godt kan «hjelpe dem som ufortjent er kommet i en vanskelig situasjon». Fokusordet i denne sammenhengen er begrepet ‘ufortjent’. Her knytter han tilbake til den gamle høyreforestillingen om de verdig og uverdig trengende. De verdige er de som ydmykt finner seg i sin situasjon og stilltiende håper på en smule veldedighet. Martinsen forsikrer oss, i tråd med den politiske tradisjonen han tilhører, at det ikke er mange av dem som har «kommet i en vanskelig situasjon», som ikke kan skylde seg selv. Og dermed skylder vi dem ingenting. Den fremste rettigheten i det liberalkapitalistiske samfunnet har alltid vært og er fortsatt, retten til å sulte i hjel. Det er en rettighet ingen liberalist vil ta fra deg, og da slett ikke Ayn Rand og konsorter.

På gullstol i Eventyrland

Direkte naiv blir Martinsen når han skriver at «(k)apitalismen bygger på fravær av initiering av tvang, dvs. at staten skal respektere og beskytte eiendomsretten og ikke legge hindringer i veien for produksjon og handel. Svindel, tyveri, etc. er selvsagt forbudt, og verdiskapning skjer da uten hindringer.» Her viser Martinsen han ikke bare er vel bevandret i Ayn Rands fiksjonslitteratur, men at han trolig også lar seg inspirere av Alice i Eventyrland. I den virkelige verden er institusjonalisert korrupsjon og et lovverk som er rettet inn mot å gi de rike og mektige i samfunnet massive konkurransefordeler foran resten av befolkningen, en del av dagens orden, eller uorden. Svindel og tyveri er ikke forbudt for dem som allerede sitter mer enn godt i det økonomisk. Videre skriver han at «mange helt eller delvis flykter inn i den svarte økonomien». Nåja, det er så mange slags flyktninger her i verden. Det er kanskje disse Sylvi Listhaug egentlig tenkte på da hun snakket om flyktninger som blir «båret på gullstol»?

Den svarte økonomien, med skatteparadisene som det mest iøynefallende uttrykket for denne delen av økonomien, er ikke noe de aller rikeste «flykter inn i», den er en integrert del av det systemet de har rigget og kontrollerer. Han skriver at det at «penger i dag konsentreres på færre hender er en virkning av stadig mer innskrenket frihet», og det har han helt rett i, om han tenker på friheten til den jevne borger, men om han med dette feilaktig sikter til de aller rikeste, så er det som skjer åpenbart et uttrykk for deres ubegrensete, liberalistiske frihet, en frihet som er en frihet på bekostning av andres frihet. Den er ikke bare en frihet på bekostning av andres frihet, den er en frihet betinget av andres ufrihet. Det mest iøynefallende utviklingstrekket i vår tid er økende frihet for de rikeste og økende ufrihet for de fattigste.

Korrupsjon

Denne skjeve fordelingen av frihet og rikdom mener Martinsen er «følgen av statlige reguleringer». Hvilket er feil. Om vi tar en liten titt på det fremste kapitalistiske paradiset på jord, USA, har det i dette landet skjedd en rask deregulering av næringslivet de siste tiårene. Dette har skjedd fordi korrupsjonskulturen i USA har blitt legalisert. Å kjøpe politikere, slik at de kan avregulere næringslivet, har i dagens USA blitt helt legalt og fører til en akselerering av overføring av verdier fra de fattige, fra arbeidere, fra middelklassen, fra eiere av mindre bedrifter, til de aller rikeste i landet.

«Frie samfunn er dynamiske med stor mobilitet oppover (og nedover), mens samfunn med omfattende reguleringer er statiske og rigide», skriver Martinsen. Gid det var så vel. Han definerer ikke ‘frie samfunn’, men sett på bakgrunn av hans usammenhengende argumentasjon, så er trolig et fritt samfunn i hans fantasi, et samfunn der staten har en marginal rolle, der monopoldannelser kan skje, som følge av en rigget konkurranse, helt uhemmet. Et samfunn der næringslivet blir styrt at noen få monopoler, er ikke preget av frihet, ei heller av ambisiøse oppkomlinger, de er preget av monopolistenes diktatur, der staten er redusert til en politistat som skal ivareta konsernenes interesser. Randistene preker frihet, men fremmer ufrihet.

Konsernene styrer regjeringene

Det er ikke regjeringene, og da særlig verdens viktigste regjering, USAs regjering, som styrer næringslivet, det er de multinasjonale selskapene som styrer regjeringene. Det er ikke regjeringene som bestemmer hva multinasjonale selskap skal betale i skatt, eller hva verdens rikeste skal betale i skatt, det bestemmer de selv. Selskap som Amazon, Microsoft, Apple, Facebook og lignende, avgjør selv hvor mye skatt de vil betale og til hvilke land. Facebook har fått et omdømmeproblem i forbindelse med sin sterke vilje til å tjene penger i mange land, og sterke uvilje mot å betale skatt. I 2014 betalte selskapet svimlende (ironi) 4.327 pund i selskapsskatt til Storbritannia, nå har selskapet bestemt seg for å betale noen millioner pund i skatt for 2016, til samme stat. Bill Gates har aldri vært glad i å betale skatt. Han sysselsetter en stor gruppe skatteplanleggere og advokater for å slippe å betale skatt til noe land. Han vil eksempelvis ikke bidra til å vedlikeholde USAs nedslitte infrastruktur, skoler, helsevesen og annet. Gates synes det er morsommere å gi bort penger til veldedige formål, noe som er god reklame for ham og hans virksomheter, og å bli invitert med på fester og konferanser med stor kjendisfaktor. Apple er grunnlagt på rettigheter til teknologiske løsninger som har blitt utviklet i statlige organisasjoner eller av bedrifter med statlig støtte; den rådende ideologi i USA er at ingen verdiskapning eller innovasjon foregår i offentlig regi, derfor blir rettigheter til produkter og løsninger utviklet av statlige foretak, rutinemessig overført til private selskap.

I en kommentar til Martinsen, skriver Einar Jahr i Dagsavisen 4. mars 2016, under overskriften «Frihet for hvem?», blant annet: «Mange bønder i U-land har ikke frihet til å bruke såkorn fra egen avling. Store konserner har rettighetene til såkornet. Det må bøndene kjøpe dyrt. Ingen statlig instans har bestemt dette.» Virkelighetsbeskrivelsen av de multinasjonale konsernenes herjinger med verden fattige, er korrekt, men Jahr tar feil når han hevder at det ikke er noen statlig instans som har bestemt dette, for det er det jo. Disse rettighetene har konsernene på bakgrunn av lover og regler som staters regjeringer har bestemt. Reguleringene har kommet på plass etter bestilling og press fra de aktuelle konsernene selv. De aktuelle lovene har regjeringene skrevet med påholden penn. Eller rettere; det er konsernenes jurister som har utformet lovene, regjeringsrepresentantene har stort sett måttet avfinne seg med å underskrive, med påholden penn. Det er jo alltids noe. Det er sikkert artig å føle at man får være med når avgjørelser tas.

Rikdom og anstendighet

I liberalistenes fantasi er alle suksessrike kapitalister folk som har talent, som har en sterk gründerånd, som har arbeidet hardt og som har vært ærlige og redelige i all sin ferd. I virkelighetens verden finnes det noen slike, men de utgjør et forsvinnende lite mindretall av verdens mangemillionærer og -milliardærer. Mange av verden rikeste er rike fordi de har arvet formuen sin. Det er ikke noe moralsk forkastelig i det, men det er heller ikke stort å beundre. Det å ha blitt født inn i en rike familie er neppe uttrykk for dyktighet og hardt arbeid.

En annen stor gruppe av de aller rikeste har skaffet seg sine formuer gjennom blant annet korrupsjon, svindel, tyveri, krigsprofitt og vold. Å suksessfullt håndtere slike virkemidler, krever selvfølgelig en del dyktighet, kanskje også hardt arbeid, men særlig beundringsverdig er det ikke. Det er grunner til at mange av de rikeste er moralsk avstumpede. Mange av dem som har arvet sin enorme formue, har arvet den av folk som tilhører denne siste gruppen suksessfulle forretningsfolk.

Fred C. Koch grunnla sin formue på å hjelpe Stalins Sovjetunionen med å utvikle sin oljeindustri. For dette arbeidet ble han garantert enorme inntekter. Da dette oppdraget var utført, fant han en ny oppdragsgiver i Hitlers Tyskland. De to berømmelige Koch-brødrene bruker i dag formuen de har arvet, til å kjøpe amerikanske politikere, de er ikke langt unna å eie det meste av Det republikanske partiet, slik at de kan designe de av landets lover som regulerer næringslivet, etter Koch-brødrenes egen smak og interesser.

Blant amerikanske politikere og næringslivsfolk med forbindelse til det nazistiske Tyskland, er, foruten Henry Ford, som vel er en av de mest kjente amerikanske krigsprofitørene fra den andre verdenskrigen, også Prescott Bush, far og bestefar til to av Amerikas presidenter, en av de mest prominente som tjente gode penger på å investere i det nazistiske Tyskland, frem til 1942. I likhet med Donald J. Trump, var og er George W. Bush en fiasko i næringslivet, men begge to har arvet en anselig formue, så mangel på talent har ikke vært et hinder for deres «suksess» i næringslivet. Det sies at penger ikke lukter; jeg er ikke så sikker på det.

Memento mori

Maynard Keynes var en sosialliberal økonom som Martinsen, og Rand, har lite til overs for. Da Keynes ved en anledning skulle kommentere dette at hans økonomiske system ikke var bærekraftig i det lange løp, svarte han: «I det lange løp er vi alle døde.» En ting er at kapitalisme, uansett variant av system, handler om vekst og sammenbrudd, så også en kapitalisme som regjeringer forsøker å regulere med sikte på å sikre et visst minimum av velstand for hele befolkningen, og for å hindre nettopp økonomisk sammenbrudd, med de sørgelige følger det får, en annen ting er den enkle og selvfølgelige innsikten i at vi alle skal dø.

Som dødelige blir det noe patetisk å være fanget av en ide om betydningen av eget ego og et innett ønske om å verne om det ved gjerrig å grafse til seg mest mulig av penger og verdier. Sigmund Freud hevdet at gjerrighet kom av psykiske problemer som hadde sitt opphav i det han kalte for den anale fasen, den fasen da det lille barnet eksperimenterer med å kontrollere tarmfunksjonen bevisst. Den egoistiske gjerrigknarken har et abnormt behov for å knipe igjen og holde på sine «skatter». Er man for opptatt av å hegne om sitt ego, går man glipp av det meste i her i livet.

SAM_0484