Trumpkin

Koch, Trump og Pence

Donald J. Trump gjorde det til et poeng under nominasjonskampen i det republikanske partiet, å påpeke at de andre GOP-presidentkandidatene var kjøpt og betalt av røverbaronene Charles og David Koch. At han nå har valgt Mike Pence, som har vært en protesjé av Koch-brødrene i en årrekke, som visepresidentkandidat, er et klart uttrykk for at han har funnet tiden inne til å bygge en allianse med de andre amerikanske milliardærene som finansierer det republikanske partiet og deres toppolitikere. Så mye for den politiske og økonomiske uavhengigheten som Trump så lenge har skrytt av.

 

Da gjenstår det bare å oppfordre alle milliardærer til å stemme på Trump, han ivaretar deres interesser. Godt valg!

Trumps jernteppe

Presidentkandidat Donald J. Trump er ikke den første presidentkandidaten eller presidenten i USA som er opptatt av murer, men han har et noe annet perspektiv enn det enkelte presidenter hadde tidligere, selv om disse var like reaksjonære som ham selv.

Om USAs regjering bygger en mur mot nabolandet i sør, må de først gi følgende landområder tilbake til Mexico, landområder som har blitt urettmessig erobret av USA gjennom krig, fra Mexico: Louisiana, Florida, Texas, New Mexico, Colorado, Arizona, Utah og California.

Når denne historiske uretten er godtgjort, så kan man bygge en mur rundt det som gjenstår, eller gi restene tilbake til indianerne.

Trump: Alle for USA – USA for USA

Det har skapt sjokkbølger i Europa at den republikanske presidentkandidaten har uttalt at det ikke er noen selvfølge at USA vil komme sine allierte NATO-partnere til hjelp, om de skulle bli angrepet av Russland, eller av andre land for den sakens skyld. At man lar seg sjokkere av en slik uttalelse viser at man trenger en realitetsorientering.

Verden var etter den andre verdenskrigen preget av den kalde krigen. Den kalde krigen har vært forstått som en Vestens kamp mot kommunismen, det er imidlertid en mangelfull forståelse, det er bare en del av historien. Da den amerikanske regjeringen innledet den kalde krigen, var siktemålet primært å ivareta amerikanske næringsinteresser, mer presist; siktemålet var å ivareta interessene til de amerikanske storkonsernene. Etter den andre verdenskrigen har amerikanske regjeringer, amerikansk etterretning og landets militære styrker, undergravet regjeringer i mer enn 50 land. Påskuddet har ofte vært å skulle bekjempe kommunismen, men drivkraften har vært å slå tilbake begrensninger for amerikanske storkonserns virksomhet i landene. Listen over eksempler er lang, her bare noen: Haiti 1915-34, 1994; Iran 1953; Guatemala 1954; Indonesia 1967; Chile 1973; Afghanistan 1979-1989, 2001; Irak 2003. Innblandingen i de to sistnevnte landene skapte terrororganisasjoner som al-Qaida og IS.

Oppsummeringen av Norges bidrag til Afghanistan-krigen viser at det eneste norske styresmakter har lyktes med som en følge av norske militæres deltakelse i krigen, er å ha vist at de er en pålitelig alliert for den amerikanske regjeringen og det amerikanske næringslivet. Ikke minst har forbruket av militært materiell, innkjøpt for en stor del fra amerikansk våpenindustri, og bestillingen av, for Norge, ubrukelige jagerfly, understreket at «vi» støtter opp om USAs næringsliv, hvilket vi alltids kan håpe styrker sannsynligheten for hjelp i tilfelle krise eller krig. Å tro at vi som bor i Norge med det er garantert hjelp fra regimet i USA, vil imidlertid være naivt. For å si det med en liten vri på Clintons gamle slagord: It’s the money, stupid! Og ikke sentimental lojalitet, som styrer vår store alliertes handlinger. Men som det også heter: Det er von i hengande snøre; vi kan alltids håpe på hjelp om vi skulle trenge det.

I en tilspisset situasjon vil, under Donald J. Trump som under en hver annen amerikansk president, vil det være «USAs interesser» som vil være avgjørende for om Norge, eller andre allierte, får hjelp fra USA. I denne sammenhengen er det vesentlig å peke på at «USAs interesser» ikke handler om den amerikanske befolkningens interesser, men de amerikanske røverbaronenes økonomiske interesser, om de økonomiske interessene til folk som Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Charles og David Koch, Mitt Romney og Trump selv.

Vi kan altså håpe på at amerikansk våpenindustri vil gå inn for amerikansk støtte til Norge om vi skulle trenge det, men sikre kan vi ikke være. Det er, som det heter, bunnlinja som teller; hva vil amerikansk næringsliv være tjent med?

Den herskende klasse i USA bruker helst bare den første delen av musketerenes slagord: Alle for en! Alle for USA! Eller ganske enkelt: USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA!

Eller mer presist: Alle for de multinasjonale amerikanske konglomeratene.

Landeplager

I Bibelen kan vi lese om frosker og andre landeplager, Arnulf Øverland pekte på kristendommen som den tiende landeplagen, i vår tid har enkelte pekt på islam som den ellevte landeplagen. Kanskje er det på tide å peke på den tolvte landeplagen: kapitalismen.

I Bibelen kan vi lese om de ti landeplagene som Gud sendte over Egypt etter at Han selv hadde forherdet faraos hjerte slik at han ikke skulle sette Guds utvalgte folk fri. Gud hadde tatt den frie viljen fra farao, gjort ham til en viljeløs marionett for sine egne planer, og straffet ham deretter for at han handlet slik Gud ville at han skulle handle. Hva etikken i en slik fremgangsmåte måtte være, kan vi diskutere en annen gang, men dette tar seg ikke godt ut på Guds CV.

De ti landeplagene var blodig vann, frosker (!), mygg, klegg, kvegpest, byller, hagl, gresshopper i store svermer, stummende mørke og at det førstefødte barnet til alle egyptere skulle dø, altså massedrap som hevn over sakesløse egyptere fordi farao viljeløst fulgte Guds vilje. Den som kjenner norsk kulturhistorie godt, vet at dikterhøvdingen Arnulf Øverland lagde en oppdatert versjon av den tiende landeplagen. I hans versjon er den tiende landeplagen kristendommen: «Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år. Og det kan være nok.» Resten er, som det heter, historie.

Øverlands angrep på kristendommen førte selvfølgelig ikke til dens fall, men bidro til en moderering og humanisering av det kristne budskap, slik det i dag fremstilles fra i alle fall en del predikanters side. Som kjent har enkelte predikanter i vår tid utropt en ellevte landeplage og den plagen skal i følge dem være islam. Disse predikantene, som både finnes i religiøse og sekulære miljøer, forsøker, med bristende kunnskaper, å sette søkelys på de meste negative sidene ved islam. På et nivå er deres angrep en gjentagelse av Øverland sitt, slik han fremførte det for 85 år siden. Som ham mener de å angripe de mørke sidene ved en religion, men de klarer ikke å gjøre det uten samtidig å avdekke mørke sider ved sin egen sjel.

Noe av angrepene på islam handler om det forstokkede mørke som ligger over en del muslimers religiøse tro og virkelighetsoppfatning, og dermed kunne innholdet i «islamkritikernes» retorikk hatt en viss interesse som noe annet enn uttrykk for det mørke de islamofobe selv lever i. De kunne eksempelvis i redelighetens navn samtidig rettet søkelyset mot det tilsvarende mørket som enkelte kristne menigheter beklageligvis fortsatt befinner seg i, og ikke bare dem, dette mørket finnes også i enkelte relativt sekulære miljøer.

I Dagsavisen for 21. juli har Nils August Andresen, redaktør for Minerva, bladet for dem som har liberalkonservative bjelker i øynene, en artikkel der han tar for seg retorikken til to kvinner ved navn Hege: Ulstein, sentrumsorientert journalist i Dagsavisen og Storhaug, ytterliggående statslønnet produsent av fordommer mot islam og muslimer. Ikke uventet er hans oppgjør med Storhaug mest med for balansens skyld, det bærer da også preg av en ren pliktøvelse.

Oppgjøret med Ulstein følger forutsigelige mønstre. At hun peker på strukturelle årsaker til ekstremisme faller Andresen tungt for brystet. At det i våre vestlige samfunn finnes sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk, bestrider han ikke, men han er selvfølgelig blind for at disse forskjellene først og fremst har strukturelle årsaker. Samfunnsstrukturene sørger for at klassetilhørighet blir reprodusert. Ønsket om å sikre privilegiene for seg selv, egen gruppe og egen slekt er noe av bakgrunnen for at det politiske miljøet han tilhører ønsker å bygge ned velferdsordninger, overføre enda mer av verdiskapningen i samfunnet til dem som har mest fra før, og sørge for at forholdene for innvandrere er såpass besværlige at de vanskelig kan bli en del av den etablerte overklassen i Europa.

En ting har Andresen rett i, han skriver: «Vi står overfor komplekse problemstillinger, og komplekse årsaker til radikalisering.» Til det er å tilføye at så lenge han ikke øyner de strukturelle og borgerlig-ideologiske årsakene til at vår virkelighet er som den er, så vil han slite med å se det store bildet.

Når han som siste setning i sin artikkel skriver at vi må huske på «at det er ti av (landeplagene)», kan vi undres over om han med det vil minne oss om de plagsomme froskene egypterne slet med, eller de plagene han selv trekker frem. Det er grunn til å frykte at han ikke sikter til den tiende landeplagen Øverland trakk fram; kristendommen. Eller sagt på en annen måte; vår egen kultur og dens tilkortkommenhet; det klassesamfunnet vi lever i; eller for å si det med ett ord: kapitalismen. Men å problematisere kapitalismen har aldri vært Minervas anliggende. Troen på kapitalismens fortreffelighet er miljøet av de liberalistiske og konservative ideologers fremste trosdogme.

Ikke akkurat Minervas ugle.

«Minervas ugle flyr først i skumringen» skrev G. W. F. Hegel.

Med det mente han at vi først forstår det som skjer etter at det har skjedd. Det er først da vi meningsfullt kan analysere den virkeligheten vi lever i.

Jeg vil ikke konkurrere

Påstanden om at vi alle er konkurrenter er ikke noe annet enn politisk propaganda.

Ikke akkurat en lotus

Vannlilje i Skredderudtjern

(Også kalt: Hvit nøkkerose, vasslilje, vassrose, nøkkeblom, kjennblom, kublomme, nymfeblom og venusblom.)