Jentene er i gjennomsnitt nøyere i sitt skolearbeid enn guttene; de sjekker utregningene sine i større grad enn det guttene gjør. Nøyaktighet tar tid. Når tiden er knapp i en prøvesituasjon, er nøyaktighet en ulempe.

I artikkelen «83 seconds» som er gjengitt i The Nation 21. mars 2016, tar Andrew Hacker, forfatteren av boken The Math Myth, blant annet for seg prestasjonene til jenter og gutter i matematikk. Tallenes tale er klare i USA; kvinner er underrepresentert i studieretninger der kunnskaper i matematikk, og tro på egne evner i faget, er vesentlig. Hacker er klar på at det egentlig ikke bare er de faktiske evnene det står på, om man kommer til å satse på en realfaglig karriere eller ikke, men også hvordan kunnskapene måles i skolen.

Studier Hacker viser til, viser at lærere gir jenter bedre karakterer enn prestasjonene skulle tilsi, i gjennomsnitt, enn gutter, når bedømmelsen skjer på en slik måte at lærerens fordommer kan spille inn på bedømmelsen. Lærere er «mykere» overfor jenter enn gutter. Dette er noe av bakgrunnen for at man i USA er så glad i avkryssingsprøver, til tross for at slike prøver i seg selv er lite læringsfremmende, som er prøver der resultatet kan antas å være objektivt, uten påvirkning av lærerens forhold til den enkelte eleven. Dette rydder opp i noen utfordringer ved vurderingssituasjonene, men det skaper nye. Det flere ulemper for jentene ved avkryssingsprøver som testmetode.

Ved avkryssingsprøvene mister jentene fordelen av positiv diskriminering, da «trynefaktoren» ikke lenger spiller inn på bedømmelsen, og det er det knapt noen grunn til å beklage seg over, verre er det at slike prøver belønner hastverk og slurv. Jentene har en klar tendens til å være nøyere i sitt arbeid enn guttene; de sjekker utregningene sine i større grad enn det guttene gjør. Guttene er mer tilbøyelige til å satse på at de fikk det rett første gang, hevder Hacker.

Da avkryssingsprøvene i regelen skal gjennomføres på tid, og da ofte på snaut beregnet tid, blir det vanskeligere for jentene enn for guttene, i snitt, å bli ferdig med hele prøven. Det viser seg at gutter i større grad enn jenter velger å gjette hva som er rett svar på de oppgavene de ikke rekker å bli ferdige med. Jentene kvier seg for å gjette, og lar i større grad feltene i de oppgavene de ikke rekker å jobbe med, stå åpne. Dermed går de glipp av «ufortjente» poeng, poeng som guttene altså i større grad får med seg. Guttene har også en tendens til å tenke på slike tester som et spill, en konkurranse, mens jentene oppfatter dem som en bedømmelse av dem selv og deres kunnskaper. Nøkkelen til suksess ved avkryssingsprøver er, foruten faktiske kunnskaper, et godt tempo, (hov)modig selvtillit og et kynisk syn på hele prøvesituasjonen, noe guttene oftere har enn jentene. Dette er ikke de eneste ulempene avkryssingstester gir for jentene.

Det viser seg at jenter i snitt presterer bedre i klasseromssituasjonen, med vanlig arbeid, enn de gjør ved prøver, trolig fordi de da kan ta den tiden de mener de trenger, og være så nøye som de liker å være. Prestasjonene til jentene under disse forholdene, viser seg i snitt å være bedre enn guttenes. Under slike forhold lønner det seg å være samvittighetsfull og sjekke utregningen en har gjort, i stedet for å satse på at den ble riktig første gang. I prøvesituasjonen, med tidspress, er det ofte en ulempe å være for nøye. Hvilket betyr at det ikke bare er hva eleven kan som er det vesentlige for gode resultater, men også hvor raskt eleven klarer å vise det den kan.

Nå er ikke standardiserte avkryssingsprøver like utbredt i Norge som i USA, men også i vårt land spiller tidsaspektet inn. Prøver blir gjerne designet slik at elevene skal «ha nok å gjøre» under prøven, tiden blir gjerne beregnet noe knapt. Hvilket altså gjør at de som bruker tid på samvittighetsfullt å dobbeltsjekke utregningene sine, lett kan komme til kort. Og det vil oftere være jenter enn gutter som blir skadelidende av dette. For å avdekke hva elevene i realiteten kan, bør man i vurderingen også legge vekt på de kunnskapene elevene viser i det daglige arbeidet i timene, og ikke bare hva de presterer under tidspress når de gjennomfører ulike prøver.

Når vi om noen år skal reise til Mars, vil vi da reise av sted med den romferja som har fått sin bane beregnet av en mann, som satser på at den første utregningen av banen er riktig, og som tar av til rett tid, eller vil vi heller satse på romferja som riktignok tar av seinere enn planlagt, men har fått sin bane beregnet av en kvinne som tar seg tid til å dobbeltsjekke utregningene, sånn for sikkerhets skyld? Kanskje vil vi i fremtiden oppleve et behov for flere kvinnelige matematikere enn det vi har i dag?