De hadde fått plass ved de kules bord. Han hadde flyttet seg over til et av de andre bordene så snart anledningen bød seg, hun ble sittende. Så var festen slutt, det var på tide å gå hjem.

– Dere kan få sitte på med meg. Vi skal samme vei. Hans svaiet der han sto og betraktet dem med et vennlig smil.

– Du har vel ikke tenkt å kjøre nå, du er full, sa Karl mildt bebreidende mens han hjalp ham på med frakken.

– Jeg skal si deg en ting… Du har alltid vært så prektig, skulle alltid gjøre det som er rett. Du har alltid vært en… Han tok seg i det, klappet Karl på skulderen med en tung og famlende hånd.

– Du er en kjekk kar Karl. Jeg har alltid likt deg, sa han og betraktet ham med svømmende øyne. Husker du da du sa nei da jeg ville ha deg til å ta en røyk? Ikke mange som takker nei til det, ikke i den alderen.

– Det var jo bare å si nei.

– Det var nå ikke bare bare det. Det der glemmer jeg aldri. Det sto det respekt av! Kanskje du eller noen av de andre kan kjøre?

– Vi har nok alle drukket.

– Men ikke så mye som meg! sa han triumferende og smilte tilfreds.

– Nei, det var det nok ingen som gjorde, men promille er promille.

– Jeg vet det, jeg drikker for mye. Livet kan være så hardt! sa han med trist stemme. Han fikk tårer i øynene. Karl holdt døren oppe for ham da de gikk ut. Det var deilig å slippe ut av den varme og klamme luften inne i lokalet.

– Du har da klart deg bra du.

– Du skulle bare vite… Jeg ja! Tjener penger som gress. Har du sett bilen min? spurte han og trakk med seg Karl bort til parkeringsplassen.

– Flott bil dette. Mercedes. Men det er nok best du lar den stå, sa han i en alvorlig tone. Hans sto og svaiet mens han ettertenksomt betraktet ham. Han tok fram mobilen.

– Greit, greit, jeg ringer etter drosje, mumlet han og åpnet bildøra og skulle til å sette seg inn.

– Sett deg heller på passasjersida, så ingen tror at du har kjørt bilen.

– Jada, masa, sa han og tok seg møysommelig rundt til den andre siden mens han støttet seg til bilen. Karl fulgte påpasselig etter og hjalp ham med å treffe setet da han satte seg.

– Så da bestiller du drosje?

– Jeg holder på, jeg holder på. Han tastet på mobilen. Det var ikke så lett å treffe riktig.

– Skal jeg ta vare på bilnøklene for deg, så du ikke blir fristet til å kjøre?

– Masa! Jeg sitter her til drosjen kommer. OK? Skal vi ta drosje sammen? Jeg spanderer!

– Nei, vi tenkte å spasere. Ellers takk. Vi bor der du bodde før, vet du. Det er bare et par kilometer borti her. Ha det Hans, ikke finn på noe tull.

– Ha det bra. Dette har jaggu vært en hyggelig kveld. Samme gamle gjengen. Vi sees om fem år!

– Sees, sa Karl og gikk bort til Guro og Tom. De var klare til å gå hjemover.

– Hvordan var det med Hans, han har vel ikke tenkt å kjøre? Guro så bekymret bort mot parkeringsplassen.

– Nei da, han skulle bestille drosje.

– Det var da enda godt, sa hun og løftet armene innbydende. En arm til hver av dem. Arm i arm gikk de hjemover.

– Så dere fant dere et hus i samme gate som foreldrene mine? spurte Tom. Det var mer en konstatering enn et spørsmål.

– Ja, vi bor der Hans bodde.

– Jaså? Det er et fint hus det. Stor hage. Jeg lekte en del der som barn, sammen med Hans og de andre. De hadde mange frukttrær og bærbusker i hagen.

– Det er ikke så mye igjen av hagen lenger, vi har bygd på og fått oss en stor garasje, men et par av de gamle epletrærne står der ennå.

– Ja, jeg så det hadde skjedd saker og ting der da jeg var innom foreldrene mine med bagasjen, at det var store forandringer borte hos Hans. Det ble vel noe oppussing også, tenker jeg?

– Foreldrene hans hadde ikke gjort så mye vedlikehold de siste årene. For ikke å si de siste tiårene.

– Det ble vel dyrt da, med enebolig, garasje og oppussing?

– Ja, det vet du jo, men vi gjorde en del selv innvendig. Det vil si: Karl gjorde mye innvendig. Banklånet ble større enn planlagt, men det er håndterbart med to lønninger.

– Visste ikke at du var så nevenyttig, Karl.

– Nei, det man ikke kan, kan man jo lære seg, svarte han. Han hadde gått taus mens han hørte på småpratingen dem i mellom. De gikk videre i taushet en stund. Guro og Tom gikk begge og lette etter noe mer å si. Tausheten begynte å bli pinlig da de nærmet seg målet for spaserturen, der de skulle skilles.

– Dere har et barn, var det ikke så?

– Ja, en datter, lille Eva. Hun blir to år i neste måned, svarte Guro og smilte stolt, hva med deg?

– Foreløpig ingen. Jeg er singel for tiden, eller mellom to forhold som jeg pleier å si. Tenk at det ble dere to! Hvem skulle trodd det? Dronninga av røykehjørnet og Karl. Du hang da aldri der, gjorde du vel?

– Nei, jeg røyka jo ikke og hadde ikke noe i den gjengen å gjøre, svarte han med en stemme som hørtes nesten likegyldig ut.

– Så sant så sant. Der var Guro, Hans og jeg en del av det faste inventaret, helt fra første året på ungdomsskolen. Det var litt av en tid!

– Ja, det var en fin tid det, sa Guro forsiktig og smilte, vi var gode venner, vi som hang på røykehjørnet.

– Vi to var da mye mer enn bare venner, sa han og gjengjeldte smilet. Guro rødmet.

– Jeg kom meg gjennom det, mumlet Karl for seg selv. De stoppet opp, de var framme.

– Ja, her bor altså dere, sa Tom, takk for nå. Han rakte fram hånda til Karl som kom med sin. De ga hverandre et fast håndtrykk.

-Takk for nå!

– Da er det fem år til vi sees igjen, sa Guro, fem lange år. Hun strakte armene ut mot Tom. Det var tid for en avskjedsklem.

– Vi kan da møtes igjen før det! De ga hverandre en lang og god klem. Karl så bort. En bil kom kjørende et stykke borte i veien. Klemmen varte litt for lenge, han lot som ingenting. Han kastet et blikk på dem før han så bort igjen. Det slo ham at ordene kunne være noe mer enn høflighetsfraser. Tanken forsvant like fort som den hadde dukket opp, han ristet den av seg. Det var lenge siden ungdomsskolen. Det var bare noe man sa, tenkte han. Bilen satte plutselig opp farten, skjente til høyre og opp på fortauet, slo ham over ende og fortsatte langs fortauet helt til den til slutt bråstoppet mot en betongmur. Kollisjonsputen traff føreren i det han ble kastet fremover.

Tom så på bilen. Guro så ned på Karl. Han reiste seg ikke. Hun bøyde seg sakte over ham. Bildøra åpnet seg og Hans ramlet ut. Han ble stående på alle fire mens han kastet opp. Guro satte seg taus ned ved siden av Karl. Han beveget seg ikke. Tom la en hånd på skulderen hennes; hun trakk seg unna; han tok til seg hånden. Hun lette etter ord.

– Hva med Eva? sa hun etter en stund. Så ble det stille.