Det har skapt sjokkbølger i Europa at den republikanske presidentkandidaten har uttalt at det ikke er noen selvfølge at USA vil komme sine allierte NATO-partnere til hjelp, om de skulle bli angrepet av Russland, eller av andre land for den sakens skyld. At man lar seg sjokkere av en slik uttalelse viser at man trenger en realitetsorientering.

Verden var etter den andre verdenskrigen preget av den kalde krigen. Den kalde krigen har vært forstått som en Vestens kamp mot kommunismen, det er imidlertid en mangelfull forståelse, det er bare en del av historien. Da den amerikanske regjeringen innledet den kalde krigen, var siktemålet primært å ivareta amerikanske næringsinteresser, mer presist; siktemålet var å ivareta interessene til de amerikanske storkonsernene. Etter den andre verdenskrigen har amerikanske regjeringer, amerikansk etterretning og landets militære styrker, undergravet regjeringer i mer enn 50 land. Påskuddet har ofte vært å skulle bekjempe kommunismen, men drivkraften har vært å slå tilbake begrensninger for amerikanske storkonserns virksomhet i landene. Listen over eksempler er lang, her bare noen: Haiti 1915-34, 1994; Iran 1953; Guatemala 1954; Indonesia 1967; Chile 1973; Afghanistan 1979-1989, 2001; Irak 2003. Innblandingen i de to sistnevnte landene skapte terrororganisasjoner som al-Qaida og IS.

Oppsummeringen av Norges bidrag til Afghanistan-krigen viser at det eneste norske styresmakter har lyktes med som en følge av norske militæres deltakelse i krigen, er å ha vist at de er en pålitelig alliert for den amerikanske regjeringen og det amerikanske næringslivet. Ikke minst har forbruket av militært materiell, innkjøpt for en stor del fra amerikansk våpenindustri, og bestillingen av, for Norge, ubrukelige jagerfly, understreket at «vi» støtter opp om USAs næringsliv, hvilket vi alltids kan håpe styrker sannsynligheten for hjelp i tilfelle krise eller krig. Å tro at vi som bor i Norge med det er garantert hjelp fra regimet i USA, vil imidlertid være naivt. For å si det med en liten vri på Clintons gamle slagord: It’s the money, stupid! Og ikke sentimental lojalitet, som styrer vår store alliertes handlinger. Men som det også heter: Det er von i hengande snøre; vi kan alltids håpe på hjelp om vi skulle trenge det.

I en tilspisset situasjon vil, under Donald J. Trump som under en hver annen amerikansk president, vil det være «USAs interesser» som vil være avgjørende for om Norge, eller andre allierte, får hjelp fra USA. I denne sammenhengen er det vesentlig å peke på at «USAs interesser» ikke handler om den amerikanske befolkningens interesser, men de amerikanske røverbaronenes økonomiske interesser, om de økonomiske interessene til folk som Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Charles og David Koch, Mitt Romney og Trump selv.

Vi kan altså håpe på at amerikansk våpenindustri vil gå inn for amerikansk støtte til Norge om vi skulle trenge det, men sikre kan vi ikke være. Det er, som det heter, bunnlinja som teller; hva vil amerikansk næringsliv være tjent med?

Den herskende klasse i USA bruker helst bare den første delen av musketerenes slagord: Alle for en! Alle for USA! Eller ganske enkelt: USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA!

Eller mer presist: Alle for de multinasjonale amerikanske konglomeratene.

Heartfield