Det er ikke valget av reisemetode, forurensende eller miljøvennlig, som er den sentrale utfordringen. Utfordringen er å ta det riktige valget – og det er å bli hjemme.

En miljøvennlig politiker tar drosje hjem etter å ha deltatt i et debattprogram på NRK, og får kritikk for sin bruk av lite miljøvennlig transportmiddel. En annen miljøvennlig politiker har en vanlig bil som blir drevet av fossilt brennstoff, og får kritikk for sitt lite miljøvennlige kjøretøy. En miljøvennlig politiker tar sykkel til jobben, og blir latterliggjort for sitt «politisk korrekte» valg av fremkomstmiddel. To miljøvennlige politikere tar toget til Spania, og blir latterliggjort fordi de har brukt ferietiden sin på å reise med tog i stedet for å ta fly. En miljøvennlig politiker tar flyet til USA, og blir kritisert for ikke å ha gått på vannet hele veien over Atlanterhavet.

Vi kan oppsummere med at uansett hva politikere som tar vår tids miljøutfordringer alvorlig, velger av transportmidler, så vil de bli kritisert nord og ned for sitt valg. Dette er selvfølgelig ikke fordi deres kritikere er en gjeng uansvarlige kverulanter, tvert i mot; kritikken er i alle tilfeller helt betimelig. Feilen de ansvarsbevisste, miljøvennlige politikerne gjør, er at de reiser. Det bør de slutte med; å reise er under en hver kritikk. De bør holde seg hjemme. Og det gjelder ikke bare dem.

Aldri før har vi reist så fort, og aldri før har vi tilbrakt så mye tid på reise. All denne reisingen er hensiktsløs, uansvarlig, bortkastet og moralsk forkastelig. Både de miljøvennlige politikerne, og deres lite miljøvennlige kritikere, bør ta seg sammen og slutte med all reisingen. Det beste er selvfølgelig til en hver tid å bli hjemme.

Dessuten er en reise ikke noe annet enn en omvei hjem.

Helsinki 2009